Tilbake til 2016.

Fredag, helg, familietid og tid for å ta ting med ro, samt legge plan for å få gjort alt man hadde planer om å rekke tidligere.

Idag våknet jeg til at alt utenfor soveromsvinduet var grått, blomstene mine i blomsterbedet kan jeg skimte fra 2.etasje at har visnet. Alt som for en måned siden blomstret på sitt vakreste, gjør seg nå klar for høst og vinter.

Jeg tror denne dagen alltid vil påminne meg på noe, for når jeg våknet idag følte jeg et par sekunder at jeg var sendt tilbake til 2016. For to år siden idag ble fødselen min på Lila satt igang, etter over 37 uker i et svangerskap som var fylt med smerte i ulike sjangler. De små armene som idag ville holde rundt halsen min, det lille fjonete bustehodet som sliten la seg inntil brystet mitt. Jeg kan nesten ikke forstå det, tiden har gått så fort, men jeg føler også at jeg alltid har hatt henne. Jeg blir ofte sentimental rundt Lila, jeg har så mye følelser knyttet til henne som har gjort meg som mor ekstremt bløt.Det er mye mulig det skyldes alderen, jeg har hørt at nettopp den kan gjøre deg mer “tussete”..

Tilbake til 2016. 

Jeg husker jeg dro avsted med sykehusbagen min, og jeg var helt innstilt på å klare meg alene. Søsken, venninner og min mor ønsket gjerne å være der med meg, men jeg tror at dersom man igjennom et svangerskap er alene om alt, blir også avslutningen noe man ønsker å gjennomføre for seg selv.  Jeg husker ennå jeg trippet rundt i gangene for å få riene til å utvikle seg. Rundt meg følte jeg alle ble ferdig og fikk babyene sine, men selv følte jeg at jeg gikk rundt å ventet i en evighet. Jeg så på stellevesken, på tøyet hennes som var pakket pent med, teppet som mormor hadde strikket til henne, og jeg tror nysgjerrigheten nesten vippet meg av pinnen.

Lengselen etter å holde henne, se henne og endelig bli ferdig var så stor og nesten umulig å håndtere.

I over et døgn gikk jeg med det som heter “maserier”, de kom og var så å si umulig å håndtere, men de ville ikke rikke på seg. Kroppen min ble bokstavelig talt vandt til smerten og jeg fikk dra hjem. Mamma kjørte meg hjem, og selv om legen hadde ført inn en “ballong” tenkte jeg at om noe skulle skje måtte jeg slappe av hjemme.

Jeg var uheldig, for ballongen hadde flyttet på seg og det føltes rett og slett ut som om en nål jobbet seg igjennom livmoren min. Det var en smerte jeg aldri klarer å forklare. Min mor fikk mer eller mindre litt panikk, hun forstod at enten var barnet på vei ut eller så var noe veldig- veldig galt. Jeg husker ikke stort etter at jeg kom hjem, for jeg tror jeg forsvant inn i meg selv. Før jeg viste ordet av det stod lege, og to jordmødre i stuen min og jeg ble lagt over på en båre og inn i sykebilen. I sekundet ballongen ble fjernet forsvant den kontante smerten, og selv om jeg var lettet over at smerten var borte kom skuffelsen for at jeg ikke klarte å gjennomføre det.

Ny sjekk på føden, og nye planer ble lagt. 

Jordmoren jeg fikk når jeg kom tilbake var rett og slett fantastisk. Siden jeg ikke ønsket å ha noen hos meg tror jeg hun følte at hun måtte prøve å gi meg noen mål å glede meg mot på reisen. Jeg husker jeg lå i sengen, tittet i taket, og tårene mine bare presset seg på. “det holder nå Gud, jeg forstått det nå” husker jeg at jeg sa -gjentatte ganger. Minutter føltes som timer og timer som dager.

Min søster kom, min mor kom og Mathilde kom innom. Jeg var på ingen måte alene, men så var det denne sorgen som likevel var en del av gleden. Jeg var så redd, redd for om jeg skulle føle at den lille jenta mi ikke skulle være nok elsket. Som gravid er man ekstra sentimental og følelsesladet og det ble ikke mindre følelser som sang seg igjennom kroppen min når jeg lå der….

Kvelden kom, jordmødrene kom inn, riene ble målt gang på gang…. Så kom ny jordmor på vakt og jeg fikk beskjed om at de hadde besluttet at ny ballong skulle føres inn. Jeg husker panikken kom som et lynslag i hele kroppen min, jeg begynte å skjelve, gråte og viste ikke hva jeg skulle si. Jeg husker ennå at jeg gikk inn, men denne gangen fikk jeg ikke dra hjem. Legen som førte inn ballongen klarte å roe meg ned og fortalte meg at jeg ikke skulle gå slik lenge til. Innen et døgn eller to har du den lille jenta de på utsiden av magen din.

Natten ble lang og smertefull, men jeg fikk smertelindring og klarte heldigvis å få meg litt søvn.

25. august — Ballongen hadde sprukket og gjort jobben sin. Riene som ble registrert hadde startet å jobbe bedre og med kroppen min. Endelig!

Etter mange smertefulle timer beslutet jordmor å gi meg klyster. For de som ikke vet hva dette er, er dette enkelt fortalt noe som gjør at du tømmer deg heeelt og noe som kan fremprovoser riene mer. Hun satt den og jeg ba henne pent om å forlate rommet og meg.

Når jeg skulle gå å legge meg over i sengen for å slappe av eksploderte det og riene slo inn for fult! Veien fra do døren til sengen ble grusom. Jeg klarte nesten ikke rikke meg, for smerten ville ikke roe seg. Jeg husker jeg stod og hang over sengen og ikke forstod hvordan jeg skulle klare å nappe tak i den røde tråden på andre siden av sengen min. Beina mine klarte ikke flytte seg og jeg trodde oppriktig at den ungen kom til å bli født sammen med meg alene på rommet før noen som helst ville sjekket til meg.

Heldigvis hadde jeg tidligere på dagen sagt til min søster at jeg ikke trodde at noen baby ville komme denne dagen heller så hun kunne gjerne komme å besøke meg når hun var ferdig på jobb…

Hun kom og fikk raskt tak på jordmoren. Og i full fart satt jeg i rullestol på vei inn på føderommet.

Her inne fikk jeg lystgass- og jeg tror jeg nesten kunne spist den opp.

Jeg fikk de riene som ikke roet seg, de sto på topp konstant og på 8/9 cm startet pressriene og 4 press senere var hun ute!

Verdens fineste<3

Jeg gråt ustoppelig, og jeg tittet på henne 100 ganger når de la henne på brystet mitt. ALT var så lite på henne, hun hadde så lite ansikt, nesen var så å si mikroskopisk og hun hadde hanekam. De sa at når du får jenta de i armene dine vil alt annet bli glemt og du vil bli nyforelsket på nytt. Det stemte, i sekundet jeg fikk henne ble jeg helt hodestups forelsket.

Alt ble glemt og alt nytt verdt å kjempe for.

Mitt trekløver <3

To år har gått, og er det en følelse jeg misunner alle som går å venter på babisen sin er det den følelsen du får i sekundet barnet ligger på brystet ditt..Akkurat den hadde jeg ønsket å få en million ganger til- nemlig det aller første møte <3

0 kommentarer

Siste innlegg