Kjære mammapoliti.

Endelig kveld, og kvelden har vært litt, tja… sånn der.

Det er ikke slik at jeg lar usakligheter gå inn på meg, jeg vil heller påstå at usakligheter og sladder stort sett alltid preller av meg.Det har jeg lært meg etter 10 år som blogger. Likevel har det seg slik at jeg er en mamma, akkurat som de mammaene som sitter og leser bloggen min. Jeg har de samme mammafølelsene, og jeg som alle andre blir lei meg når noen påstår at jeg er en dårlig mamma. Jeg har fire barn som betyr alt for meg. Jeg prøver å skape en harmonisk blogg, en blogg hvor hus og hjem, mat, “Camilla” og familielivet skal ha en rolig balanse som harmonerer med realiteten, min realitet, og det som jeg velger å dele med dere som trykker dere inn på min blogg eller Instagram/ snap.

Jeg skriver ikke innlegg for å henge ut noen, jeg er aldri politisk eller deler meninger som er ment å skade eller fyre opp under diskusjoner om f.eks andre bloggere eller influencere. Forteller andre hva som er rett eller galt. Jeg gjør alt jeg kan for at nettopp denne plattformen skal være en plass hvor man kan legge bort negative tanker. Jeg prøver å lage innlegg som andre kan relatere seg til eller inspireres av. Det er ingenting jeg ønsker å skrive eller gjøre for å skade noen. Jeg vil oppriktig ikke gjøre en flue fortred. Det er unektelig slik at jeg var gjennom en veldig tøff periode da jeg gikk gjennom et svangerskap alene, og jeg er ikke like stolt av alt jeg sa og gjorde den gangen, men skal jeg få lide for det til evig tid? Skal jeg straffes i det uendelige? Det har seg sånn at jeg i dag har et veldig godt forhold til både faren til Lila og moren til Vanessa. Vi har ordnet opp og lagt det bak oss, og samarbeider om barnas beste. Så når vi kan ordne opp og tilgi, så skal de som bare ser små glimt av vår hverdag, fortsatt gnage på det som har vært, og er et tilbakelagt kapittel i våre liv. Det må vel kunne gå an å gå videre, gi meg en sjanse? For hvis de som har bestemt seg for og ikke like meg mener at jeg deler like mye nå som før, så kan jeg aldri tilfredsstille dem, for jeg prøver virkelig.

Som blogger setter jeg meg selv i skuddlinjen, og folk sier at jeg velger det selv, og det stemmer jo, men det er vel ikke dermed sagt at folk kan gjøre å si hva de vil for det. Uansett hva jeg deler er det alltid noen som vil vri og vrenge på det , og garantert ikke til noe positivt.

“Mammapolitiet” har denne gangen tatt det til nye høyder, tatt nye steg og virkelig gitt jernet for å få meg stemplet som en mor som ikke er egnet til å ha barn. Det er blitt framsatt grove anklager, hvor det påstås  at mine barn har en hverdag og vaner jeg ikke kjenner meg igjen i. Som mor skal jeg ifølge disse menneskene gi Victor brus på flasken, ha unger våkne til nærmere midnatt hver dag. Gi dem usunn mat. At støynivået vårt her hjemme skal ha et “bekymringsverdig” høyt nivå. Mine barn skal ha det urovekkende dårlig, og at “alle” rundt meg burde være ekstremt bekymret for mine barn. Dette er anklagelser og påstander gitt av mennesker som ikke kjenner oss overhodet, som aldri har vært hjemme hos, men følger meg i sosiale medier, i filmsnutter på maks noen få minutter i løpet av døgnets 24 timer. Har de aldri hatt det gøy, gjort ting og vært litt “gale” sammen med ungene sine? skulle jeg dømme de som kjedelige og ubrukelige foreldre? Stakkars unger som aldri får ha det gøy. Nei jeg tenker vi er alle forskjellige, og at det ene ikke er mer riktig enn det andre. Mine unger elsker når vi voksne slenger oss med i sang og dans, mens andre unger like det stille og rolig. Jeg kjenner mine barn, og andre foreldre kjenner sine barn.

Uansett hva jeg gjør, tenker eller mener, er det en ting som til syvende og sist betyr noe for meg- nemlig mine fire fine barn. Som mamma er også barna mine det såreste, kjæreste, beste og fineste jeg har. For mine barn er jeg deres trygghet, og en som overøser de med kjærlighet, kos og masse klemmer. For mine barn er jeg deres kjære mamma. En mamma de kommer til når de trenger ros, råd, hjelp, kjærlighet eller bare en klem eller en skulder å gråte på.

Det er ikke ulovlig å dele, og jeg vil vel også påstå at jeg ikke deler nevneverdig mye lenger. Det som deles er så overfladisk og lite, at mine barns døgn kan ikke gjenfortelles av noen andre enn dem selv. Kun små drypp fra min hverdag som mamma, eller en koselig dag/ opplevelse vi har hatt sammen. Jeg mener at det er jeg deler ikke faller inn under kategorien “dårlig mamma”. Vi får bare bli enige om å være uenig, om det å dele på SoMe er greit. Men fra å være uenige om det, syns jeg det er å gå langt å prøve og skade en familie slik som oss, fordi vi kanskje ikke er like usynlige som noen mener vi i følge de bør være. Anonymitet er feigt. Det å være slem mot oss kan ikke rettferdigjøres med det som argument, at jeg deler et bilde av Victor som smiler. Jeg har gått mange runder med meg selv, jeg deler MYE MYE mindre nå enn noen gang. jeg har til og med slettet min gamle blogg helt. Likevel skal jeg ha søkelyset på meg hele tiden, og folk sitter anonymt på diverse forum, og prøver å skade meg for å føle at de “vinner” over meg, fordi de klarte å drite meg ut,nedverdige og latterliggjøre meg. Jeg er mer bekymret for hva slags mennesker de er, og hva slags verdier de viderefører til sine barn. Kanskje det er derfor det stadig er flere barn som opplever å bli mobbet. Barn tar jo ofte etter sine foreldre. Det hjelper ikke å si en ting å gjøre noe annet.

Det er en mangfold mennesker der ute som har åpne profiler, og deler daglig om barna sine. Det er mange som har mange tusen følgere, og deler kun barna sine. Hva med alle rene mamma eller pappablogger?Det er ingen som vet hvordan nettet vil utvikle seg, og ja, kanskje mine barn vil gi meg en “ørefik” for  å ha delt bilder. Men det kan også hende de faktisk ikke bryr seg, eller kanskje de blir influencere eller bloggere selv. Det vet ikke jeg, det vet ingen. Det eneste jeg vet er at jeg ikke fortjener å bli behandlet slik, VI fortjener ikke sånt.

Dette er å utvikle en heksejakt mot meg som har kun et mål, og det målet er å skade og være slem. Det er ingenting konstruktivt  med å spre løgner og påstander som ikke eier rot i virkeligheten.

Alle mine barn har fått smake på brus, men når man faktisk kan påstå at de VET at  mine barn drikker dette fra flasken sin, er det å dra det langt. De VET ingen ting, de TROR de vet. De eneste som liker brus her i huset, er min eldste sønn på snart 13, Kim sin datter og jeg. Lila foretrekker vann. Victor har ikke levd så lenge at brus er en del av hans liv ennå, og Mathilde er ikke glad i drikke med kullsyre. Dette forteller jeg fordi jeg føler meg presset til å skrive om det, men mine lesere har ikke rett til å vite noe om det. De vil jo ikke at jeg skal dele så mye, men likevel vil de vite ALT.

Om det var slik at Lila drikker brus, så er det langt i fra greit å kalle det omsorgssvikt. At mine barn spiser usunn mat til tider,ja det har jeg ingen problemer med å stå for, men da tror jeg det er mange som må gå i seg selv om de vil påstå at det aldri skjer? Kom igjen da, ingen er perfekte, og ikke er det skadelig heller! Det er regelen og ikke unntakene som definerer hvordan kostholdet vårt er. Om det skulle være grunnlag for å beskylde foreldre for omsorgssvikt,så burde barnevernet,satt helt på spissen, storme MC Donalds og frata alle som sitter der med barna sine og spiser, ungene deres.

Som oftest er maten vi spiser laget fra bunn, og ja noen ganger kombinert med halvfabrikata, og det er helt innafor. Jeg er mer enn gjennomsnittet opptatt av nettopp kosthold, og hva barna får i seg av vitaminer og næring. Over til temaet søvn.Til dere som påstår at mine barn er våkne til 23 hver kvekd, har dere vært her og vet dette? For jeg kan si dere en ting, om Lila sovner på vei hjem fra barnehagen i bilen, er det fysisk UMULIG for meg å få henne i seng til 19:30 tiden igjen. Dette skjer veldig sjeldent, men vi er bare mennesker, og det hender hun kan sovne i bilen. Jeg tror det er flere som kjenner seg igjen her. Så over til Victor. Han har ikke blitt så stor at rutiner er noe vi har klart å få til 100 % ennå. Han kan våkne å være lys våken klokken 00:00,å nekte og sove igjen før 02:30 for eksempel. Ikke til min store glede. Jeg liker faktisk å sove om natten. 99% av tiden sover mine barn fra 19:30/20:30 – 06:30/07:30 da, uten noe mer hokuspokus enn det. Jeg har venner som sier de har barn som snur døgnet deres, at deres barn er våken om natten og sover om dagen. At barnet sovner i 18 tiden og står opp klokken 04:30 igjen. Aldri har det falt meg inn å anse disse foreldrene som noen dårlige foreldre fordi de ikke har gode rutiner.Er det en ting jeg er helt sikker på, så er det at vi foreldre vi gjør det vi kan for barna våre, uansett hvem vi er eller hvor vi befinner oss i livet. Og det som er rett for en familie er ikke nødvendigvis rett for andre. Det finnes ingen fasit. Dessuten er ikke hverdagen lik for alle. Noen må opp før fuglene hver dag for å rekke og levere i barnehage og få barna på SFO. Vi har det ikke det presset på oss, og så langt det lar seg gjøre, så trenger vi ikke stresse, så lenge de eldste kommer tidsnok på skolen. Er det galt også? Damn if i do,damn if I don´t, jeg kan ikke tilfredsstille alle, men heldigvis bestemmer ikke noen over oss, det er det vi som gjør.

Det er en ting jeg lurer på. Dersom mine barn blir utsatt for omsorgssvikt, tenker dere da på at barnas andre forelder da blir anklaget for å være vitne til dette, men ikke foreta seg noe? Tenker dere som påstår det, at dere vet bedre hvordan VÅRE barn har det…. ut fra mine sosiale medier? Om dere ikke stoler på meg, så gi i det minste barnas andre forelder kred for å være gode foreldre. Det skrives jo til stadighet om at barna burde flytte til dem…. altså til de som ikke foretar seg noe i denne påståtte omsorgssvikten? Dere glemmer visst at vi er mennesker med ekte følelser vi også, akkurat som dere som leser bloggen min.

 

Mine barn fremstår som varme, blide, snille, omtenksomme, rampete, gøyale og utspekulerte barn, mine barn er nettopp det- BARN! De velger sant nok ikke hva jeg deler, men ingen av dem vil at dette ukjente mammapolitiet skal tenke og mene så mye om oss som familie. For vi har det bra og er glad i hverandre. Det er det som er viktig for oss. Hvorfor prøve å gjøre livet surt for oss?

Jeg er glad vi har et rettsystem, og retningslinjer for hvordan barn skal ha det i Norge. Det jeg synes er trist er alle de som misbruker dette, de som utnytter systemet for å skape frykt, eller for å skade noen. Det er det ingen som fortjener. Ikke de som sitter å må ta jobben, og ei heller de som uskyldig dras inn i dette. Og tenker de på at de belaster et system som er overbelastet fra før, og kanskje gjør at de barna som virkelig trenger hjelp kanskje ikke får den, eller får hjelpen for “sent”?

Kjære mammapoliti, vær så snill. Dere trenger ikke like meg, være enig alt jeg gjør eller deler, men prøv å skill usakligheter og virkelighet. Det å mene at jeg er dum er en ting, men det å utføre slemme handlinger mot meg er en helt annen. Jeg håper du lærer dine barn å være snill, respektere at vi er forskjellige, og at vi har forskjellige ønsker og drømmer for livet. Til syvende og sist er det å skade noen aldri en hyggelig affære. Tenk litt på det. Ikke alle er like sterke, og deres handlinger kan få konsekvenser dere ikke har tenkt over. Og til slutt, igjen,husk at jeg er en  mamma akkurat som alle andre mammaer, med ekte følelser!

0 kommentarer

Siste innlegg