En ny verden

God kveld.

Ja, her sitter jeg i skrivende stund å er helt pumpa, jeg tror jeg har vært for tidlig oppe og for seint i seng den siste tiden… Typisk meg når jeg kommer inn i et mønster, kroppen vender seg nesten til det.

Spørsmålene på hvordan ting går rundt oss nå som coronaviruset herjer kommer ofte.

Viruset kom som lyn fra klar himmel, ting for oss så veldig VELDIG lyst ut. 2020 skulle bli vårt år, et år hvor jeg kunne jobbe mer, tiden min hjemme med minstemann var over og han skulle starte i barnehage. Alt gikk over ALL forventing, absolutt ALT så helt sykt bra ut.

Hvem hadde trodd at et virus skulle få hele verden til å stoppe opp. Jeg tenkte aldri den tanken.

Det som skjer nå er så stort, det er så langt borte fra min kontroll som det kommer. Frem til nå har jeg prøvd å bevare roen, tenke positivt og være takknemlig for at vi “bare” må være hjemme. Likevel er det mye usikkerhet som trigger frem redselen i meg, hvem vil ikke føle på den?

Dette er et virus som gjør at mennesker landet( verden) over mister noen de er glad i, familier mister tryggheten sin, jobber blir stengt, folk blir permittert, familier er engstelige for helsen og det de har brukt livet sitt på å bygge opp.

Jeg blir sint når jeg ser ungdommer som vanker i gjenger, hva er det de ikke forstår? Selv sitter vi inne stort sett hele dagen, vi går kun en på butikken av gangen, vi vasker hender mange ganger i timen, flyr rundt med engangshansker og Antibac , vi jobber livet av oss for å skape en hverdag for barna hjemme i denne tiden. Mine barn vil også på de fine fotballbanene og lekeplassene, vi også savner å være sosiale, men vi venter stille. Hadde alle gjort det samme hadde vi kanskje blitt kvitt viruset fortere og landet  hadde kommet igang radigere.

Det er en ting jeg har fått godt ut av dette, det er hvordan jeg nå setter ting i perspektiv. Selv har jeg levd i en tid hvor jeg mistet absolutt alt jeg hadde; jobb, hjem og partner. Følelsen av å miste noe vil jeg tro er lik for alle, den er brutal og grusom. Nettopp derfor føler jeg så veldig med alle som går rundt nå å tvinner tommeltotter, biter negler og sover dårlig. En fattig trøst er at dette er uforskyldt, det er ingen som kan styre naturen, dessverre.  Uansett hva, ingen kunne spå en slik brutal virkelighet som den vi lever i nå.

Per nå sitter jeg med viljen til å kjempe, ikke gi opp. Jeg skal fortsette å holde meg hjemme, vekk fra folk og store folkemengder. Jeg får ikke gjort noe med dette, det som skjer er så mye mye større enn lille meg. Hva er det verste som kan skje hos oss? At bilene må selges? At vi må flytte “hjem” og starte å bygge oss opp på nytt?  Nå er vi ikke der, men skulle det være en virkelighet skal vi klare det også. Så lenge barna er friske og helsen er god skal jeg ikke klage. Det eneste som virkelig betyr noe er de menneskene rundt meg.

Et steg av gangen, og jeg lister meg sakte, men sikkert mot en ny tid jeg velger å se veldig lyst på. Til tross for omstendighetene. En ny dag står alltid for tur, og den vil jeg gjerne være en del av.

0 kommentarer

Siste innlegg