Dette er nå, men så går det over.

Torsdag og en uke siden lockdown. Solen er på vår siden, så idag blir nok en dag hvor vi skal utforske skogen litt mer. Vi har overraskende nok fått dagene til å gå radig, det er heldigvis ikke noe “død” tid vi sliter med ennå. Jeg har funnet meg noen gode serier, bruker ekstremt mye tid på kjøkkenet samt til underholdning av alle barna, så dagene de bare FLYR!

Nå har vi prøvd å leve “normalt” i det nå unormale, men det jeg synes er mest utfordrende er avstanden jeg må ha til venner og familie. De små kaffeturene nedom espresso house, de savner jeg skikkelig. Nå lager jeg kaffen min i termokopp og triller igjennom en spøkelses by. Det ser ut som byen bare er forlatt, og det er så trist å se. Tankene mine går ekstra til alle som får drømmene sine knust og livsverket sitt nedlagt. Selv om jeg fikk kroken på døren for snart 5 år siden, husker jeg det likevel som om det var igår. Livet mitt, den “trygge” basen min kollapset på en,to,tre og alt jeg hadde satset, jobbet for og prøvd å få til ble røsket vekk fra meg. En konkurs er aldri morsomt uansett hvordan det skjer eller når den skjer. Det er brutalt, vondt, det er frustrerende og altoppslukende. Ingen fortjener noe slik, for det er forskjell på å ta dumme valg og det å være slem. Det er ennå slik at jeg får vondt i magen når jeg går forbi mine gamle butikklokaler. Det smerter meg og jeg blir fysisk uvel. Uvel over all gjeld jeg har slitt med etter kollapsen, alle stygge fordommer, alt jeg tapte av oppsparte midler, jeg mistet ALT jeg den gang hadde med verdens største fordommer hengende over meg i et eneste stort nederlaget. Det som skjedde etterpå hjalp ikke stort, den gangen var nettopp det ” et kollaps” i livet mitt.

Idag er verden så usikker, og dette er absolutt ingenting å kimse av. Jeg må likevel ta meg i å tenke at for meg er det ikke en straff å sitte hjemme med alle jeg er glad i og elsker. Det er ikke synd på oss fordi vi må holde oss inne eller holde avstand. De det er synd på er de som faktisk blir skadelidende av dette, de med livsverk som rases, de som mister jobbene sine, de som har syke i familien sin og de som vil miste noe eller det de elsker. Det er de det er synd på. Vi, altså sånne som meg får bare gjøre det som er for å hjelpe til. Jeg også er redd for barna mine, familien min, men akkurat nå har vi det bra og vi tar beskjedne som gis på alvor. Vi tar en dag av gangen, og det tror jeg må være nøkkelen for å få dagene til å fylles. Ikke planlegge for mye, ikke grave seg ned med situasjonen.  Vi koser oss med god mat, lek og hverandre, og så lenge vi har mat på bordet, er sunne og friske skal jeg IKKE klage.

Vi skal bruke dagen idag på å gå en lang og deilig tur, vi skal bake kanelboller og vi skal se på film. De eldste har nettopp gjort litt lekser og frokosten er inntatt.

Under er noen bilder fra en deilig tur med familien for noen dager siden.

Bruk dagene på og bare ” være”, noe annet kan du ikke. Spis, le, lek, spill musikk, se en film, begynn på en lang serie, lær deg å bake, lag masse deilig mat, tren, gå på turer og sov godt om natten.  Dette er nå, men så går det over.

0 kommentarer

Siste innlegg