Ammetåken og hverdagen

Hei og hopp du deilige 2.mai!

Hvordan går dagene deres? Jeg vet mange har etterspurt hverdagen med den nye sjefen og ting generelt. Siden jeg fikk Victor mistet jeg litt tid og sted perspektiv, dagene går på en måte litt i ett. Jeg er jo ikke en “dreven” fire barns mamma ennå akkurat, alt tar tid og alt er annerledes enn man ser det for seg.

Jeg synes det er helt fantastisk å være fire barns mamma, det er så koselig og faktisk ikke så kaotisk jeg hadde sett for meg. Nå er det riktignok bare 3 uker siden vi fikk vår lille prins, men likevel føles det ut som om at han alltid har vært en del av gjengen vår.  Gjengen vår som er sååååå fin og komplett nå.

Jeg synes helt ærlig det var tøffere å bli tobarnsmor enn firebarnsmor om jeg skal være ærlig. Når jeg fikk Mathilde var jeg yngre og Olíver var bare 12 måneder når jeg ble gravid med Mathilde. Han var bare 21 måneder når Mathilde kom og det ble bare ett skoleår mellom dem. Det å få to så tette synes jeg var mye tyngre enn nå, det året Lila har mer på seg enn hva Olíver hadde merkes utrolig godt.  Hun forstår når jeg forteller henne ting, hun er roligere og hun sover godt igjennom natten – hun har heller ikke reagert med noen form for sjalusi eller uro etter at Victor kom til verden.

På slutten av svangerskapet gikk det jo hakk i hel i alt som utad brått skjedde. Flytting, salg, jobb og høygravid – det er ingen hemmelighet at jeg følte alt bare var kaotisk! Når ryktene begynte å svirre i usannheter i tillegg rundt meg fikk jeg litt nok og har etter det bare tatt litt avstand til alt. Før ville jeg nok kommet med 100 forsvarstaler, men det er slik at når alt kommer til alt betyr ikke rykter noe- de er der alltid uansett hva. Hadde det vært hold i alt som blir sagt ville jeg nok følt mer på alt som blir skrevet og pratet om, men det blir så mye tull sagt i løpet av et år at jeg ikke lenger har et ønske om å si noe om alt. Det er deilig, for det har på en måte bevist for meg at jeg har vokst psykisk de siste årene – noe sinnsykt faktisk!

Huset å rødåsen ble solgt fort, og i morgen er det allerede nye eiere som skal bo der. Jeg skal levere nøkkelen da og si hadebra for siste gang, en veldig deilig følelse!  Det er et avsluttet kapittel og alt som er avsluttet er godt å få lukket bort! Nå har jeg alle muligheter åpne, eller vent… Haha- vi har. Vi har ikke dårlig tid, men kjenner jeg meg selv rett vil jeg brått slå til med nabohuset her en plass eller finne et hus i byen, men likevel litt utenfor… Er jeg tålmodig venter vi et år eller to og kjøper dette huset, men det tviler jeg på nå som rødåsen er solgt og jeg brått fikk 100 sluser åpne! Jeg trodde nemlig at jeg skulle risikere å sitte med rødåsen en stund, boligmarkedet er og var jo spådd til å gå ned.. Der tok jeg feil og takk og pris for det, i slike situasjoner er jeg glad jeg kan si at jeg tok feil… hehe..

Victor og søskenflokken skal uansett hva få GOD plass, det er en ting vi har på listen – stor plass!

Lillegutten vår er nå en liten plugg med god matlyst og såklart verdens søteste!

Ammetåken har tatt meg litt igjen, men jeg nyter det—- sånn skikkelig!

Jeg håper dere nyter hverdagen og mai så langt! Vi sees mer imorgen !

Velkommen til verden, Victor.

Vi har blitt foreldre – igjen og det til en perfekt liten gutt!

På onsdag holdt jeg ikke ut lenger, etter nesten en uke med maserier som gjorde med både kvalm, trøtt, sliten og helt utslitt dro vi til sykehuset. Jeg tror det må ha vært den lengste bilturen jeg kan huske, for smerten var så intens og jeg trodde på et punkt at jeg kom til å føde i bilen.

På føden ble vi tatt imot av to fantastiske jordmødre, men vi var langt fra så nærme som vi trodde. Jeg hadde utslag på maserier, men disse kynnerne / maseriene var ikke gode nok og legene besluttet derfor å sette meg igang.

Jeg må virkelig SKRYTE av jordmødrene på Kalnes, fy filleren for en jobb de gjør hver eneste dag. Jeg ble møtt med stor forståelse og god hjelpe hele veien. Det har jeg i hele dette svangerskapet. Jeg har siden jeg begynte å gå til morgenrøden og samtaletimer på sykehuset i forhold til min fødselsangst og vanskelige svangerskap, fått så god hjelp og motivasjon – de har heiet på meg fremfor å få meg til å føle meg oversett. De har lyttet, forklart, tipset og rådet meg etter beste evne hele veien og ALDRI vært negativ mot meg.

Jeg ble satt igang onsdag formiddag den 10.4 og planen var kartlagt fra start til slutt. Det var en ting vi fikk vite med sikkerhet – vi skulle ikke hjem igjen uten babyen vår.

Ballongen ble ført inn, og vi fikk et dobbeltrom med tv og tid til å slappe av. Nå var det opp til min kropp hvor fort reisen videre mot fødsel skulle gå.Jordmødrene kom titt og ofte inn og jeg følte meg denne gangen så sterk og trygg! Kroppen min jobbet godt med meg hele veien, til tross for smerter og vondter hadde jeg en fantastisk igangsettelses opplevelse! Jeg ble også fulgt opp timene før fødselen av samme Jordmor som tok imot Olíver – noe som var både spesielt og utrolig koselig. Tenk at hun tok i mot mitt første barn og fikk en del av reisen på mitt siste. *smiler* 

Et døgn gikk og ballongen falt ut. Torsdag kveld klokken 18 ble vi flyttet inn på et føderom, og jordmoren som hadde tatt godt vare på meg store deler det siste døgnet håndplukket en fantastisk jordmor til meg som skulle være med meg igjennom fødsel.

Fødselen min ble det som kan kalles en drømmefødsel og jeg sitter igjen med en følelse av enorm lettelse, stolthet og glede over å ha gitt alt en sjanse, jobbet med min egen frykt og lykke for å ha klart alt!

Pga at alt var så “nøye” planlagt og at kroppen jobbet slik den gjorde fikk jeg en fødsel jeg ikke klarer å se noe negativt tilbake på. Eller ikke bare jeg, men vi begge gjorde det. Jeg fikk epidural på 5 cm og dette var nok avgjørende for min trygghet i denne fødselen. Selv om smerten er der, forminskes den såpass mye at kroppen jobber roligere og jeg klarte nettopp derfor å hente meg inn, jobbe med og ikke imot riene.

Fra vannet mitt ble tatt til babyen vår var ute tok det 6.5 timer, men selve utpressingen gikk på 6 minutter. En veldig rolig fødsel fylt med mye kjærlighet og ei jordmor som virkelig gjorde alt for meg.

Klokken 00:36 tittet lille Victor frem! Aldri før har Kim og jeg grått og smilt mer sammen enn i dette sekundet. Plutselig hadde vi sønnen vår der! Vår lille go´klump <3

3380 gram & 50 cm med ren og kjær lykke!

Jeg er så takknemlig for alt nå, samt super emosjonell! Den støttespilleren min kjære var for meg igjennom hele igangsettelsen og fødselen var helt utrolig! Aldri hadde jeg trodd at en mann kunne sette seg slik inn i en fødsels reise slik som Kim, men det gjorde han. Han klemte, susset, strøk og roet meg hele tiden, jeg følte meg elsket som jeg aldri før har følt og det var så godt!

Far og sønn – et bånd knyttes for resten av livet!

Idag er vi vel hjemme, og lillebror spiser godt og har allerede snudd vekten oppover!

Vi slapper av og nyter hvert minutt sammen! Nå gleder vi oss til å samle resten av flokken og knytte alle bånd!

Endelig er vi komplette og verdens lykkeligste familie på 7 ! <3

Vår prins <3

Absolutt ingen ting i hele verden slår dette ! Vi kunne ikke vært lykkeligere!

-Tusen takk for alle gratulasjoner , jeg har lest hver og en og klarer ikke slutte gråte eller smile!

Nå vil jeg det skal si PANG!

God tirsdag! 

Jeg tripper rundt og venter spent, imorgen starter jeg nemlig på uke 40 !

Lillebror i magen har det kjempe fint, han vokser, er aktiv og nyter livet i sin lille hule.. Mammaen er det litt verre med, hun er en UTÅLMODIG høygravid mase “kjerring” .. hihi .. Neida, joda…Neida, men det er jo slik at når man kommer så langt som det jeg har nå begynner tålmodigheten å minske og man venter jo på enda mer smerte. Ironisk nok er dette smerten jeg fryktet frem til uke 36, men nå, ja nå vil jeg bare at det skal si PANG!  Maserier er bare frustrerende og vondt, de fører på en måte ingen vei og nettopp det er så kjedelig -spesielt nå.

Det var nok meningen at vi skulle klare å komme oss på plass, få unna det som skulle gjøres og lande. Akkurat det er jeg takknemlig for, og at lillebror trives i magen er jo helt fantastisk – kroppen min gjør tydeligvis en GOD jobb. *smiler*

Det små tøyet hans er nå vasket rent, håndklær brettet i lyseblått og hvitt, og de søte små bleiene ligger i kurven.

Jeg har aldri fått “store” barn, så jeg lurer veldig på hvor stor Victor viser seg å være? Matlysten min har vært helt på topp siden slutten av november og jeg har vel ei heller ikke hatt så “stor” mage som nå før. Alt i dette svangerskapet har vært annerledes, så at ingen svangerskap er like er IKKE tull, for mine svangerskap har vært ulike alle sammen.

Her skal jeg fortsette å “vugge” rundt idag… Mange har spurt om bilder av rommet til Olíver, så jeg tenkte kanskje å få knipset noen bilder derfra også! Den som venter får se ….

Vi sees seinere, nyt denne deilige vårdagen! 

Nå starter uke 37, og tiden er knapp.

God kveld kjære lesere! Har dere hatt en fin dag? Her går dagene unna til å gjøre i stand i vårt nye hjem og til den lille prinsen vår.  Lila og jeg reiste ut å fikk ordnet litt på rommet hennes også, hun er jo i ekstase over å få sitt eget store rom.. Dakkars, tenk at hun nå faktisk forstår så mye som hun gjør og at hun viser en så stor glede rundt det!

Igår gikk jeg ut av min siste dag i uke 36, og idag startet jeg på uke 37! Tenk at jeg nå har startet på min 37. uke i dette svangerskapet.. Prinsen vår er nå ferdig utviklet og ligger rett og slett bare å “godgjør” seg til han snart skal komme ut å hilse på oss. Vår lille go´gutt som jeg snart i 9 måneder har gått å båret på, kjempet for og gitt hele meg selv for. Min lille go´gutt som kommer å skal gjøre oss som familie komplett. Tenk at han skal knytte alle bånd sammen og at Lila faktisk skal bli store søster<3

Idag shoppet jeg bittelitt til prinsen, den siste tiden har jeg virkelig gått “all in” og handlet så masse fint til han. Det er jo ikke slik at butikkene stenger når han kommer, og denne gangen gleder jeg meg faktisk veldig til å handle til han når han først er her også. Det er kanskje derfor jeg ikke har gått helt bananas denne gangen, hihi……

Vel, lillegutt mangler ingenting og jeg har handlet så masse nusselig.. Jeg elsker typiske babytøy og nettopp derfor går det i veldig “baby-baby” farger, blonder og alt som hører med.

Nå gleder jeg meg til å starte på ammehjørnet og sengeplassen hans i huset –  tenk at når han kommer har vi kanskje rukket å flytte inn der vi skal lande. Huset her skal styles for salg neste uke, så vi har akkurat med tid ! *smiler*

Når kan fødselen starte….

God tirsdag!

Idag har jeg vært på farten siden jeg stod opp, jeg må ærlig innrømme at jeg merker at tiden mot Victor nærmer seg med stormskritt nå. Idag er jeg fullgått 35 uker og imorgen starter jeg på uke 36, altså på sykehus språket uke 35+0 -35+6. Siden jeg fremdeles jobber mye for å få muligheten til å lande noen uker med lillebror reiser jeg til Bergen noen dager denne uken! Jobb-jobb og atter jobb og jeg elsker å ha ukene relativ fulle slik at jeg slipper å gå å “vente” så veldig på den fine lille babyen min. Jeg kan si med sikkerhet at jeg ikke har tid til å få han lillebror før jeg vi skal… Det typiske er vel at denne gangen går fødselen av seg selv og i rekord fart før termin – haha… Jeg skal ikke si noe jeg vil angre på, for jeg er redd jeg skal sitte med skjegget i postkassen da.

I går kveld ble jeg nesten en smuuule redd, for jeg er jo like langt på vei nå som jeg var når jeg fikk Mathilde. Jeg ønsker virkelig ingen prematur baby, for jeg bærer ikke store barn og nettopp derfor er jeg redd for at den skal være veldig liten om en tidlig fødsel skulle skje igjen. Victor er estimert til å ligge på gjennomsnittet og er nå godt innpå to tallet, men det er jo smått uansett syens jeg. Igår begynte takene i ryggen min å minne om litt mer enn bare “mas” og jeg fikk skikkelig ubehagelige murringer nedover som gjorde at jeg nesten vurderte å kontakte føden.. Jeg tror nok ikke jeg går fullt ut, men jeg håper han holder seg inne i tre uker til.  Det vil nok forstå hvorfor jeg på død og liv ønsker å gå i noen uker til når jeg skal dele litt mer med dere. Det er vel nå de fleste vil ha babyen fortest mulig, er det ikke? Det ironiske er at jeg NÅ føler meg i skikkelig god i formen, smertene er ikke slik de var og jeg føler at det som er nå er en naturlig del av siste innspurten… Det å vite at jeg uansett hva har han innen 1.5 mnd er utrolig deilig! – Et lys i enden av tunnelen! Tenk de som har så fine svangerskap hele tiden som jeg har akkurat nå? Åh, de er heldige de!  Jeg forstår at de faktisk nyter og koser seg, for selve reisen er jo uansett heeelt unik. For hver uke vokser det seg til å bli et lite barn i magen og man går mot noen milepæler hele tiden.!

Listen på ting til lillebror er nå så å si “ferdig”…. Babynest, vognpose, vogn, stelleveske, tepper, dyne, puter,stellebord, seng, bilsete og TØY er nå på plass! Tenk at vi nå har innredet for et nyt lite liv! Det er faktisk veldig rart å vite at en del av oss begge snart skal komme å knytte hele familien sammen i alle ledd…

Babynestet er i beige og hvitt med blonder ! Jeg skal vise dere mer seinere – det er nemlig såååå vakkert!

Nå skal jeg kaste meg rundt med et av 10 prosjekter som begynner å haste litt på tid her hjemme, vi sees mer litt seinere idag!

Hodet vil, men ikke kroppen.

Vipps er det søndag. Nå er helgen snart over for denne gang igjen, og nå merker jeg at jeg går på siste verset. Siste verset i ALT, i bevegelse, mat, søvn og tempo.

Nå går jeg snart ut av uke 34 og inn i uke 35, faktisk er jeg om litt over en uke like langt på vei som jeg var når jeg fikk Mathilde. Denne gangen merker jeg at jeg er skikkelig utålmodig, selv om jeg på INGEN måte har ønsket meg et kuvøsebarn, det er bare at alt er så mye mye tyngre. Det er nesten litt rart hvor forskjellig man er som gravide, inklusiv meg selv. Når jeg gikk gravid med Olíver og Mathilde var det ikke fysisk vondt hele tiden, det var mer belastende pga blødninger og redselen bak det. Med Lila merket jeg at kroppen var forsynt på en helt annen måte, men så traff jeg Kim da og 2 år senere meldte ønsket seg om et felles barn på oss likevel. Jeg levde i den boblen at med drømmemannen ville jeg så absolutt få et drømme svangerskap.

  Denne gangen har jeg fått merke hvor svekket en kropp kan bli, hvor sliten den kan bli av så mye mindre. Til tross for at jeg bare har fått den fine gravidkulen min føler jeg meg som en person med en kropp som en gammel 90 åring. Det er slitsom, men det gjør også ventetiden så mye lenger. Hodet vil så mye mer enn hva kroppen tillater seg selv å prestere. Det er som jeg drømmer at jeg løper og løper, men absolutt aldri kommer i mål. Som om jeg beveger meg inn i en evighet uten å se så mye som en åpning….

Alle klapper meg på magen, forteller meg hvor heldig jeg er som bare har fått denne lille søte kulen.. Jeg nikker, jeg tørr nesten ikke si noe, jeg burde jo ikke klage tenker jeg, for jeg har jo bare denne “kulen” …. Tenk om jeg bare hadde hatt denne kulen, at gravid”rusen” så mange snakker om hadde strømmet igjennom meg som et deilig adrenalinkick hver dag… Jeg kan ikke telle hvor mange som har kommet til meg å fortalt meg hvor misunnelig de er på meg som i mitt fjerde svangerskap “kun” har fått denne magen.  Personlig hadde jeg heller tatt noen kg ekstra, selv om det er enkelt for meg å si… Jeg vet ikke hvordan det er å være tung, men jeg vet hvordan det er å uansett hvordan man står, går eller ligger føle at kroppen svikter totalt.  Jeg føler jeg kjemper sånn for denne lille gutten min, for jeg må hver eneste dag legge go´viljen min til for å klare å akseptere at jeg ikke fikk det drømmesvangerskapet jeg innbilte meg at dette ville bli. I tillegg til å ha hva legene kaller kynnere og ligament smerter har jeg nå ekstremt vondt i bekkenet, sure oppstått brenner seg opp i halsen på meg, konstant tett nese, liten blære og ekstremt trøtt. Jeg gleder meg sånn til å bare kunne sprette opp og ut av sengen, å enkelt hoppe inn og ut av bilen, å kunne nyse uten å omtrent tisse på meg og å spise en sjokolade uten å få sure oppstøt. Haha…

Bildet utad ser så mye finere ut enn hva det er…. Misforstå meg rett, jeg ELSKER å være beriket med denne lille klumpen, jeg elsker sparkene og livet som er i magen, men jeg mistrives skikkelig som gravid – nettopp fordi kroppen min går imot alt psyken ønsker!

Når denne lille gutten kommer skal jeg virkelig nyte – NYTE alt!  Nyte å sove på magen , spise hva jeg vil, trene og bli en super mum med enorm energi!

5 uker igjen, og det håper jeg går ekstremt fort!

Slik som dette blir det!

God tirsdag!  Endelig fikk jeg noen timer til bloggen igjen! Hipp hipp hurra!

Det nærmer seg med stormskritt til vi kommer inn i April og at det har skjedd MYE siden sist jeg snakket om lillebror sin ankomst er absolutt ingen tvil!

Veldig mange har sendt meg meldinger på dette rundt fødsel, da jeg har vært helt åpen om min fødselsangst. Mange mener jeg tuller, at jeg bare finner unnskyldinger og “later” som jeg har denne angsten for å slippe “billig” unna. Til det kan jeg understreke at NEI dette er ingen unnskyldning!

Med min vakre og fine prinsesse Lila fikk jeg et svangerskap og en behandling på slutten ingen fortjener, og sykehuset Kalnes har på vegne av opplevelsen de ga meg faktisk vært så lei seg for hva jeg ble utsatt for ( uten å gå innpå hver detalj) at de har bedt meg om unnskyldning på det sterkeste! Jeg har vært til MANGE samtaletimer og jeg har virkelig kun ET ønsket for denne “avslutningen” og det ønske er å få en fin og ROLIG fødsel uten å bli møtt med overlegenhet. Jeg følte meg i utgangspunktet i “veien” med mitt svangerskap når jeg gikk gravid med Lila, det var liksom bare feil, slemme og ondsinnede påstander ute å svirret i luften overalt og dette førte vel mer eller mindre til at jeg ble et lite “nervevrak”.  Det er så mye mer som skjer enn alt som ble og blir delt.

Denne gangen har jeg fått rett hjelp, om jeg kan kalle det for det? Jeg har hatt fine samtaler med jordmødre og i tillegg fått min stemme hørt på morgenrøden. Dette har hjulpet meg MASSE! Jeg har gått fra å ønske keisersnitt til å faktisk ønske en normal fødsel igjen! Hvorfor? Jo, fordi jeg har fått en kjempeflott fødselsplan som rolige informerte jordmødre ønsker å hjelpe meg igjennom. Det å presset ut barnet er ikke hva som skremmer meg, men reisen til det skal skje.

Dato for igangsettelse blir hva jeg skal jobbe mitt, og om halvannen uke skal jeg tilbake på samtale – for å ikke skremme meg brot fra dette igjen!

Lyset i enden av tunnelen er at jeg får babyen min rett på brystet mitt! Og at jeg får en “normal” fødselsopplevelse med min kjære mann. Det er og var ikke slik at keisersnitt var et enkelt valg for meg, eller at det å sitte å nekte fødsel var kult – tvert om! Jeg følte meg delt i alt. Og nå en måned etter samtalene begynte ved å få meg hit har jeg også kommet hit!

Dette blir en skikkelig fin liten påske baby! Vi har til og med en fødselsplan om fødselen skulle starte av seg selv før vi rekker å igangsette meg! Jeg tror dette blir bra, eller …Vent! Jeg VET dette blir bra! Og jeg er så takknemlig for at jordmødrene tok meg på alvor denne gangen, at jeg blir sett og hørt og fulgt opp slik at reisen føles trygg!

Idag er jeg 32 + 6 , noe som vil si a jeg er fullgåtte uke 33 !! Imorgen starter jeg på uke 34 !! Om 5 uker +/- har jeg uansett den lille gutten min!  ÅÅÅÅ som jeg gleder meg til det!  Tenk at nettopp stae og redde meg skulle klare å bli så positivt innstilt på det jeg fryktet aller mest!

Ikke den starten jeg ønsket.

Riktig god mandag kjære lesere!

Da er en ny uke godt i gang og for å få ryddighet i alt hat jeg startet på min fulle kategori uke nå. Jeg har gledet meg til å komme igang leeenge, men helgen ble en dårlig start nettopp fordi jeg har blitt kjempe syk. Tidenes forkjølelse har nesten knust meg i 1000 biter. Jeg har før sagt at :”neida influensa og forkjølelse er ikke noe jeg hadde lagt med ned for”..Nå trekker jeg tilbake ALT, absolutt ALT! Jeg hadde aldri klart å leve om jeg skulle levd slik, det vet jeg med sikkerhet! Hosten min har satt meg på astma medisiner, lungene mine er heeelt ødelagte og jeg har hatt så høy feber at jeg har sett dobbelt og vært helt i ørsken!

Det at jeg har influensa er en ting, men å få det samtidig som man snart er relativt høygravid er et mareritt !

Igår delte jeg at jeg var lagt inn, mange trodde jeg var i aktiv fødsel, men det kan jeg si nei til. Jeg har ny oppfølging imorgen med jordmødre, og får vite mer da, men slik som situasjonen er nå er det ikke en lege i verden som ønsker å ta ut lille gutt. Så lenge jeg kan “behandles”, spiser, og han viser god vekst og er fornøyd med sin mellomstasjon i magen behandler legene meg med det jeg kan behandles med uten at det skal være skadelig for babyen. Om jeg gleder meg til å komme i mål? JAAA!

Dette svangerskapet har satt følelser og tålmodigheten min på en prøve! Typisk min “flaks”…..

Jeg kommer sterkere og  innholdsrik tilbake fra neste innlegg, men siden mange har vært engstelige og sendt mange meldinger ønsket jeg å dele litt med dere. Jeg liker ikke å føle at jeg skjuler ting for dere, men helgen har vært helt grusom og absolutt ingen fin helg pga formen min.

Jeg føler ( uten å tørre å si det høyt) at medisinene mine har begynt å virke og det er som å få livet i gave på ny !

Enda et sett ligger å venter på lillebror, og han, oss og det som skjer skal denne uken handle mye om! Vi sees med ekstremt masse spennende innhold – takk for at dere har holdt ut med meg den dårlige bloggingen min de siste dagene!

Jeg har dårlig samvittighet…

Det først møtet….

Nå går jeg mot det møtet med nervene i spenn, tanker som går i alle retninger og sommerfugler i magen. Vil han like meg? Vil jeg føle at jeg mestrer det? Svaret er nok ja, men jeg går likevel her å tenker, føler og drømmer om nettopp dette møtet hver eneste dag.

Når man venter sitt første barn går man å tenker ; “tenk om jeg ikke får den intense morsfølelsen med en gang” .. Når man går gravid og har små barn snur man det, og mange tenker at de er redd for å svikte de/den som allerede er der, og det er der jeg “faller” inn.  Ubetinget kjærlighet føler jeg til min ufødte lille gutt allerede, men jeg er så redd for å svikte Lila, og derfor merker jeg på en sånn redsel forbundet med den sinnsyke gleden.

Olíver og Mathilde er store, de har jeg på en eller annen måte alltid vært de jeg har følt så naturlig i livet mitt, til tross for at jeg var ung når de kom til verden. Lila har jeg en “innebygd” dårlig samvittighet til, ikke fordi hun har det noe dårlig, men fordi jeg føler hun liksom fortjener meg 100 % “alene”. Hun er jo så lita stakkars og nettopp derfor er jeg så redd for å dele meg med et annet barn som vil kreve kanskje enda litt ekstra av meg. Jeg husker jeg tenkte litt sånn når jeg skulle ha Mathilde også, men overraskende gikk det over all forventing. Lila er jo den perfekte fødte storesøster, men jeg er så fortapt i den lille jenta mi at jeg hver dag føler jeg må gi litt ekstra av meg til henne nå før babyen kommer… Jeg har heldigvis snakket med mange andre som også har følt på samme redsel, glede og samvittighet, men likevel føler jeg meg så “alene” om de følelsene som ofte kan dukke opp. En dårlig samvittighet ovenfor babyen og de som allerede er der, en skam over å føle det slik og en usikkerhet i å tørre å si det høyt.

Idag er jeg 32 uker og det nærmer seg april med stormskritt…  Selv om det ikke er begrensninger på hvor mange man kan elske i hjertet sitt, er det nok en del av reisen det å føle seg redd og bekymret til tider over alt som er nytt…

Om ikke lenge ler jeg nok av meg selv og denne tiden…

Jeg gleder meg veldig til vi blir kjent med hverdag med lillebror i. Jeg tror i sekundet han er her – er alt det skumle borte og gleden i å danne nye rutiner sammen overskygger alt annet!

Aldri igjen.

God onsdag, har dere hatt en fin en?

Her siter jeg i skrivende stund og har lest meg igjennom alle meldingen deres, og jeg blir så takknemlig for tilbakemeldingene jeg får.

Idag vinker jeg velkommen til uke 31! Tenk at reisen mot slutten nå begynner å bli en realitet. Det er rart med det, men man går liksom å venter på å komme inn i uke 30 fra man har passert uk 20…

Det å skulle ha flere barn setter en vordende mor alltid på ulike tanker, alt fra hvordan man skal klare å ta seg av alle, se alle, bruke tid med alle og være til stede for hver og en. Jeg har nok denne gangen tenk mye mer over det å skulle få en til, enn hva jeg gjorde når jeg skulle ha Lila. Når jeg skulle ha Lila var de eldste blitt såpass “store” at jeg følte meg mer som en mor som skulle starte helt på nytt. Alt var glemt, og jeg var jo i tillegg alene i det svangerskapet, noe som førte til at jeg ble en “smule” selvsentrert og egoistisk rundt meg selv. Jeg husker jeg sa jeg ALDRI skulle ha en til, det var uaktuelt og helt utenkelig. Jeg følte kjærligheten min inne i meg var så komplett på de barna jeg hadde at et nytt barn var ikke i tankene mine. Kim og jeg snakket LENGE om det å leve et liv sammen hvor det aldri ville bli et felles barn, og i starten var det helt greit.

Etter et par år meldte lysten seg, og ønsket om et felles barn kom sterkere og sterkere på oss. Vi planla likevel ingenting og tenkte at vi om noen år skulle ta opp temaet igjen, når Lila nærmet seg skolealder.

Det uventede skjer, og en måned uteble mensen helt, men jeg tenkte likevel ikke stort over det. Vi dro på hyttetur med ungene, var å klatret i den norske fjellheimen og levde livet som vi pleide. Fri annenhver helg, og fornøyde med å være ofte på små og litt større utflukter. Likevel, måneden august var tiden vi skulle vite at vi skulle bli en til…. Jeg husker jeg ikke ville si noe til Kim med en gang, jeg ønsket å føle litt på det hele – kunne det være sant at vi faktisk skulle ha en baby?  Jeg ble redd med en gang, livredd… Angsten for fødsel, svangerskapskvalme og kynnere osv meldte seg umiddelbart. Når man har vært igjennom svangerskap man ikke har så mye positivt i minnet om er det ikke slik at man glemmer dette fordi barnet er født- det vil ALLTID ligge der og ALDRI bli glemt. Blekne, men aldri glemt.

Kim var ikke hjemme når han fikk beskjed, så jeg tror han ble en smule satt ut og forfjamset! At det nå var slik at vi skulle ha et barn førte forholdet vårt plutselig 100 steg frem.

De eldste tok det kjempe fint, de ble glade, gledet seg umiddelbart og syntes at det å få en lillebror eller lillesøster igjen var helt topp. Familie og venner hadde vel også sett denne beskjeden komme en dag, og har vært støttende og glade på våre vegne fra dag EN! Men jeg som var gravid, jeg forsvant inn i meg selv. Det er som jeg kan se meg selv som to deler, en som står på utsiden å ser og ønsker, og den andre som går på innsiden som merker og føler. Kvalmen ble ekstrem, den gikk på som om man skulle trodd kroppen min før ikke hadde vært kvalm. Det var som at kroppen min skulle bevise for meg hvor kvalm den faktisk kunne bli. Om jeg trodde jeg hadde vært kvalm før skulle jeg nå virkelig få føle på det. Jeg hadde svært få gode dager innimellom på kvalmen, den var en del av hverdagen i svangerskapet og ville ikke slippe taket. Jeg sov hele tiden, søvn var min nye hverdags kompis og en Mariekjeks ble mitt nye måltid i ny og ne. For de som ikke har vært slik eller blitt kvalm-SKIKKELIG kvalm er det å tenke seg til hvordan dette er helt umulig-det går ikke! Det eneste jeg tror mennesker generelt kan ha til felles er at å være kvalm og å kaste opp er noe av det verste som er. Så det å gå slik i uker og måneder tærer på psyken din.

Når kvalmen begynte å avta kom metall smaken, sånn skikkelig og sukkertøy måtte jeg ha i munn HELE tiden. Det var grusomt å våkne om morgenen eller avslutte et måltid uten å kunne få en pastill raskes mulig inn i munn.

Etter metallsmaken kom ligament smertene – og disse sliter jeg med ennå. Disse og Kynnere! Har man ikke hatt kynnere eller ligament smerter vet man ei heller hva dette er, for vondt er det og man skal følge godt med på kroppen sin.

Jeg har pga kroppen min har vært så stygg mot meg fått en form for panikk, ikke for det å ha mage generelt, men smertene som følger med. Det å aldri føle at man strekker til fordi man har vondt er kjempe frustrerende og når man i tillegg føler man KUN går rundt å “offer” seg er det alt annet enn hyggelig å være med seg selv -fanget i sin egen kropp. Hodet ditt vil en ting, men kroppen din stopper deg uavhengig av hva DU vil eller DU ønsker.

Det er som om man føler man aldri kommer seg helt, og jeg kan ærlig innrømme at jeg har vært nesten en smule “frustrert” over å lese om de som bare koser seg med magen. Jeg har på en måte ikke bare fått en ting, men stort sett heeeele pakka og det er hva som for meg har vært hardest å svelge. Det er som man venter på noe som aldri kommer og det er frustrerende….

Angsten min mot fødselen har vært stygg mot meg. Det at jeg ble glemt og overlatt til meg selv på føden 6 timer før Lila ble født sitter friskt i minnet mitt, og det samme gjør reisen med ballong. Jeg fikk ballongen innført feil inn i livmormunnen og det er hva som fikk det til å føles som at magen min skulle eksplodere. Jeg tåler MYE smerte og har en smerteterskel jeg tror få andre har, likevel….Det å være på sitt mest sårbare og i tillegg føle seg overkjørt til det maksimale er ingen opplevelse jeg unner selv for min verste fiende. Har man ikke utviklet fødselsangst, vet man heller ikke hva det vil si å ha det. Det er rett og slett som om man venter på at kroppen skal få et sjokk.

Jeg vet helt hva som for meg har klart å få hodet mitt over på annet, men det må ha vært “avstanden” en fødsel har hatt. Den har hele tiden vært så langt fremme… Nå som den nærmer seg er også angsten på sitt verste. Jeg er redd for alt med en fødsel og et keisersnitt, generelt helt skjelven. Veien på å få den lille babisen min i armene mine er så brutal. Jeg ønsker han for alt i verden og for han går jeg igjennom mange måneder med smerte og ubehag – bokstavelig talt.

Etter mitt møte med legen på føden igår ble jeg noe mer lettet, for nå ble jeg hørt! Jeg fikk forståelse i at dette skulle de hjelpe meg med- på den ene eller andre måten. De neste 3 ukene nå skal jeg til samtale timer hver uke, og bare det at de skal følge med og hjelpe meg er en trygghet jeg føler vokser inne i meg. Jeg er i dette svangerskapet så redd for alt i forhold til før. Jeg er redd noe galt skal skje, at jeg skal gå i for tidlig fødsel fordi jeg er så redd osv osv…. Generelt redd og veldig bekymret for mitt ufødte barn.

Nå skal det sies at han har det bra, han vokser som han skal og vel så det, han er kjempe aktiv, han er helt frisk og fin! Uansett hvor slitsomt svangerskapet er holder han lyset opp i enden av tunnelen for meg og det er hva som gjør at jeg klarer dette. Det å vite at jeg om et par måneder er ferdig og har min vakre lille prins i armene mine gjør meg helt vill av begeistring ! Fy filleren for en jobb jeg gjør for å få han, det er nemlig ingen lek å være gravid..

-Så til alle dere som er som meg, sliter med at kroppen ikke vil være snill mot dere, til tross for at hodet deres ønsker å nyte svangerskapet og gleden i å skape et lite menneske – dere er IKKE alene! Det er ikke tabu å si at det er tøft, for det er det for mange – til tross om man ikke vil virke utakknemlig.Det er ikke stygt å gråte i fortvilelse over å føle seg utilstrekkelig eller ukjent i sin egen kropp- for det er ikke alle som har en kropp som spiller på lag.

Det som er sikkert er at vi går igjennom det, vi henter frem et smil, klapper oss på magen og uavhengig om vi føler at vi ikke er en “god” mamma for den gravide kroppen VET vi at vi likevel leser appen uke -for- uke, vi legger om livssituasjonen, sover dårlig om natta, sitter å gulper 100 ganger om dagen og tisser på oss i latter -nettopp fordi vi er gravide. En ting vi alle har til felles er at vi går gravide fordi vi ønsker nettopp dette barnet og det i seg selv burde veie mer enn hver eneste tåre vi henter frem i frustrasjon i den rugende -ventetiden.

Du glemmer ikke smerten når barnet ligger i armene dine, men det barnet gjør det så sinnsykt verdt det og nettopp det er grunnen til at du kanskje gjør det igjen-og igjen og igjen!