Det er først nå jeg kan si- jeg er voksen.

Kvelden kom fort idag også den…. Nå teller jeg ned til 20.2 faktisk, for da blir jeg beriket med enda et år og jeg fyller ikke et hvilken som helst år, men 30 år! Tenk at jeg skal starte på et nytt tiår -mitt tredje tiår faktisk! Dere husker den tiden i livet hvor dere så på alle 30 åringer som “gamle”,  jeg husker den tiden veldig godt. Jeg husker til og med at jeg tenkte at jeg hadde så “gamle” foreldre, nettopp fordi mine søsken var så mye eldre enn meg og venner i klassen hadde foreldre som var 10 år yngre enn meg… Haha ….. Idag tenker jeg ; gamle du liksom? Jeg er jo like gammel når jeg får Victor som mamma var når hun fikk meg – haha… Og Kim er et år eldre eldre enn hva pappa var når jeg ble født… Jeg trekker derfor tilbake alle tidligere meninger i min barndom og ungdom angående at 30.åringer er så fryktelig gamle. Haha…

Mange har ofte utrykket sine sympati til meg som skal fylle tretti år, men av en eller annen grunn klarer jeg ikke synes det er så fryktelig trist å være ferdig med tyve årene… Det er rart, men absolutt ikke noe trist. Jeg har hatt så mange bratte oppoverbakker i  tyve årene og de skal det bli ekstremt deilig å “glatte” ut med mitt nye tretti!

Jeg forstår veldig godt hvordan folk kan si at alderen gjør deg klokere, for det er faktisk helt sant. Jeg har tatt så mange dumme valg i livet mitt, som jeg idag tenker at ; ” fy fader Camilla, hva i huleste tenkte du med”…. Så tenker jeg….Jo, det var kanskje greit at jeg dummet meg ut der, gjorde de feilene og valgene, for klisje som det er har jeg lært og fått en enorm god voksen opplæring i ekstremt mye også.  Bare synet mitt på penger!! Før trodde jeg de vokste på trær, nå vet jeg hvor mye nettopp jeg må jobbe for å tjene dem. Et valg jeg tok i tyve årene som jeg er veldig stolt av er nettopp det at jeg startet å blogge, en reise jeg startet på etter å ha blitt fortalt at det “måtte” jeg.

Jeg har vært en ung mamma, og for mine eldste er jeg ennå det også. I rollen som mamma til Lila var jeg til tross for situasjonen det hele startet i mye mer moden. Den mammaen som vokste frem i meg med henne har kommet de eldste til gode også. Jeg husker jeg tenkte når jeg fikk henne på brystet og ting begynte å synke inn” nå er det nok, det er bra nå- du og dine søsken skal aldri noen gang se meg falle under igjen”.. Til tross for et krevende år som nybakt mamma til Lila, ble jeg som mamma veldig bevist, bekymret og til stede på en helt annen måte. Idag er jeg så rolig og takknemlig for hele prosessen jeg har hatt i livet og under min utvikling som mor at jeg noen ganger er redd for at jeg bare drømmer. Å få barn tidlig er noe jeg aldri har angret på, men jeg håper ikke mine barn får det selv om jeg gjorde det. For dem ønsker jeg en flott utdanning, en jobb, at de skal få reise, leve og at de skal få lov til å være unge, uerfarne og jagende etter livets ulike porter uten ansvar som en mor eller fars rolle bringer med seg.

For tolv år siden var jeg 17 år og ventet mitt første barn… Idag er jeg 29, og venter mitt fjerde…

Kontrasten i livet fra da til nå er stor… Noen bruker tiden i tyve årene på å reise og deretter forberede seg til å bli mamma/pappa,  – jeg brukte tiden på å være en, oppdra 3 barn og bære frem mitt fjerde og siste barn.. Nå kan jeg offisielt  kalle meg “voksen” , for det tredje tiår er nettopp det- voksent !

Hjemme i kaoset igjen!

God kveld, snart er det julaften! 

Igår og sålangt idag har jeg ikke fått logget meg inn, sånt skjer når man er og har vært på tur og kommer hjem litt oversliten….. Vi hadde en fantastisk tur til London, storkoset oss så mye at vi faktisk ikke ville hjem, men hjem måtte vi. Jeg skulle ønske jeg kunne knipset Lila ned, for hver gang jeg så en liten en fikk jeg akutt savn til henne.

Mannen og Olíver var på Chelsea kamp, og kom lykkelige og pyntet i blått tilbake til hotellet. Olíver sa flere ganger at han ville oppleve en slik tur igjen, samt dra på MANGE flere fotball kamper. Han var i ekstase, i hundre og ti og kunne ikke få snakket fort nok om opplevelsen han satt igjen med – så søtt! Den kommende pappaen kom hjem med gave, og det er ingen hemmelighet at lillebror blir en liten gutt som vil bli “døpt” i blått før han kan velge selv.. Mannen har nemlig handlet Chelsea garderobe til lillegutt og kom med Chelsea bodyer i str 56 –  nydelig ikke sant? Minste drakten og bodyene jeg har sett tror jeg.

Nå er det ikek mer enn 14 uker til vi mest sannsynlig får Lillegutten vår, og det er faktisk like lenge som det er siden jeg delte nyheten om at han skal komme med dere. –Sprøtt altså! Jeg blir nesten litt tussete av å tenke på det…. Disse ukene har gått fort og nettopp derfor blir jeg nesten litt svett også- tenk at jeg snart er 4 – barnsmor…

Vel, her pakker jeg inn siste rest på gaver, nyter fredagskvelden. Imorgen er det 100 ting som må ordnes – siste rest før julaften!! Vi sees da!

Nå følger han oss igjen!

God kveld kjære lesere. Ja, her har det gått i 110 siden morgenen. Vi har stort sett vært inne, jeg gikk en lengre tur med Lila når hun skulle sove og når jeg kom hjem var det bare å kaste seg rundt på husarbeidet. Imorgen blir det masse interiør bilder, men å få hjemmet på stell etter så MYE rot har vært et evig prosjekt.

Idag har vi opplevd noe vi anser som ikke bare fullstendig upassende overtramping på privatlivet, men også en tur jeg anser som ubehagelig.

Jeg nevnte i fjor at vi hadde upassende besøk på døren midt på natten og på kveldstid, når våren og sommeren kom roet dette seg-heldigvis. Idag startet det igjen, og personlig synes jeg det er skikkelig frekt. Jeg merket det først når jeg gikk på tur med Lila idag. Først når jeg kom på sletta kom en mann gående bak meg, først tenkte jeg ikke på det, men så kom han nærmere og nærmere innpå og når jeg stoppet opp med tlf min og “latet”som at jeg skulle stå stille litt. Han stoppet opp 4 m bak meg og bare ble stående. Gikk jeg ti menter gikk han det samme, og slik holdt det på. Jeg tittet bak meg flere ganger og spurte om det var noe han lurte på, han så bare tomt på meg å sa ingenting. Det var såklart en smule ekkelt, men slik provoserer meg mer enn det skremmer meg.

Når jeg kom hjem med Lila satt jeg henne helt oppi vinduet der jeg holdt på med vinduet åpent. Aldri før har jeg våket så konstant på en vogn som idag, men slik ble det.

Det tok ikke mer enn et par timer fra vi kom hjem til de minste jentene kom å sa det stod en mann på verandaen. Kim løp i kanonfart ut, men fikk ikke tak på han.Dessverre oppdaget han at vi så han så han fikk et forsprang, men prøvde seg igjen og denne gangen KLIKKA jeg! Altså, absolutt IKKE å anbefale å snike seg opp på tomta til en hormonell og gravid dame. Jeg så rødt, løp ut i bare sokkene og hylte til han for full hals! Nå er jeg nesten hes!

Både Kim og jeg har siden sittet å fulgt med, men om det blir samme som ifjor begynner han nok å banke på rutene og dra i håndtakene når kvelden kommer og vi har lagt oss. Det er ikke for ingenting at vi har skall sikringen på når vi sover og at jeg ALDRI sover med døren igjen!  Jeg sover ikke tungt, og våkner bare Kim snur seg så jeg kommer til å ligge med ett øye åpent i natt for å få tak i denne idioten. Nå er jeg lei av små “drypp” på at en annen person følger oss, tenk om jeg hadde vært av den “redde” typen, da hadde dette skremt livet av meg. Slik situasjonen er nå er jeg skvetten, men jeg blir mer sint enn redd. Sikkert adrenalinet som blir overeksponert i kroppen når man føler de man er glad i blir redde. Lila og Vanessa ble skikkelig redde stakkars, Olíver og Mathilde synes det er skikkelig vemmlig- så om målet er å skremme meg burde det skje når ungene ikke er hjemme og jeg evt er alene.

Vi ser ann dette en dag til, fortsetter det må vi til slutt kontakte politiet. Enn så lenge har vi sagt ifra til naboene, slik at de også kan følge litt ekstra godt med.

Det er ingen som synes det er koselig å bli beglodd i sitt eget hjem eller forfulgt på tur….

 

Tilbake til 2016.

Fredag, helg, familietid og tid for å ta ting med ro, samt legge plan for å få gjort alt man hadde planer om å rekke tidligere.

Idag våknet jeg til at alt utenfor soveromsvinduet var grått, blomstene mine i blomsterbedet kan jeg skimte fra 2.etasje at har visnet. Alt som for en måned siden blomstret på sitt vakreste, gjør seg nå klar for høst og vinter.

Jeg tror denne dagen alltid vil påminne meg på noe, for når jeg våknet idag følte jeg et par sekunder at jeg var sendt tilbake til 2016. For to år siden idag ble fødselen min på Lila satt igang, etter over 37 uker i et svangerskap som var fylt med smerte i ulike sjangler. De små armene som idag ville holde rundt halsen min, det lille fjonete bustehodet som sliten la seg inntil brystet mitt. Jeg kan nesten ikke forstå det, tiden har gått så fort, men jeg føler også at jeg alltid har hatt henne. Jeg blir ofte sentimental rundt Lila, jeg har så mye følelser knyttet til henne som har gjort meg som mor ekstremt bløt.Det er mye mulig det skyldes alderen, jeg har hørt at nettopp den kan gjøre deg mer “tussete”..

Tilbake til 2016. 

Jeg husker jeg dro avsted med sykehusbagen min, og jeg var helt innstilt på å klare meg alene. Søsken, venninner og min mor ønsket gjerne å være der med meg, men jeg tror at dersom man igjennom et svangerskap er alene om alt, blir også avslutningen noe man ønsker å gjennomføre for seg selv.  Jeg husker ennå jeg trippet rundt i gangene for å få riene til å utvikle seg. Rundt meg følte jeg alle ble ferdig og fikk babyene sine, men selv følte jeg at jeg gikk rundt å ventet i en evighet. Jeg så på stellevesken, på tøyet hennes som var pakket pent med, teppet som mormor hadde strikket til henne, og jeg tror nysgjerrigheten nesten vippet meg av pinnen.

Lengselen etter å holde henne, se henne og endelig bli ferdig var så stor og nesten umulig å håndtere.

I over et døgn gikk jeg med det som heter “maserier”, de kom og var så å si umulig å håndtere, men de ville ikke rikke på seg. Kroppen min ble bokstavelig talt vandt til smerten og jeg fikk dra hjem. Mamma kjørte meg hjem, og selv om legen hadde ført inn en “ballong” tenkte jeg at om noe skulle skje måtte jeg slappe av hjemme.

Jeg var uheldig, for ballongen hadde flyttet på seg og det føltes rett og slett ut som om en nål jobbet seg igjennom livmoren min. Det var en smerte jeg aldri klarer å forklare. Min mor fikk mer eller mindre litt panikk, hun forstod at enten var barnet på vei ut eller så var noe veldig- veldig galt. Jeg husker ikke stort etter at jeg kom hjem, for jeg tror jeg forsvant inn i meg selv. Før jeg viste ordet av det stod lege, og to jordmødre i stuen min og jeg ble lagt over på en båre og inn i sykebilen. I sekundet ballongen ble fjernet forsvant den kontante smerten, og selv om jeg var lettet over at smerten var borte kom skuffelsen for at jeg ikke klarte å gjennomføre det.

Ny sjekk på føden, og nye planer ble lagt. 

Jordmoren jeg fikk når jeg kom tilbake var rett og slett fantastisk. Siden jeg ikke ønsket å ha noen hos meg tror jeg hun følte at hun måtte prøve å gi meg noen mål å glede meg mot på reisen. Jeg husker jeg lå i sengen, tittet i taket, og tårene mine bare presset seg på. “det holder nå Gud, jeg forstått det nå” husker jeg at jeg sa -gjentatte ganger. Minutter føltes som timer og timer som dager.

Min søster kom, min mor kom og Mathilde kom innom. Jeg var på ingen måte alene, men så var det denne sorgen som likevel var en del av gleden. Jeg var så redd, redd for om jeg skulle føle at den lille jenta mi ikke skulle være nok elsket. Som gravid er man ekstra sentimental og følelsesladet og det ble ikke mindre følelser som sang seg igjennom kroppen min når jeg lå der….

Kvelden kom, jordmødrene kom inn, riene ble målt gang på gang…. Så kom ny jordmor på vakt og jeg fikk beskjed om at de hadde besluttet at ny ballong skulle føres inn. Jeg husker panikken kom som et lynslag i hele kroppen min, jeg begynte å skjelve, gråte og viste ikke hva jeg skulle si. Jeg husker ennå at jeg gikk inn, men denne gangen fikk jeg ikke dra hjem. Legen som førte inn ballongen klarte å roe meg ned og fortalte meg at jeg ikke skulle gå slik lenge til. Innen et døgn eller to har du den lille jenta de på utsiden av magen din.

Natten ble lang og smertefull, men jeg fikk smertelindring og klarte heldigvis å få meg litt søvn.

25. august — Ballongen hadde sprukket og gjort jobben sin. Riene som ble registrert hadde startet å jobbe bedre og med kroppen min. Endelig!

Etter mange smertefulle timer beslutet jordmor å gi meg klyster. For de som ikke vet hva dette er, er dette enkelt fortalt noe som gjør at du tømmer deg heeelt og noe som kan fremprovoser riene mer. Hun satt den og jeg ba henne pent om å forlate rommet og meg.

Når jeg skulle gå å legge meg over i sengen for å slappe av eksploderte det og riene slo inn for fult! Veien fra do døren til sengen ble grusom. Jeg klarte nesten ikke rikke meg, for smerten ville ikke roe seg. Jeg husker jeg stod og hang over sengen og ikke forstod hvordan jeg skulle klare å nappe tak i den røde tråden på andre siden av sengen min. Beina mine klarte ikke flytte seg og jeg trodde oppriktig at den ungen kom til å bli født sammen med meg alene på rommet før noen som helst ville sjekket til meg.

Heldigvis hadde jeg tidligere på dagen sagt til min søster at jeg ikke trodde at noen baby ville komme denne dagen heller så hun kunne gjerne komme å besøke meg når hun var ferdig på jobb…

Hun kom og fikk raskt tak på jordmoren. Og i full fart satt jeg i rullestol på vei inn på føderommet.

Her inne fikk jeg lystgass- og jeg tror jeg nesten kunne spist den opp.

Jeg fikk de riene som ikke roet seg, de sto på topp konstant og på 8/9 cm startet pressriene og 4 press senere var hun ute!

Verdens fineste<3

Jeg gråt ustoppelig, og jeg tittet på henne 100 ganger når de la henne på brystet mitt. ALT var så lite på henne, hun hadde så lite ansikt, nesen var så å si mikroskopisk og hun hadde hanekam. De sa at når du får jenta de i armene dine vil alt annet bli glemt og du vil bli nyforelsket på nytt. Det stemte, i sekundet jeg fikk henne ble jeg helt hodestups forelsket.

Alt ble glemt og alt nytt verdt å kjempe for.

Mitt trekløver <3

To år har gått, og er det en følelse jeg misunner alle som går å venter på babisen sin er det den følelsen du får i sekundet barnet ligger på brystet ditt..Akkurat den hadde jeg ønsket å få en million ganger til- nemlig det aller første møte <3

Det berømte selvbildet.

Hei og hopp skinnende tirsdag! Nå er jeg mer enn klar for Spania, jeg gleder meg altså SÅ mye nå at jeg omtrent ikke får tiden til å gå fort nok… Hihi..

Jeg har store planer om å få god farge på kroppen denne sommeren, for så fort fargen kommer litt føler jeg meg automatisk mye mer våken og vel. Flere som er slik?

Den siste tiden har vært en liten prøvelse, for jeg har vært skikkelig streng med meg selv siden jeg i tidlig våres bestemte meg å finne en levemåte jeg klarte å følge, leve med og trives i. Jeg tror nemlig alt MÅ gjøres med måte. Det å starte på et for strengt program er ikke noe for meg, for jeg vil da på en eller annen tid bare falle ut likevel. Jeg kom meg ned til mitt mål, og har nå klart å holde meg der i TO uker, til tross for mye fint vær, litt is og noen drinker i ny og ne…

Selvbilde handler ikke om hva andre mener du skal være eller føle, det handler kun om deg selv og hva du kan finne en indre trivsel med. Når jeg gikk igjennom min livs verste tid i 2015/16  raste mine kg rett av, jeg spiste noen ganger bare en gang om dagen, og jeg eide så å si ikke glede over noe. Masken min var på, men på innsiden skrek jeg. Graviditeten hjalp svært lite på, jeg fikk ekstrem svangerskapskvalme og måtte ty til vitaminer og måltider via kosttilskudd for å komme meg opp i vekt og for å gi barnet i magen nok til å ha det bra. Det var en periode i livet jeg tror lærte meg mest, for fra å være alene i 8 mndér til å bli sammen med min livs kjærlighet var to helt forskjellige verdener.

De berømte “kjærlighetskiloene” kom, men siden jeg hadde MYE å gå på følte jeg at jeg bare ble finere og finere ved å legge på meg. haha… Om så var.. Jeg tror jeg bikket et lite punk i fjor vinter og det fikk jeg føle på iår. Haha… Nå, -ja endelig ( om jeg kan si det?) har jeg ikke bare tatt grep på kiloene, men også meg som et menneske. Jeg har ikke lenger en baby på puppen, gulp på t-skjorten eller poser etter MANGE våken netter under øynene. Det er jo heller ingen hemmelighet at min mann, som jeg oppriktig er helt tullete i inspirerer meg. Nettopp han har inspirert meg til å ta vare på meg selv, for er det en ting han er god på er det nettopp det å ta vare på seg selv.

Gode hudprodukter, en litt for flink frisør, en ny garderobe som passet meg der jeg nå er i livet + en livsstil som tok av meg noen kilo og plasserte meg der jeg ville være, er hva som måtte til for at jeg faktisk ble fornøyd med meg selv. Jeg har kanskje noen strekkmerker rundt rumpa, ettersom den på to år ble “dobbelt” av hva den var ( haha) og noen cellulitter bak på lårene, men det er faktisk helt greit. Jeg har faktisk båret frem 3 fantastiske barn som har satt sine spor.

Poenget mitt er, tynn, tykk, stor -liten! Det handler ikke om det, for det handler om å finne en bane i livet som passer for nettopp deg… Har man det bra på innsiden, skinner man opp på utsiden- alt handler om det “berømte” selvbilde. Ikke la noen fortelle deg at du ikke tynn nok, tykk nok +++ , trives du med deg selv er du mer enn perfekt akkurat slik du er.

Kjole- Ganni.

Kryss fingrene for meg…

God kveld i stuen alle sammen, hatt en fin dag?

Her har den dårlige formen gått på, og jeg føler jeg er tilbake til vond hals, rennende nese og hoste… Uff, jeg merker jeg bare vil legge med ned og krype langt inn under dyna mi…

Vi ble så å si fullt hus igjen igår, og Lila har siden hun kom hjem hengt over meg som ei lita klegg.. Hun er alltid veldig mammajente når hun kommer hjem fra familien på motsatt side og det er jo en deilig bekreftelse på at hun savner meg litt også. Lille stjerna mi.

Imorgen starter prosjekt gulv, jeg bare HÅPER formen er bedre imorgen…. Jeg vet ikke om noe tregere enn sykdom, og her i huset har det vært litt for mye av det den siste tiden..

Til tross for dårlig form har vi vært på tur litt på kveldingen idag. Mathilde trener turn og for å slippe å kjøre frem og tilbake den lange veien, pleier vi å ta en liten titt innom min favoritt butikk og mc donalds… Beste Lila vet om! Jeg har nå  17.mai outfitene til de små i boks, og gleder meg allerede nå til å kle de opp for dagen!  Iår har jeg faktisk ikke lyst til å ha på meg bunad, jeg er en liten smule lei etter 15 år med den hvert år…. Iår vil jeg ha en pen kjole og kåpe, vel-jeg får vel tenke litt på det!

Nå skal jeg prøve å finne senga, så sees vi mer imorgen – kryss fingrene for meg!

“I can´t help falling in love with you”

Ennå føles det som en evighet til, ennå virker det så langt-langt unna… Vel, jeg tenkte å åpne meg litt, si litt om hva som skjer rundt bryllup og det som fulgte med i året som gikk.. Mange stilte stor skepsis til at jeg i fjor ikke gikk opp alteret, men sannheten er at 2017 var ikke året et bryllup passet for oss.

Stor kjole,brudepiker, forlovere ,selskap,familie som er samlet, ja alt som følger med…Ennå er jeg redd, ikke for å “binde” meg til Kim, men for å bli såret.Det vil jeg nok alltid være. Kim har hatt en tøff reise med meg, for tro meg,- JEG har ikke vært enkel å ha og gjøre med. Alle har merket det, familien, venner, ja faktisk også denne bloggen har fått kjenne på det.

Jeg vil virkelig ikke tråkke NOEN på tærne, så jeg skal prøve å formulere meg så ryddig og enkelt jeg klarer rundt mine følelser rundt min store kjærlighet.

Alle vi mennesker blir de vi er av reisen vi har og har hatt i livet vårt, av inntrykkene vi trekker til oss og menneskene vi knytter bånd til. Jeg er ikke så veldig annerledes enn nettopp deg der tror jeg….

Sannheten er at jeg har blitt så skremt at jeg har slitt med å stole på folk, og Kim har vært den som har måttet “reparere” meg igjen. (Om jeg kan si det?)  For meg var det å skulle forelske meg i en mann som Kim helt- HELT uaktuelt. Jeg visste at jeg “lekte” med ilden når jeg begynte å interessere meg for han. Likevel var det så mye i meg som ikke klarte og ikke la meg bli nysgjerrig på han. Alt var så rart, men likevel var det en del i meg som følte en tiltrekning til hva han sa, delte og hvordan han var. Pga bakgrunnen hans, og min var det å skulle forelske meg i nettopp han en reise som for meg har vært veldig sår,vanskelig, tøff og sterk. Jeg har satt på meg en maske, en form for uniform hvor det står med STORE bokstaver ;”vennligst ikke sår meg”.  Det gjør noe med deg, spesielt når du går så dypt inn for det å ikke skulle la deg såre.

Jeg kan dessverre ikke telle antall ganger jeg har slått om, og satt opp den store tunge muren min. Våkennetter, hvor tanker om at han imorgen vil finne en annen og bare gå fa meg… At han imorgen bare vil vende om å fortelle alle jeg bryr meg om at jeg er ond, den alle vil at jeg skal være. Jeg har kunnet våkne helt svett og følt at hjertet skulle hoppe ut og opp igjennom halsen min.. Det er ALT annet en kult å ha det slik, det gjør til slutt noe med deg- tro meg.

Alle har vi vel følt at det vi ser virker bedre enn hvordan det kanskje er? Nettopp det har jeg vært redd for, at alt bare har vært en drøm. Jeg har grått, smelt i dører, vært sint, men når jeg prøvde å skyve Kim bort- kom han bare enda nærmere. Og sakte, men sikkert har jeg sett selv at han ikke går noen sted, selv når ALT har stormet og han nesten har måtte ofre seg selv for meg. Han har stått der stødig som et fjell, og jeg har trengt nettopp det, for usikkerheten min kunne ellers tatt overhånd. Som nybakt mamma var jeg livredd for at han skulle gi meg følelsen av å bli elsket, for så å bare ikke orke tre barn og ei redd jente som meg noe mer. Jeg hadde alt på stell når han kom inn i bildet,og nettopp det gjorde meg til den som mente jeg ikke trengte noen, for da slapp jeg å bli såret. Det er jo absolutt INGEN hemmelighet at jeg har elsket de jeg har hatt i livet mitt før Kim, og kravet til Kim ble derfor enda større….. Han måtte kjempe, og jeg måtte kjempe for å tillate meg selv å stole på han.

For meg har ikke ting blitt verken glemt eller “gjemt”, men jeg har klart å sortere ut det negative og fokusere på det positive. Kim har alltid sagt; “ting får ta den tiden det tar jenta mi, tar det 1 år eller 10år kommer vi oss igjennom det” .. Det var det som skulle til for at jeg skulle klare å åpne meg, nettopp en som forstod meg.

2017 var et utfordrende år for meg, jeg var ikke bare veldig forvirret, men det hadde skjedd så mye på så kort tid at jeg følte jeg måtte ta noen skritt tilbake og bare kjenne på alt som hadde skjedd. Nettopp derfor bestemte vi oss for å ta et skikkelig kirkebryllup i 2018 istedenfor. Den gangen virket det trygt og laaangt frem i tid å planlegge det.

2018 har gått fort, altfor fort. Nå som ting nærmer seg merker jeg redselen for alt kryper seg sakte, men sikkert inn på meg -igjen…. Jeg er så lykkelig at jeg er livredd. Hadde dette vært for noen år siden hadde jeg helst stått brud igår, men slik livet mitt utviklet seg tok det også med seg deler i meg og forandret meg.

Graviditeten forandret meg…

Lila forandret meg….

Det å ha tre barn forandret meg…

Kjærligheten forandret meg…

Og siden alt dette forandret meg, ble jeg mer tilbakeholden på å tørre igjen…

Jeg har aldri vært usikker på Kim, han er den mannen som har vist meg kjærlighet, selv på mitt svakeste. Det er bare for godt til å være sant, at jeg skulle ende opp med en såååå fin og god mann..

Nå nærmer faktisk vår dato seg, og jeg er så nervøs at jeg nesten vil grine… Derfor har jeg viket vekk fra alt som har gjeldt bryllup og praten rundt det… Jeg trenger ennå noen uker på meg, før jeg faktisk klarer å plassere meg helt realistisk i det. Med vår sang “i can´t help falling in love with you” og dagen vår som skal feires på -Hankø fjordhotell, skal jeg nok klare å tørre å glede meg! Selv om nervene vil spise meg opp…. Jeg har nemlig aldri før vært så forelsket… Resten rundt bryllupet og hvem som skal ta del i det, vel det skal jeg komme med litt seinere <3

Spørsmål og svar:

God tirsdag! Vipps var påsken over, og dette blir ellers en “kort” uke, nettopp fordi vi startet på tirsdag og ikke mandag. Idag har også Kim og jeg vært et par i 1.5 år, tenk det… Herremin, jeg synes den tiden her har gått så ufattelig fort. Spørsmålene om fremtiden får vi hele tiden, og siden jeg har sperret kommentarfeltet mitt renner de inn på instagram chat og snapchat ukentlig.. Jeg deler lite generelt om oss som et par ller hver for oss, så ikveld tenkte jeg å dele noen av de mest stilte spørsmålene jeg har fått.

Forholdet deres ser så harmonisk og fint ut, er det også det?

Svar: Dette spørsmålet får jeg nesten ukentlig, så vi må jo se veldig happy ut til en hver tid. Forholdet mellom Kim og meg er veldig bra, vi har et veldig sunt og trygt forhold. Dette legger nok “grunnmuren” for et godt forhold,og slår sikkert derfor ut positivt i energien vi sprer rundt oss som et par.

Hvordan fungerer samværet på de minste jentene mellom dere og deres ekser? 

Svar: Dette fungerer veldig bra, jentene har det veldig fint.

Hvordan er forholdet til Lila med Kim nå? 

Svar: Forholdet mellom Kim og Lila blir bare bedre og bedre, de har dems forhold uavhengig av andre mennesker rundt. Lila er Kim sin skygge når hun er med han, og hjertet hennes har plass til alle og rangerer ingen.

Dere skal gifte dere, har dere booket lokale ennå? 

Svar: Ja, vi har booket plass og gifter oss lørdag den 25.8.18 – jeg skal iløpet av et par uker nå begynne å dele alt rundt bryllupet, forberedelser, plass, detaljer osv. Gjett om jeg gleder meg.

Barn, vil dere få felles barn tror du? 

Svar: Hmmm, dette får tiden vise. Vi har såklart tenkt at vi har lyst til å få et felles barn, men vi har også ikke bestemt om vi ønsker enda ett barn. Vi stortrives med de flotte barna vi har i vårt liv, så får vi se hva fremtiden bringer… Per idag nyter jeg livet med Lila, da jeg føler hun ennå er lita og trenger meg litt for seg selv en god stund til. Per akkurat idag vil vi ikke forandre situasjonen vår.. Nå har vi jo også hatt Lila sammen fra hun bare var et spedbarn, så vi føler ikke vi mangler denne reisen i livet sammen- heldigvis. <3

Kommer dere til å kjøpe et større hus sammen i fremtiden?

Svar:  Det var det da, hihi… Vi forbauser nok mange, og spekulasjonene er nok mange.. Men, vi er overraskende nok veldig fornøyde her vi bor vi. Så overrasker vi helle folk litt på sengen den dagen vi finner drømmehuset. ( Som jeg synes vi idag bor i.)

Har du og Kim felles Økonomi? 

Svar: Kim og jeg har per idag ikke “felles”økonomi, men vi samarbeider om det økonomiske. Vi har hver våre kontoer, kort og økonomi, men vi deler felles regningskonto og matkonto som vi fører et fast beløp til hver mnd.

Er det sant at Kim lever på deg?

Svar: NEI, NEI- NEI… De som sier dette har bare funnet på noe morsomt å bedrive tiden sin med. Kim tjener egne penger, og jeg mine. Sant skal sies at mannen ikke har noen økonomisk avhengighet av meg- takk og lov… Jeg er ikke økonomisk avhengig av Kim, og Kim er ikke økonomisk avhengig av meg.. Vi lever sammen og har det nok veldig likt som millioner av andre seriøse par.

Er det sant at du har en fast jobb du har valgt å ikke dele på bloggen? Isåfall, hvorfor? 

Svar: Ja, det stemmer, og jeg har trivdes her siden november i fjor. Jeg har valgt å ha en jobb som bygger meg sterkere,og som gjør reisen i bloggverden trygg og god.  Jeg elsker kombinasjonen jeg per idag har, kunne ikke vært mer happy! <3 – oppriktig. Fremtiden for bloggen og arbeidslivet ser fantastisk ut.

Er Kim kontrollerende og sjalu? 

Svar: Uff, og uff. Kim er absolutt ikke kontrollerende, jeg lar meg ikke kontrollere noe mer enn han. Vi kjenner hverandre såpass godt nå, at noe fjernkontroll styring fungerer ikke på noen av oss. haha. I vårt forhold har vi egentid, vennetid og kjærestetid… For meg og Kim er det viktig å ha våre liv med hobbyer og venner uten at vi skal henge over ryggen til hverandre. Sjalu? hmmm. Jeg føler oppriktig ikke at jeg trenger å være sjalu, for Kim er ikke gjerrig på å vise meg han sin kjærlighet… Og Kim har sagt han aldri før har vært så trygg og fornøyd i et forhold slik som han er med meg.. Vi begge kan, hvis vi går inn for det bli og å være sjalu, men vi bygger hverandre opp og ikke ned så vi merker heldigvis lite av det.

Hvorfor tror du at deres forhold er så mye bedre enn de du har vært i før? 

Svar: Ja, si det? ….. Neida,jeg tror at Kim og mitt forhold er så bra fordi vi begge har forhold bak oss som gjorde oss klokere på hva vi ønsket og ikke. Om ikke himmelen faller i hodet på oss er jeg 100% sikker på at vi er sammen livet ut <3

Vel, dette var noen av de stilte spørsmålene jeg ofte får, så jeg håper dere som har stilt disse spørsmålene nå fikk ok svar… Ha en deilig natt- vi sees!

Nei, å nei….

Mandag og dagen ble møtt med alt annet enn jeg hadde på kalenderen… Lila måtte hentes idag med feber, og er absolutt ikke i form stakkars. Jeg hadde ekstremt mye viktig på arbeidsplanen min idag, men det kunne jeg rett og slett bare avlyse. Samvittigheten er derfor på bånn, men kvelden er ennå ung og nattens timer skal brukes godt til jobb.

Jeg manner meg egentlig opp til å bli syk selv, for jeg slipper aldri unna noen ting. Uff….. Vel, sånn er det med barn i hus, man har alltid noe å sette fingrene i. Helgen var grusom når det kommer til smerter, så jeg håper bare jeg ikke må igjennom noe slik igjen…. Her er det bare å finne frem strikketøyet og finne seg en bra tv serie og slå ihjel.. Kim ønsket seg nemlig en “kjærestegenser” så jeg tenkte og oppfylle nettopp det ønske. Jeg sal vise dere resultatet når den er ferdig tenkte jeg.

Vi er heldigvis en dag nærmere vår og sommer for hver dag nå… Og hvor deilig er ikke det da?

Her skal beina på bordet og roen finne sted, jeg håper dere får en deilig kveld! Vi sees imorgen, ønsk meg lykke til for en sykdomsfri natt…

Alt blir bra til slutt…

Hei og hopp kjære søndag! Idag har formen vært MYE bedre, takk og lov. Vi får ikke Lila og de to eldste før  imorgen, og har derfor bare slappet av og vært bare kjærester. Litt deilig å bare være oss to noen ganger også, for så å si hver eneste dag er det barna som er i fokus, samt jobben.

Vi tok på oss lue og votter og gikk ut, en lang og deilig gåtur vi begge hadde godt av. Det gikk litt tregt med meg, men det var fantastisk deilig å bevege seg litt. Kim og jeg elsker å gå turer, med og uten småtrolla våre. Det å gå ut døren, luftet hodet og beveget kroppen er så deilig. Vi er veldig heldig med hvor vi bor også, for Rødåsen ligger i gåavstand til strand og kjempe fine turområder.

Kvikklunsjen var med- nam nam…  Den hører slike turer til, hihi….

Jeg så faktisk på “Gift ved første blikk istad” og som jeg sa til Kim, det er nesten litt sånn det var med oss. Fra vi møttes til vi flyttet sammen tok det bare et møte, og vi har siden vært samboere. Nå har vi vært et par i 1.5 år, sammen har vi hatt et fantastisk forhold. Det er jo litt “kliss” snakk, men jeg er så glad vi gikk mot strømmen og trosset alt og alle som stilte seg mot oss. Fordom på fordom, dritt snakk, på dritt snakk, men her står vi og om 5 mndér gifter vi oss. Sammen har vi vår lille familie og best av alt – kjærligheten til hverandre. For meg er det veldig deilig å ha en mann som uansett hva stiller seg foran meg for å beskytte meg, og aldri lar meg felle en tåre uten å tørke den. Vi kan diskutere til vi omtrent ikke har pust igjen, men stort sett ler vi så vi griner av det etterpå.

Ofte får vi spørsmål om sjalusi, siden vi begge har vært i forhold og har barn fra før. Selv om jeg faktisk aldri trodde jeg skulle si dette, for jeg tror sjalusi er noe som ligger i oss alle til en viss grad… Vel, så er det ikke fortid, xér og yér vi snakker, diskuterer eller bruker tiden på. Jeg ville aldri vært noen av mine barn eller min fortid foruten, nettopp fordi hvem jeg er og hvor jeg står idag. Hadde ikke jeg gått min vei, og Kim sin hadde vi faktisk ikke vært sammen. En eneste liten vinkling i en annen retning og vi hadde ikke vært sammen. Det handler om å legge det som har vært i skuffen, lukke den skuffen og deretter ikke åpne den igjen. Det å dømme andre, tale folk ned og være slem kommer det absolutt aldri noe godt ut av. Uansett hva man har ment, gjort eller ikke er ingen av oss født med en “spole-knapp” som kaster oss tilbake i tid for å gjøre noe ugjort… Ingen er det, og ingen kan det.

Se så vakkert.

Apekatten Kim…

Jeg tenkte før at det var skikkelig”klisje” når folk sa til meg; alt skjer for en grunn… Altså… Jeg ble nesten litt irritert, for hva godt skulle enkelte ting ta med seg?  Ta for eksempel de som snakker stygt om deg, hva godt kan komme ut av å bli snakket stygt om? Når folk sitter å lyver om deg eller skader ditt navn og omdømme? Hva “godt” kommer det ut av noe sånt? Idag, vel så har jeg lært nettopp det. Når jeg hører folk snakker direkte ufint, skriver stygge tråder eller innlegg om meg tenker jeg oppriktig at jeg bare er ekstremt glad for at det ikke er meg.. Det er en illusjon, en ønsket versjon av meg, basert på utstikk av feil jeg har sagt, kanskje gjort eller ikke gjort. Alt i alt så har dette gjort meg godt i å vokse, vokse på meg selv som person og gleden i å ta enda bedre vare på de som jeg har rundt meg. Jeg har lært meg å bli enda flinkere til å snakke med de jeg har rundt meg, samt lytte. I tillegg har jeg blitt mer bevist på hvor skoen trykker og ikke… Før kunne jeg gå helt i kjelleren, finne hundre unnskyldinger for å forsvare meg selv og mitt. Jeg brukte MYE tid på å fokusere på hva alle mente om meg, men en dag lærte jeg det alle sa: “Alt skjer for en grunn”….  En dag våkner du, det som gjorde vondt gjør ikke vondt, og pulsen er ikke høy- du lærer deg å ta avstand til usannheter og leve på virkeligheten. Det du kan ta, se og føle på, det du kan få gjort noe med. Hadde illusjoner, rykter og spekulasjoner vært sanne hadde det vært enkelt, for jeg skulle i såfall vært skikkelig kald og hensynsløs, rett og slett “careface”….

Jeg var før ekstremt opptatt av å vise alt, dele alt og dokumentere alt jeg gjorde. Aldri i hensikt ved å gjøre noe feil,men fordi bloggen ble en så “normal” del av hverdagen min. Det som kom godt ut av alt rundt meg var roen jeg hentet utenfor sosiale medier. Før kunne jeg knipse hundreognitti bilder av barna mine, dele de bare fordi jeg var så ekstremt stolt! Idag, vel… Jeg kan dele, men ikke dem. At de hopper på trampolinen, at jeg koser med dem eller at dem leker søtt med leker på et bilde  i ny og ne-ja, men ikke dem og deres liv… Bloggen min er min, og barna mine skal ikke ha sine “dagbøker” om deres dag fra morgen til kveld her. Jeg har sett hvor “stygt” sosiale medier kan være, og på et punkt måtte jeg bare sette et punktum på hva som skulle deles av dem. For meg kom forståelsen og motivasjonen til å bygge de opp som personer bak min blogg, når jeg så hvor stygt nettet hadde blitt. Jeg vet med sikkerhet at jeg i noen sine øyne alltid være “feil” .. Jeg vil aldri bli “rett”, fordi jeg er meg, sånn er det bare.

Likevel alt blir bra til slutt, for til slutt må du uansett hva akseptere at verden er ikke bare en fin plass, men gjør du det beste du kan ut av hver dag – sover du godt om natten og nyter hver dag for hva den er.