Når ønsket er å skremme meg.

Dagens hundre gjøremål… Altså, hvordan er det mulig å tro at ALT er ajour for å så bare PANG få et betong lass i hodet? Jeg tror, håper og ønsker til tider at hodet kan få være litt mer over vann enn hva det er før jeg blir presset tilbake under igjen. Idag har jeg resten av dagen med hjemmekontor, jobb-jobb og atter jobb står på planen og det er faktisk ikke mulig å se lyset i enden av tunnelen idag.

Jeg har pendlet så mye hit og ditt de siste ukene og det går ALLTID utover noe – som ja-bunken på jobb og antall timer som står igjen foran meg.  Jeg skal ærlig innrømme at jeg gleder meg VELDIG til de 6/7 ukene jeg får “fri” med lillebror…. Jeg trenger snart litt hvile og føler hele svangerskapet har bestått av sykdom, sykehusbesøk, søvn og null energi eller tid til stort annet… Jeg har ikke følt meg som meg selv rett og slett…..

Det begynner å gå opp for meg at jeg faktisk nærmer meg slutt… En blanding av glede og en dooose redsel…. Svangerskapet har gått fort, samtidig som jeg har følt at jeg bare har vært dårlig også. Det er utrolig hvordan kroppen bare kan stritte imot alt, fra å være i rakett form til å bare falle rett ned et stup over natten…

Lille babyen min er nå 1800 gram og nærmer seg med stormskritt sine TO kilo…. Jeg lurer så veldig på hvordan han er ut, hvem han er – idag kjenner jeg sparkene og bevegelsene, men jeg gleder meg til å bli kjent med han også. Min lille baby-gutt!  Jeg elsker han allerede, det kan jeg si sikkert! Jeg er jo LIVREDD det skal skje han noe hele tiden, merker jeg sparket et minutt seinere enn jeg forventer begynner jeg nesten å grine.  Jeg husker jeg var sånn med Lila også, spesielt en natt husker jeg ekstra godt med henne. Jeg våknet, gikk på do og når jeg la meg fikk jeg det for meg at hun ikke hadde sparket noe. Helt forvirra gikk jeg frem og tilbake og holdt i magen min, gråt og ba til gud om at hun hadde det bra og kunne sparke!!  Et glass juice seinere og kanskje 10 minutter med hodebry om at noe liksom var galt sparket hun og det som en gaaal! Jeg tror jeg sov ekstra godt den natta, haha…

Som blogger og med en relativt stor Instagram og SNAPCHAT profil er det alt for mange anonyme brukere som ELSKER å sende meg historier og grusomme opplevelser andre gravide har blitt utsatt for. Med et ønske – å skremme meg!! Såklart blir jeg skremt, jeg tror ikke det finnes et levende oppegående menneske som venter barn som ikke er redd for at det skal skje noe med barnet dems. Jeg har tatt meg i å tenke ” jeg har fått TRE friske barn, hva er oddsen for at dette også er frisk?” Legene har sagt;” hvorfor skal du som har båret frem tre helt friske sunne barn ikke kunne bære frem ditt fjerde ?” – JO, det skal jeg si dere hvorfor jeg tenker – jeg er redd det nettopp av den grunn skal skje noe!!!

Sånn er det når barnet kommer også! Jeg gråter så jeg hikster når jeg ser på film med barnedød, eller barn som blir dårlig behandlet … Jeg får helt angst når jeg leser om familier som mister sitt kjæreste og blir så sint så sint når jeg leser om folk som er slemme mot barn.. Jeg ser for meg mine egne og kan bare gå grinende inn på rommet til en av ungene for å si at jeg elsker dem… Ikke fordi jeg ikke tror de vet det, men fordi jeg er så redd for å si det en gang for lite. Uansett hvor gamle barna dine blir blir du ikke mindre glad i dem. Det er sant som mamma og pappa alltid har sagt ;  “uansett hvor gamle dere blir vil vi aldri klare slutte å bry oss, være engstelige eller bekymre oss.” Nå forstår jeg det mer og mer, nettopp fordi mine eldste nærmer seg tenårene og for meg er jo de uansett om de er store eller små limet i livet mitt. Bekymringene endrer seg, og de blir bare større og større…

Jeg burde rett og slett bare være veldig glad jeg føler på dette, det betyr at jeg har noe veldig fint som jeg er sååååå redd for å miste.

Man spør ikke eksen om lov……

God søndag, har dere sovet godt og hatt en fin morgen? Her skinner solen og temperaturen er på pluss siden, selv om luften er frisk og klar.

Igår ble kvelden dessverre mindre effektiv enn jeg håpet, jeg hadde planer om så mye, men rakk kanskje bare halvparten. Kroppen føltes tung og jeg var kjempe slått ut. Jeg føler denne graviditeten så skiftene på formen min hele tiden, så jeg blir like lei meg hver gang jeg blir slått i bakken.

Jeg har valgt å dele min reise i dette svangerskapet, og jeg vil bare starte med å si at jeg er veldig takknemlig for alle som sender meg så gode mailer, kommenterer og legger igjen så mange hyggelige spor. Gode ord varmer og gode ord er så mye mer givende enn de som legger igjen negative ord med meningene sine. Det tror jeg gjelder alle uansett hva de driver med.

Det er ingen hemmelighet at alle møter på sine utfordringer, møter på vanskelige valg og må ta avgjørelser som man kanskje ikke alltid er like stolte over. Jeg er nok en av de, men jeg gjør likevel så godt jeg kan hele tiden for å være et godt menneske med de rundt meg. Jeg får ofte meldinger på hvor dårlig jeg er som person, som mamma og som kjæreste og til tider kan man føle seg utilstrekkelig fordi man så gjerne vil være bra nok for alle hele tiden. Misforstå meg rett, jeg vet veldig godt at man ikke er og kan være mester på alt, men man kan hver eneste dag stå opp å ønske å være den beste versjonen av seg selv.

Jeg møter dager hvor jeg står opp blid som en sol, men igjen kanskje blir møtt med et “glefS” fra en plass, en slibrig kommentar eller latterliggjøring. Slike dager er det en utfordring større enn viljen selv å svelge 2,3 og 4 kameler uten å møte vedkommende med et bjeff tilbake. Det er noe med det folk sier, får du høre det negative mange nok ganger iløpet av livet begynner du til slutt å tro på det. Misunnelsen kan ikke være svaret på alt som ikke er musikk i ørene, kan det vel? Det er nok av de som vet hvilken punkter de kan trykke på for å få deg til å føle deg helt flat, og det å reise seg opp når man har blitt tråkket på er ikke alltid like enkelt. Det gjør vondt.

Jeg skal ikke gå i detalj på hvem og hvor, men det er ikke mer enn et par uker siden jeg fikk et refs slengt midt i ansiktet mer enn en gang, som om en hver kan si hva dem vil til folk.  Det er ytringsfrihet, men det betyr ikke at alle bør og må buse ut med alt de tenker. Jeg har alltid tenkt at jeg heller holder kjeft enn å si noe om jeg ikke har noe hyggelig å si. Likevel har jeg begynt å bjeffe tilbake, nettopp fordi jeg har følelsen av at det språket folk flest forstår er det de snakker selv.

Helt ut av det blå fikk jeg spørsmål på om jeg hadde tenkt meg nøye om før jeg valgte å få et barn til. Jeg måtte jo tenke på de FIRE barna jeg hadde fra før av, hvor et kanskje hadde mer behov for at jeg var til stede enn de andre. ” Stakkars, du vil ikke ha noe liv du nå og stakkars den og den. H*n er jo på utsiden av magen og lever allerede, kanskje du skal tenke på å ta vare på dette barnet litt mer enn å sette enda et til verden…

Jeg bjeffet forsiktig tilbake, men tro meg… Aldri om jeg vil svare så “svakt” tilbake en annen gang. En dag sier det stopp for hva jeg tar imot også. Jeg går gravid med MITT 4 barn, jeg er ikke mamma til 4 barn fra før, bare så jeg har sagt det. Jeg har gjennomført tre svangerskap, født tre barn som alle har ligget i min form. Kim har fra før et barn, og det er han sitt. Ja, jeg står til ansvar for alle barna med han når vi har dem, men mamma er jeg til tre på utsiden og et som er på innsiden av magen min. Mitt ansvar uansett hvem jeg er sammen med, hvor jeg er eller hva jeg gjør er MINE tre ( snart 4 barn) . Det er bare å kalle ei spade for ei spade. Går man i et brudd, er det barna man har selv man tar med seg ut og stort sett “deler” foreldre ansvaret rundt. Jeg kan snakke for egen erfaring. Jeg sier ikke at man som stemor/ stefar ikke vil vite av den andre partens barn, men stort sett i de aller fleste forhold der det er barn fra før er det ikke stebarna man tar med seg videre. I noen tilfeller kanskje, men stort sett ikke.

Jeg er satt sammen slik at jeg ikke forskjellsbehandler eller rangerer barn, er man i et forhold med mine, dine og deretter “vårt” kan man ikke stå å “elle-melle” på barna. Man gjør likt, har et åpent hjerte og kjærlighet for hver og en. Hva noen tenker inni seg får være dem om det, men ALT passer seg ikke verbalt ut av munnen.

Hadde jeg hatt 3 barn med kim, eller vi hadde hatt 4 barn sammen og nå ventet vårt femte, hadde folk da stoppet meg å bedt meg om å gå hjem å synes synd på de barna som fikk et nytt søsken? Mener folk oppriktig at vi skal ringe våre xér å spørre om tillatelse om å få et barn sammen? Skal en fortid styre vårt liv?  …. Nei, absolutt IKKE! Å måtte tenke slik eller spørre om slik er ikke normalt. Jeg forstår ikke hvor slik tull kommer fra til tider? Om VI vil ha barn sammen er det faktisk vårt valg. Uavhengig om vi har barn fra tidligere forhold ( det samme gjelder da motsatt vei) . Barnet i magen et like mye vårt barn, som de vi har fra før på utsiden. Barnet i magen har et hjerte og det hjertet slår. Det er aldri sikkert at et svangerskap skal gå bra, eller at man lever til man blir 100 år. Ingen garanti vil man noen gang ha. Jeg kan ikke gå rundt å tenke at barnet i magen er mindre verdt fordi det ikke ligger på utsiden ennå. Det er et liv, og for oss er det ikke mindre verdt.

Jeg skammer meg ikke for at jeg har tre fedre på barna mine, for slik er det. Jeg er ikke sammen med tre menn, jeg lever med en og vi har begge planer om å være sammen til vi ikke puster lenger. Vi lever i 2018 og jeg håper snart verden kan snu litt på fordommene sine. Uansett hvordan man vrir og vender på det, er ikke vi de første og garantert ikke de siste som har barn fra tidligere forhold og får et sammen.

Vi har nå vært sammen i over 2 år, så at vi ønsker det er kanskje ikke så rart… Om vi er 5 ellr 4, akkurat det spiller ingen rolle, vi har hjerte og stor nok plass i det for alle.  Vi har reist, opplevd og vært bare kjærester annenhver helg og ferie i over et år nå, vi klarer fint å kombinere kjæreste livet med barn, alt handler om hva som passer for oss som et par. Ikke meninger, ikke tanker og ikke hva ander synes.

Så værsåsnill, har du ikke noe hyggelig å si, velg og ikke si det.Har man noe usagt, si det på en ordentlig måte – livet er for kort for og kun jage det utrivelige.