Jeg tror jeg har funnet løsningen.

God morgen lørdag!

Nå har vår andre helg i “lockdown” begynt og jeg synes uken bak oss har gått overraskende bra. Ungene er nok de som har kjedet seg mest, jeg for min del er godt vant med å være mye inne. Så lenge vi (enn så lenge) kan gå på turer i skog og mark, bevege oss ute med avstand og respekt for beskjeder som er gitt, handle mat samt holde magene mette er jeg fornøyd.Jeg blir mer eller mindre lei meg når jeg ser gjenger med ungdommer som flyr rundt og ikke tar dette på alvor, det utsetter gjerne alt for oss som gjør det og det er bare trist.

Det er kjempe moro å se at så mange gir respons angående innleggene mine på bakst, det er så moro!  Jeg elsker å stå på kjøkkenet, det er rett og slett det beste jeg vet om. Valget om å fjerne oss fra bloggen ( i den forstand at denne bloggen ikke handler om barna sine liv noe mer) og fokusere mer på annet synes jeg går veldig greit. Rundt meg vil det gå i bakst, Mat, hus og hjem, samt mote og helt til slutt noen oppdateringer på oss rundt som faller naturlig inn.

Jeg har mange flere oppskrifter jeg skal dele med dere, middag og sunne retter skal jeg også dele oppskrifter på. Itillegg vil hus og hjem kommer mer og mer tilbake, det har bare vært situasjonen rundt som har stoppet det litt. Vel, jeg tror jeg har funnet løsningene, så dette vil bli veldig veldig bra!

Her skal turskoene på igjen, og bålpannen i hagen skal benyttes. Vi skal kose oss idag også vi, solen skinner jo! Igår lagde jeg noen helt MAAAGISKE boller med karamell topping, oppskrift kommer etterpå!

– Dersom du/dere som oss er MYE på turer og i aktivitet er det å bake slik at man har litt med i tursekken perfekt, samt å fryse ned det man kan. Boller er like god å tine ved en seinere anledning.

Titt gjerne innom etterpå, om en oppskrift kunne være noe for deg! Nyt dagen!

Dette er nå, men så går det over.

Torsdag og en uke siden lockdown. Solen er på vår siden, så idag blir nok en dag hvor vi skal utforske skogen litt mer. Vi har overraskende nok fått dagene til å gå radig, det er heldigvis ikke noe “død” tid vi sliter med ennå. Jeg har funnet meg noen gode serier, bruker ekstremt mye tid på kjøkkenet samt til underholdning av alle barna, så dagene de bare FLYR!

Nå har vi prøvd å leve “normalt” i det nå unormale, men det jeg synes er mest utfordrende er avstanden jeg må ha til venner og familie. De små kaffeturene nedom espresso house, de savner jeg skikkelig. Nå lager jeg kaffen min i termokopp og triller igjennom en spøkelses by. Det ser ut som byen bare er forlatt, og det er så trist å se. Tankene mine går ekstra til alle som får drømmene sine knust og livsverket sitt nedlagt. Selv om jeg fikk kroken på døren for snart 5 år siden, husker jeg det likevel som om det var igår. Livet mitt, den “trygge” basen min kollapset på en,to,tre og alt jeg hadde satset, jobbet for og prøvd å få til ble røsket vekk fra meg. En konkurs er aldri morsomt uansett hvordan det skjer eller når den skjer. Det er brutalt, vondt, det er frustrerende og altoppslukende. Ingen fortjener noe slik, for det er forskjell på å ta dumme valg og det å være slem. Det er ennå slik at jeg får vondt i magen når jeg går forbi mine gamle butikklokaler. Det smerter meg og jeg blir fysisk uvel. Uvel over all gjeld jeg har slitt med etter kollapsen, alle stygge fordommer, alt jeg tapte av oppsparte midler, jeg mistet ALT jeg den gang hadde med verdens største fordommer hengende over meg i et eneste stort nederlaget. Det som skjedde etterpå hjalp ikke stort, den gangen var nettopp det ” et kollaps” i livet mitt.

Idag er verden så usikker, og dette er absolutt ingenting å kimse av. Jeg må likevel ta meg i å tenke at for meg er det ikke en straff å sitte hjemme med alle jeg er glad i og elsker. Det er ikke synd på oss fordi vi må holde oss inne eller holde avstand. De det er synd på er de som faktisk blir skadelidende av dette, de med livsverk som rases, de som mister jobbene sine, de som har syke i familien sin og de som vil miste noe eller det de elsker. Det er de det er synd på. Vi, altså sånne som meg får bare gjøre det som er for å hjelpe til. Jeg også er redd for barna mine, familien min, men akkurat nå har vi det bra og vi tar beskjedne som gis på alvor. Vi tar en dag av gangen, og det tror jeg må være nøkkelen for å få dagene til å fylles. Ikke planlegge for mye, ikke grave seg ned med situasjonen.  Vi koser oss med god mat, lek og hverandre, og så lenge vi har mat på bordet, er sunne og friske skal jeg IKKE klage.

Vi skal bruke dagen idag på å gå en lang og deilig tur, vi skal bake kanelboller og vi skal se på film. De eldste har nettopp gjort litt lekser og frokosten er inntatt.

Under er noen bilder fra en deilig tur med familien for noen dager siden.

Bruk dagene på og bare ” være”, noe annet kan du ikke. Spis, le, lek, spill musikk, se en film, begynn på en lang serie, lær deg å bake, lag masse deilig mat, tren, gå på turer og sov godt om natten.  Dette er nå, men så går det over.

Det er absolutt ikke noe for alle.

God kveld, plutselig var det kveld igjen.

Her sitter jeg å gjesper, øynene renner og jeg føler meg relativt sliten.. Victor legger seg jo tidligere nå, så han starter også dagen tidlig. 06 er han våken, en tid som for meg ennå kan virke som natten selv om det faktisk er morgen.

Jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle føle et så stort underskudd på søvn, men det tar tid å hente seg inn og nettopp det jobber jeg med nå. Det lite jeg tenker at jeg ønsker meg, men jeg ønsker meg en fast nattesøvn. Er det flere som kjenner seg igjen i det?  Jeg har følt at jeg har kommet meg tregere etter svangerskapet til Victor enn med Lila… Jeg er mye, MYE mer sliten, om det skyldes det enorme søvn underskuddet jeg har eller ikke vet jeg ikke(?). Victor sover bedre om natten nå, men jeg har en lei vane som er å ta med meg jobb ut i nattetimene. Den tiden på kvelden hvor han sover og jeg kan sitte heeeeelt stille og uforstyrret og jobbe med det jeg elsker høyest, den tiden betyr så mye for meg. Det som er negativt ved det er at jeg er i seng i 01/02 tiden og er oppe å hopper før 06 igjen.. 4/5 timer søvn om jeg er heldig er helt umenneskelig over tid.

Lila elsket å sove om natten, det gjør hun forsåvidt ennå. Hun er en drøm å legge, samt å være skikkelig treg med på morgenen. Victor er det stikk motsatte, han er en syngende morgenfugl før solen har stått opp, og selv om det er aldri så nydelig er det også aldri så slitsomt når man ikke har vært nøye nok på og legge seg tidsnok. Jeg synes det kan være tøft å klare å prioritere tiden rett, men det er sånn det bare er.. Det er ikke en enkel kabal å få til å gå opp når det ikke bare er en liten, men to. Og man skal dele seg å være til stede for alle, samtidig som man skal jobbe å være fungerende på de planene også!

De som sier småbarnslivet er en lek, de har enten fått noen skikkelig rolige unger, eller så har de ikke mer enn ett barn. De har garantert ikke gått frem og tilbake for å roe et gråtende barn igjennom flere netter med så å si 0 -søvn på mange måneder. De har ikke skittentøyskurven fylt opp til randen på en dag. De har ikke prøvd å sjonglere, for det er UMULIG å gi alle fire barna 100 % oppmerksomhet hele tiden. Vi må dele oss, og skal vi på ferie er det virkelig en hel dags jobb bare å pakke! Ferien for meg har blitt å være hjemme å slappe av.

Jeg ville aldri byttet ut denne reisen. Det å være mamma til fire barn er ingen selvfølge, og absolutt ikke noe for alle… MEN ! Jeg digger det, selv om jeg sovner sittende i sofaen midt under favoritt serien min med iskrem i skåla! Jeg våkner hver dag av en liten gutt som piller meg i fjeset med de søteste små lyder. Jeg har ei tulle som er ei veldig fin veslevoksen lita jente. Hun snakker som en foss, er blitt veldig selvstendig og utrolig kjærlighetsfylt! Jeg har to store som vet å få mammahjertet til å pumpe som det aldri før har gjort! For selv om de blir større blir ikke ting mindre skummelt med barna! Det blir nye utfordringer med årene, på godt og vondt. Jeg har begynt å bli grå i håret og rynkene mine sniker seg på mer og mer. Glem fasade og Instagram “vennlig” bilder, her er det genser på vranga, håret i en dott med to – tre dagers sminke som gjelder! Ser jeg “fresh” ut på bilder så har jeg virkelig ordnet meg også. Haha… For når venninnene dine sier ” neimen Camilla har du pyntet deg” når du kommer i jeans og genser uten bustete hår, ja da vet du at du har gjort inntrykk i joggedressen litt for mange ganger.

Ha en deilig kveld, nå er det natten her… Akkurat nå er det også helt magisk stille!

Slått ut… Igjen..

God søndag!

Jeg har rett og slett ikke vært innom tidligere denne helgen på grunn av en liten gutt som har trengt mammaen sin. Det er ingen hemmelighet at Victor har et immunforsvar som ikke har mye motstand, til tross for at jeg gir han både tran og vitaminer, melk, mye fisk og kylling. ( Vi begrenser vårt “rødt” kjøtt inntak her i huset.) Victor elsker frukt og grønt, han er den av mine barn som spiser alt han får uten å ense en grimase. Likevel eier ikke den lille kroppen hans stor motstand, han blir fort forkjølet. Nå har han i tillegg startet i barnehagen, og noe sier meg at småbarns foreldre som også har hatt barn som starter i barnehagen vet hva jeg mener. Første barnehage år er gjerne det typiske sykdoms året, eller hva?

Vel, en lang historie kort, Victor har fått påvist en virus infeksjon og de siste to dagene og nettene har vært et levende lite mareritt! Jeg har følt meg SÅ hjelpesløs og ekstremt bekymret, det og ikke klare å roe ned barnet sitt er så vondt for mammahjertet. Jeg skulle ønske jeg kunne knipse alt av sykdommer og shit over i min kropp når barna er syke.

Victor er en skikkelig kosegutt, og er alltid blid så når han er grinete er det noe som plager han. Jeg har nesten ikke sovet på to døgn, jeg har liksom sittet å våket på han hele tiden. Det er ingenting kritisk, men likevel, når småbarn har feber og er utilpass følger man ekstra godt med. Kan litt ekstra byssing, sussing og kos hjelpe bittelitt på at små syke føler seg en smuuuule bedre, er det sååå verdt å legge all min tid i kun det!

Mammas gutt! 

Sykdom og den tiden på året som er nå er noe dritt for å være ærlig. Jeg føler den ene sykdommen tar den andre, som forelder  må man forvente det, men det er likevel tøft når det står på.  Lite søvn er tøft for kroppen og jeg merker jeg går på reserve. Nå skal jeg bruke tiden lillegutt sover til å få litt søvn selv…

Ønsker dere en deilig dag! Vi skrives mer litt seinere! Nå er det litt søvn på ho mor, så jeg er 100% når lille hjertet våkner!! Jeg krysser fingrene for at etterpå blir litt snillere mot gullet og oss!

Vi skrives!

 

Mitt siste, men ønskede svangerskap!

Hei og hopp til dere! 

Endelig, ja ENDELIG har jeg en natt med sammenhengende søvn i mer enn to timer. De siste ukene/ månedene har vært helt forferdelig for min del. De som har små barn kjenner seg nok igjen når det kommer til det å gå rundt på reserve batteriet dag ut og dag inn. Det å skulle finne kreativiteten i seg med ekstremt lite søvn er et levende lite mareritt.  Jeg har gått på autopilot når søvnunderskuddet har tikket inn…

Når jeg så på klokken idag og det stod 06:30 og jeg ikke hadde våknet en eneste gang siden jeg i søvne la meg 8 timer tidligere var helt sinnsykt! Det å få så mange timer søvn sammenhengende var helt magisk, jeg følte meg som et helt nytt menneske rett og slett!

Til informasjon :

Victor har fått medisiner mot en ekstrem hoste han har slitt med siden han bare var noen uker gammel. Jeg har siden mai vært inn og ut hos leger, jeg har prøvd alt i lengre perioder. Jeg gått fra vanlig lys, til batterilys, blomster til kunstige, fjernet duftpinner og duftlys, vaskemiddel, kuttet parfyme, jeg har prøvd alt og alt til absolutt ingen nytte. Uansett hva jeg har gjort har hosten hver natt kommet tilbake. I perioder har han hatt mindre hoste, men stort sett har har slitt. Jeg har sovet sittende med Victor på brystet, nettopp fordi han har hostet så fort jeg ha lagt han ned. Jeg har gått frem og tilbake, frem og tilbake mange mil og eks antall timer igjennom natten. Noen ganger har jeg fått han i søvn når de eldste har stått opp for å bli kjørt på skolen. Da har jeg fått på meg joggedressen og tutet avgårde, for å så kanskje om jeg er heldig få en time eller to på øyet når jeg har kommet tilbake igjen fra skole og barnehage levering på de eldste. I desember var jeg hos legen og legevakten ofte, jeg som mamma ble nesten desperat etter hjelp, for den lille vakre gutten min fant aldri roen når hosten tikket inn. Legene har sagt det ikke er farlig at barn hoster, så sant han spiser, har god allmenntilstand og ellers er i fin form. Jeg har på grunn av dette ikke fått hjelp, kun et råd om å gi Victor en Paracet. Til slutt ble vi henvist til spesialist og da fikk vi også vite at det faktisk var noe, jeg hadde faktisk rett!  Jeg vet ikke hvor ofte jeg har sagt at jeg har prøvd ALT, men til absolutt ingen nytte, og at det faktisk er noe som plager han og at de MÅ sjekke han. En blodprøve og litt lysing inn i halsen på Victor har jeg ikke følt at har vært god nok hjelp. Jeg har prøvd alt for alle mulige hosteplager, men aldri fått noe igjen for det. Jeg trodde ironisk nok at løk “trikset” virket, men etter et døgn kunne jeg fastslå at det IKKE var tilfellet.

Når vi fikk hjelp til han, og jeg fikk vite hva det gjaldt han ble jeg lei meg, men også glad! Lei meg fordi jeg ville jo ikke at det skulle feile han noe, men glad fordi vi fikk vite og nå kunne hjelpe han. Nå etter 4 uker merker jeg at medisinene hjelper, Victor har blitt en helt annen gutt! Han sover bedre, og hosten kommer ikke som krampeanfall når natten kommer! I natt sov Victor såååå godt, han har sovet bedre de siste ukene enn han har pleid før, men med litt forkjølelses plager i tillegg har det likevel vært ting som har plaget han. Endelig kan jeg ihvertfall krysse av en natt med SKIKKELIG god søvn på oss alle!

Victor har siden han ble født hatt en av de roligste sjelene jeg vet om. Hver cm i kroppen min har hatt det grusomt når han ikke har hatt det bra, og når jeg har følt at jeg ikke har klart å “hjelpe” han slik jeg ønsket.

Det første året mitt som Victor sin mamma har gått så ekstremt fort, jeg forstår ikke hvordan hverdagen kan gå så utrolig fort generelt. Jeg tror folk har forventet at jeg skal buse ut med enda en graviditet, men etter fire flotte barn har jeg på en måte gjort mitt. Jeg er så glad for at min tid med små babyer faktisk er forbi. Det er vakkert, flott, nydelig og deilig å være babymamma, men det er også ekstremt slitsomt, mye følelser, mye tanker og lange dager som følger med.

Nå er det deilig å gå en tid i møte hvor min minste har gått fra baby til et lite “barn” . De neste to årene blir nok ekstremt slitsomme- det er jeg sikker på, men de blir nok også sååå fine!

Ikke en eneste våken natt hadde jeg ønsket å være for uten, og ikke en eneste dag går uten at jeg forguder den lille masete pjokken min høyere enn livet mitt!

12.4.19 kl 00:52  OSS <3 
5 DAGER gammel. 
Noen uker med oss, og vi forguder deg mer enn livet! 
11.8.19 — Det å stå selv er stas! 
5 måneder som mammaen din! 
En pjusk sliten gutt..Da er mammas arm det beste! 
6 måneder og verden utenfor vinduet er ekstremt spennende. 
Verdens rareste mamma…. 
9 måneder , klype, bite og sikle…. Mammas lille gutt! 
Kun en balanse unna og kunne gå selv! 10 mndér og verdens lykkeligste lille gutt med den stolteste mammaen! 

Endelig begynner Victor å bli den gutten han fortjener å være med en liten kropp som faktisk har begynt å sove godt om natten uten å vekkes av sin egen hoste! Første året i barnehagen har startet og takknemlig er jeg for at vi går sommeren i møte!  Jeg har fått bemerkninger over at jeg har sagt at Victor er det som gjorde vår familie komplett, og folk slår mynt og krone på hvem “nye” mann jeg skal få barn med. haha… Altså, for meg og Kim var det å få et barn felles noe vi ønsket begge to, fordi vi ønsket et genetisk felles barn vi var 100 % sammen om. Vi har planer om å bli gamle sammen og ønsket mer enn noe annet dette barnet. Det at jeg fikk Victor med Kim betyr ikke at jeg ikke elsker de andre barna mine like mye eller like høyt, eller at vi ikke hadde det bra som et par med barna vi hadde fra før. Victor har all menneskerett i verden, han var av oss et intenst og stort ønske så såklart gjorde han oss komplett. Han har binde alle ledd sammen på en måte! Han er det barnet vi har sammen båret frem og fått, det barnet som vi lengtet etter før vi viste hvem han var. Selv om jeg har fått barn i tidligere forhold betyr ikke det at jeg har fått barn for å få barn med alle jeg har datet eller vært med. Jeg var i et mange års forhold og ekteskap med faren til mine to første. Jeg var sammen med Lila sin far i over 2 år før hun ble til, og det er ingen av mine barn som har vært en “one Night stand” som noen skal hinte inn.  Victor fikk vi 2.5 år inn i forholdet vårt, etter et sterkt ønske av Kim og meg. Med et smil om munnen, kan jeg likevel konstantere at Victor var mitt siste svangerskap og barn! Jeg har gjort mitt for at et barn til ikke er et alternativ og mener selv at slik det er nå har jeg heller ikke tid eller lyst på flere barn. Alle kjenner sine begrensinger, dette holder for meg! Det tørr jeg påstå som 4-barnsmor i en alder av 31år. Jeg skal bruke mine neste tiår på alt annet enn graviditet og svangerskap, kun kos med barna, familie, venner jobb, skole og kjærleiken !

Et nytt tiår med voksende mage.

God kveld i stuen kjære lesere!

Fredagskveld allerede, du og du hvor fort denne uken har rast forbi.

Idag slo det meg litt, at jeg snart er 31, at Victor nærmer seg et år, at Olíver straks er tenåring, og alt rundt alle ungene! Tenk at jeg i fjor på disse tider gikk å ventet, tenkte og gledet meg stort til å bli firebarnsmor!  Hver uke var en milepæl mot å nå målet mot å møte den lille gutten vår, jeg var så spent, nervøs og nysgjerrig!

Når jeg ser bilder fra svangerskapet mitt med Victor tar jeg meg i å tenke -fy fader hvor tøff jeg var! Der gikk jeg å jobbet meg hardt igjennom mange mange tøffe tak, det å gå gravid med Victor var ingen enkel oppgave!

Jeg slet med ekstremt stor fødselsangst, kynnere, maserier, bekkenplager, kvalme, halsbrann +++ , listen var lang! Til tider følte jeg også at noen ribbein ble knekt!

Tenk at dette snart er et helt år siden! ET år altså dere!

Tankene mine rundt det å vite at jeg aldri skal gå gravid igjen er noen ganger litt rare! Jeg har jo gjort det hele 4 ganger, skal jeg virkelig aldri gjøre det igjen! Skal jeg aldri få et barn på brystet igjen, amme, gå forventingsfull rundt å vente på noe så stort som et lite menneske som vokser inne i min mage!

Jeg har i en alder av (snart) 31 år kroppen min for meg selv! Likevel har det gått helt fint å “låne” den litt bort oppigjennom tiden også.. Hadde noen for 10 år siden fortalt meg at jeg ville ende opp som firebarnsmor tror jeg at jeg hadde hylt! Min største skrekk var å få maaaange unger, jeg mente jeg skulle ha TO! Hadde jeg vist mye av det jeg idag vet for 10 år siden hadde jeg nok spart meg for mye, men jeg hadde kanskje heller da ikke hatt den fantastiske gjengen min! Jeg hadde 2 barn innen fylte 20 og nr 4 på vei innen fylte 30 år! Jeg er så glad jeg slurvet med pillen for nærmere 14 år siden! Det var nemlig da min reise som mamma skulle starte, og den rollen trengte jeg!

Jeg nyter det å ha litt større barn, samtidig som jeg har de små å kaste meg rundt meg hver dag også!

Det eneste jeg VET med sikkerhet nå er at jeg ikke vil stå med voksende babymage igjen, og det er helt greit! Jeg har liksom bidratt godt – fire barn + en bonus, vel det er liksom nok i seg selv for meg det !

Fra å være oppslukt i alt som har med svangerskap å gjøre, til å føle det heeeelt fremmed ! Det er en så rar og surrealistisk følelse, på godt og vondt. Det blir ingen voksende mage i dette tiåret!

Et mareritt…

God kveld i stuen.

Her starteet uken med et pang, ting har ikke vært helt trivelig det siste døgnet! Noen ganger skjer det ting man ikke ser komme, og det kan snu opp ned på mye før man klarer å landet igjen.

Victor har ikke vært å slaget denne helgen og jeg har hatt tre våken netter så jeg er en smule zombie! Altså…. ALL CRED til dere mødre/ fedre med småbarn som ikke sover om natten, jeg er helt ødelagt etter tre netter. Nå er Victor endelig seg selv igjen, så jeg håper natten som er foran meg blir trivelig og god, ihvertfall en smule bedre… Jeg sitter her og merker øyelokkene er ekstremt tunge og hodet alt annet enn kreativt.  Den siste dagen har vært et aldri så lite mareritt….

Akkurat nå er jeg bare glad dagen snart er over, at en ny dag skal komme, for noen ganger er det bare sånn….Inntil jeg er mer på “plass” ville jeg bare innom for å ønske dere en god GOD kveld!

Så stor har han blitt

God kveld, god kveld! Ja, nå har jeg landet etter å ha ryddet litt i tøyet til ungene, hos Olíver har jeg hatt den største utfordringen. Når ble den “lille” gutten min så stor?

Jeg har fått mange spørsmål på hvordan det går med han, mange har jo fulgt meg siden Olíver bare var et par år, så det er jo ikke så rart at spørsmålene om han og Mathilde dukker opp titt og ofte.

Olíver starter i 7.klasse nå, og har blitt en skikkelig fin fyr! Han er snill, omtenksom, flink og god – han er alt jeg bare kunne drømme om. Her må jeg gi oss foreldre litt “skryt” for vi har virkelig oppdratt noen fine barn, og jeg lar meg overraske av min fine sønn titt og ofte! Han tar meg snart igjen på sokkelesten, og det begynner å bli noen år siden jeg gikk med han på armen. Til tross for at han strekker seg godt over 160 cm og bruker flere sko størrelser mer enn meg er han ennå min “lille” Olíver. Det vil han alltid være. Det er når vi ser på barna vi kan se at tiden går fort, men jeg føler tiden med Olíver har RAST avsted i rekord fart. Det er faktisk 13 år siden jeg gikk med han i magen, og 6 år siden han startet på skolen. Nå skal min “lille” sønn starte i 7.klasse, han skal starte på sitt siste år på barneskolen og han er tenåring allerede til våren! For meg er det helt absurb og tenke på at han har blitt så stor og at om (nesten) 5 år faktisk er like gammel som hva jeg var når jeg fikk han.

Når jevnaldrende med meg snakker om at deres barn har blitt så store for nå begynner de i barnehagen eller på barneskolen tenker jeg…. Åh, NYT det, for mine eldste er snart tenåringer og de var jo så små igår.

For 6 år siden stod min eldste, men da lille-store gutt med sin orange sekk på ryggen – stolt og skulle starte i 1.klasse….

Nå…Ja, nå nyter han sommerferien og skal ta fatt på siste året sitt på barneskolen. En smule sta, optimist og rastløs, men den kjekkeste gutten jeg vet om…

Jeg vet ikke hvem som har oppdratt hvem mest, men at han her har forandret meg som person er ingen tvil!

Tenk at tiden går så fort, og om 6 år er han myndig! HJELP!  Vel, vi skal planlegge konfirmasjon og “roe” ned tempoet litt før det, men noe sier meg likevel at tiden ikke vil stå stille….

Det er ikke som det ser ut…

God kveld til deg!

Ja, her sitter jeg helt slått ut etter en litt tung dag… Haha, ikke spør meg hvorfor den har vært tung, men tung det har den vært. Noen dager er litt sånn, så jeg gleder meg en smuuuule til imorgen. Imorgen har jeg bestemt at blir en ny start på så uendelig masse. Jeg har hatt så mange jern i ilden så mange år nå og det har skjedd så utrolig mye at jeg har ikke klart å lande helt. Nå har jeg begynt å jogge, trene, spise litt sunnere, jeg skal til og med tillat meg en time hos frisøren for første gang på et halvt å imorgen!!

Når jeg gikk gravid med Victor forsvant jeg inn i en boble, og den boblen var alt annet enn koselig å være inne i. Jeg var syk fra tidlig, gikk inn i en tung svangerskaps depresjon og var inn og ut på sykehuset i tro om at han skulle komme hele tiden. Jeg turte ikke skrive så mye om det, nettopp fordi jeg var redd for å virke utakknemlig for mitt svangerskap – noe jeg IKKE var! Jeg fikk noen flashback til min tid i svangerskapet til Lila og var rett og slett veldig redd. Redd for at det skulle gå galt, redd for at han skulle komme å være veldig liten, redd for at noe galt ville skje han —og slik fortsatte den visa.

Nå etter at Victor har kommet har ting sakte, men sikkert begynt å falle på plass. Når noe faller på plass, er det også andre ting som ikke alltid gjør det.  Jeg har hatt planer om mye siden jeg kom hjem, men selv om jeg ikke har turt å vise det, si noe om det har jeg vært skikkelig sliten. Vi ble møtt til et hus fult av unger når vi kom hjem fra sykehuset, og selv om det er “normalt” når man har mange barn, er dette likevel en omvending jeg ikke kjente til og selv måtte lære meg. Det er iNGEN hemmelighet at med en nyfødt baby er man veldig sårbar…Jeg var det.

Jeg lå våken om natten, fikk ikke sove. Victor har vært snill som dagen er lang fra han kom ut av sin varme lille hule i magen, men jeg har blitt mer sårbar og redd for hvert barn jeg har fått. Det å få barn er ikke lettere eller mindre emosjonelt selv om man har flere fra før.  Det hele startet på sykehuset hvor han kom til verden med en vekt på nesten 3,4 kg. Dagen for hjemreise skulle vi som alle andre mammaer og pappaer ha babyen vår på en aldri så liten sjekk. ALT var bra inntil de la han på vekten og vekten viste 2.9 kg. Hjertet mitt stoppet! Min lille baby! Han hadde gått ned 5oo gram på 24 timer. Barnelegen var rolig, men ville ha oss der en ekstra dag – dette er ikke normalt fikk vi beskjed om. Jeg var helt satt ut, gråt og viste ikke hvor jeg skulle plassere følelsene mine, jeg trodde oppriktig noe var “galt” med han, for det å miste så mye av kroppsvekten sin på så kort tid virket ikke bra. Normalt sett går babyene ned 7-10 %, Victor var på 14 % og legene fikk dette ikke til å stemme. Barnepleieren var innom støtt og stadig, jeg måtte pumpe meg for å se at jeg hadde nok melk, de ga han bittelitt erstatning i et lite rør vi festet til brystet… Victor spiste godt, og vekten hans fikk jeg ikke til å stemme. For meg så han ikke så mye mindre ut, for meg så han ut som han hadde gjort når han kom og første body ble tatt på ham.

Samme kveld ved vaktskiftet spurte den ene barnepleieren om vi hadde fått veid han noe mer? Jeg sa nei, men at jeg gjerne ville se at han ikke hadde fortsatte å gå ned…. Jeg sa klart og tydelig at jeg ikke fikk noe ro før det ble konstatert at vekten var på vei oppover igjen. Victor hadde ikke gått ned så mye, den andre barnelegen fortalte oss at det var en feil ved vekten på rommet vi hadde vært og at det var meldt fra om. På vekten kunne det nå konstateres at Victor veide 3,2 kg og ikke 2,9. Han hadde hatt en nedgang på 6.9 % og ikke 14% , han var helt innenfor normalen og vel så det.

Dagene på sykehuset hadde vært tunge, og tiden før han meldte sin ankomst var også veldig slitsomme, så når vi kom hjem var jeg nesten tappet for alt som het energi. Det tok lang tid for meg å bli meg selv igjen. Selv om vi kom hjem med en baby, stoppet ikke verden på utsiden. Jeg har aldri følt meg så tappet, sliten og fortvilet som jeg gjorde da, nettopp fordi det var jeg som ammet, så maten var det kun jeg som kunne gi Victor. Jeg hater å be om hjelp, si nei eller det å være kjip så jeg ødela veldig for meg selv. Kim , mamma og pappa så hvor sliten jeg var og sa de til tider var redd for at jeg skulle kollapse. Jeg har vært inne i en aldri så liten “depresjon” i tiden etter svangerskapet.Ikke for at de hjemme ikke har vært snille med meg eller fordi jeg ikke er takknemlig, men fordi jeg har vært veldig redd og emosjonell. Jeg har gått rundt i en boble – i halvsøvne og små koma. Kim har overrasket meg med litt koseturer osv for å gi meg litt andre inntrykk, få meg litt “bort… Men dette har tatt tid, og når man har det slik føles det kjempe trist og man føler seg som en belastning for alt og alle. Nå begynner jeg å føle meg mer glad og fornøyd enn redd og engstelig! Det har skjedd noe hver eneste helg og uke siden vi kom hjem med lillegutt, så for første gang på -gud-vet -hvor- lenge skal vi ( Kim, Victor og jeg) bare slappe av hjemme. Ingen pakking, kjøring eller annet “mas” og for å være ærlig – det skal bli utrolig godt!

Nå 9 uker seinere kan jeg endelig begynne å sortere, plassere og “henge” med i svingene igjen. Jeg har ironisk nok oppi alt hatt dårlig samvittighet for denne bloggen, men igjen! Har du ikke 4 ( noen ganger 5) unger skal du heller ikke si noe. Det å ha ett barn er en omveltning, når nr to kommer sier de at det føles som de to blir til ti… Jeg har fire barn og sammen har vi fem barn, og det sier seg da litt selv at en ny hverdag med enda et lite vesen må tilrettelegges uavhengig av hvor koselig og søtt det er når solen skinner, barna ikke går i bru, krangler eller er sure for at internett ikke fungerer som det skal.

Det å være flue på veggen hos oss en dag er ALT annet enn hva folk tror.. Haha…. Det er liksom ikke en normal A4 familie vi er, men på en eller annen måte får vi det til å fungere… Idag har dagen vært litt “tung”, men nå skal jeg kose meg! Det er rart med det, de små kan nesten få deg til å bli helt slått ut, men når de sover…. Åhhhhh, det finnes ikke noe mer uskyldig og vakkert!

Imorgen har jeg bestemt at det blir en ny “start” på dagene mine… Og det er faktisk litt motiverende !

Alt er ikke som det ser ut, men de små øyeblikkene gjør alt hektisk verdt hvert minutt likevel…

Helt komplett !

God kveld i stuen. Phu…. Ikveld er vi en smuuule svette, for lillegutt har ikke helt funnet roen og fått den søvnen han skal idag. Han er skikkelig sint på oss og vi har gått frem og tilbake – opp og ned på skift!  Sånn er det med småbarn og små kropper som vokser og utvikles hver eneste dag.

IDag er det to måneder siden vår vakre lille prins kom til verden, og disse to månedene? hvor har de tatt veien?

Livet med Victor er skikkelig fint, det er ikke bare deilig å bli kjent med den lille gutten vår, men ekstremt godt å ha en så fin gjeng å dele han med. Han er min lille halvdel og er med meg over alt! Tenk at han er den som binder alle ledd sammen og gjør oss til en komplett familie!

Nå flyr jeg rundt å sjonglerer livet som firebarns mamma som om jeg aldri har gjort annet. Det er rart hvordan man klarer alt til tider, men på et vis går alt veldig greit og morsomt for seg ❤️ Vi sover stort sett med to små mellom oss, lukter gulp, har bustete hår og skifter bleier med bæsj på rekord tid, men HEI- vi ville ikke byttet det ut med NOE!

Hipp hipp hipp hurra for to sinnsyke måneder med deg lille gull! Jeg elsker hver valk på deg og hver gryntende lyd- du er den fineste 7 kg klumpen i verden❤️