Et mareritt…

God kveld i stuen.

Her starteet uken med et pang, ting har ikke vært helt trivelig det siste døgnet! Noen ganger skjer det ting man ikke ser komme, og det kan snu opp ned på mye før man klarer å landet igjen.

Victor har ikke vært å slaget denne helgen og jeg har hatt tre våken netter så jeg er en smule zombie! Altså…. ALL CRED til dere mødre/ fedre med småbarn som ikke sover om natten, jeg er helt ødelagt etter tre netter. Nå er Victor endelig seg selv igjen, så jeg håper natten som er foran meg blir trivelig og god, ihvertfall en smule bedre… Jeg sitter her og merker øyelokkene er ekstremt tunge og hodet alt annet enn kreativt.  Den siste dagen har vært et aldri så lite mareritt….

Akkurat nå er jeg bare glad dagen snart er over, at en ny dag skal komme, for noen ganger er det bare sånn….Inntil jeg er mer på “plass” ville jeg bare innom for å ønske dere en god GOD kveld!

Så stor har han blitt

God kveld, god kveld! Ja, nå har jeg landet etter å ha ryddet litt i tøyet til ungene, hos Olíver har jeg hatt den største utfordringen. Når ble den “lille” gutten min så stor?

Jeg har fått mange spørsmål på hvordan det går med han, mange har jo fulgt meg siden Olíver bare var et par år, så det er jo ikke så rart at spørsmålene om han og Mathilde dukker opp titt og ofte.

Olíver starter i 7.klasse nå, og har blitt en skikkelig fin fyr! Han er snill, omtenksom, flink og god – han er alt jeg bare kunne drømme om. Her må jeg gi oss foreldre litt “skryt” for vi har virkelig oppdratt noen fine barn, og jeg lar meg overraske av min fine sønn titt og ofte! Han tar meg snart igjen på sokkelesten, og det begynner å bli noen år siden jeg gikk med han på armen. Til tross for at han strekker seg godt over 160 cm og bruker flere sko størrelser mer enn meg er han ennå min “lille” Olíver. Det vil han alltid være. Det er når vi ser på barna vi kan se at tiden går fort, men jeg føler tiden med Olíver har RAST avsted i rekord fart. Det er faktisk 13 år siden jeg gikk med han i magen, og 6 år siden han startet på skolen. Nå skal min “lille” sønn starte i 7.klasse, han skal starte på sitt siste år på barneskolen og han er tenåring allerede til våren! For meg er det helt absurb og tenke på at han har blitt så stor og at om (nesten) 5 år faktisk er like gammel som hva jeg var når jeg fikk han.

Når jevnaldrende med meg snakker om at deres barn har blitt så store for nå begynner de i barnehagen eller på barneskolen tenker jeg…. Åh, NYT det, for mine eldste er snart tenåringer og de var jo så små igår.

For 6 år siden stod min eldste, men da lille-store gutt med sin orange sekk på ryggen – stolt og skulle starte i 1.klasse….

Nå…Ja, nå nyter han sommerferien og skal ta fatt på siste året sitt på barneskolen. En smule sta, optimist og rastløs, men den kjekkeste gutten jeg vet om…

Jeg vet ikke hvem som har oppdratt hvem mest, men at han her har forandret meg som person er ingen tvil!

Tenk at tiden går så fort, og om 6 år er han myndig! HJELP!  Vel, vi skal planlegge konfirmasjon og “roe” ned tempoet litt før det, men noe sier meg likevel at tiden ikke vil stå stille….

Det er ikke som det ser ut…

God kveld til deg!

Ja, her sitter jeg helt slått ut etter en litt tung dag… Haha, ikke spør meg hvorfor den har vært tung, men tung det har den vært. Noen dager er litt sånn, så jeg gleder meg en smuuuule til imorgen. Imorgen har jeg bestemt at blir en ny start på så uendelig masse. Jeg har hatt så mange jern i ilden så mange år nå og det har skjedd så utrolig mye at jeg har ikke klart å lande helt. Nå har jeg begynt å jogge, trene, spise litt sunnere, jeg skal til og med tillat meg en time hos frisøren for første gang på et halvt å imorgen!!

Når jeg gikk gravid med Victor forsvant jeg inn i en boble, og den boblen var alt annet enn koselig å være inne i. Jeg var syk fra tidlig, gikk inn i en tung svangerskaps depresjon og var inn og ut på sykehuset i tro om at han skulle komme hele tiden. Jeg turte ikke skrive så mye om det, nettopp fordi jeg var redd for å virke utakknemlig for mitt svangerskap – noe jeg IKKE var! Jeg fikk noen flashback til min tid i svangerskapet til Lila og var rett og slett veldig redd. Redd for at det skulle gå galt, redd for at han skulle komme å være veldig liten, redd for at noe galt ville skje han —og slik fortsatte den visa.

Nå etter at Victor har kommet har ting sakte, men sikkert begynt å falle på plass. Når noe faller på plass, er det også andre ting som ikke alltid gjør det.  Jeg har hatt planer om mye siden jeg kom hjem, men selv om jeg ikke har turt å vise det, si noe om det har jeg vært skikkelig sliten. Vi ble møtt til et hus fult av unger når vi kom hjem fra sykehuset, og selv om det er “normalt” når man har mange barn, er dette likevel en omvending jeg ikke kjente til og selv måtte lære meg. Det er iNGEN hemmelighet at med en nyfødt baby er man veldig sårbar…Jeg var det.

Jeg lå våken om natten, fikk ikke sove. Victor har vært snill som dagen er lang fra han kom ut av sin varme lille hule i magen, men jeg har blitt mer sårbar og redd for hvert barn jeg har fått. Det å få barn er ikke lettere eller mindre emosjonelt selv om man har flere fra før.  Det hele startet på sykehuset hvor han kom til verden med en vekt på nesten 3,4 kg. Dagen for hjemreise skulle vi som alle andre mammaer og pappaer ha babyen vår på en aldri så liten sjekk. ALT var bra inntil de la han på vekten og vekten viste 2.9 kg. Hjertet mitt stoppet! Min lille baby! Han hadde gått ned 5oo gram på 24 timer. Barnelegen var rolig, men ville ha oss der en ekstra dag – dette er ikke normalt fikk vi beskjed om. Jeg var helt satt ut, gråt og viste ikke hvor jeg skulle plassere følelsene mine, jeg trodde oppriktig noe var “galt” med han, for det å miste så mye av kroppsvekten sin på så kort tid virket ikke bra. Normalt sett går babyene ned 7-10 %, Victor var på 14 % og legene fikk dette ikke til å stemme. Barnepleieren var innom støtt og stadig, jeg måtte pumpe meg for å se at jeg hadde nok melk, de ga han bittelitt erstatning i et lite rør vi festet til brystet… Victor spiste godt, og vekten hans fikk jeg ikke til å stemme. For meg så han ikke så mye mindre ut, for meg så han ut som han hadde gjort når han kom og første body ble tatt på ham.

Samme kveld ved vaktskiftet spurte den ene barnepleieren om vi hadde fått veid han noe mer? Jeg sa nei, men at jeg gjerne ville se at han ikke hadde fortsatte å gå ned…. Jeg sa klart og tydelig at jeg ikke fikk noe ro før det ble konstatert at vekten var på vei oppover igjen. Victor hadde ikke gått ned så mye, den andre barnelegen fortalte oss at det var en feil ved vekten på rommet vi hadde vært og at det var meldt fra om. På vekten kunne det nå konstateres at Victor veide 3,2 kg og ikke 2,9. Han hadde hatt en nedgang på 6.9 % og ikke 14% , han var helt innenfor normalen og vel så det.

Dagene på sykehuset hadde vært tunge, og tiden før han meldte sin ankomst var også veldig slitsomme, så når vi kom hjem var jeg nesten tappet for alt som het energi. Det tok lang tid for meg å bli meg selv igjen. Selv om vi kom hjem med en baby, stoppet ikke verden på utsiden. Jeg har aldri følt meg så tappet, sliten og fortvilet som jeg gjorde da, nettopp fordi det var jeg som ammet, så maten var det kun jeg som kunne gi Victor. Jeg hater å be om hjelp, si nei eller det å være kjip så jeg ødela veldig for meg selv. Kim , mamma og pappa så hvor sliten jeg var og sa de til tider var redd for at jeg skulle kollapse. Jeg har vært inne i en aldri så liten “depresjon” i tiden etter svangerskapet.Ikke for at de hjemme ikke har vært snille med meg eller fordi jeg ikke er takknemlig, men fordi jeg har vært veldig redd og emosjonell. Jeg har gått rundt i en boble – i halvsøvne og små koma. Kim har overrasket meg med litt koseturer osv for å gi meg litt andre inntrykk, få meg litt “bort… Men dette har tatt tid, og når man har det slik føles det kjempe trist og man føler seg som en belastning for alt og alle. Nå begynner jeg å føle meg mer glad og fornøyd enn redd og engstelig! Det har skjedd noe hver eneste helg og uke siden vi kom hjem med lillegutt, så for første gang på -gud-vet -hvor- lenge skal vi ( Kim, Victor og jeg) bare slappe av hjemme. Ingen pakking, kjøring eller annet “mas” og for å være ærlig – det skal bli utrolig godt!

Nå 9 uker seinere kan jeg endelig begynne å sortere, plassere og “henge” med i svingene igjen. Jeg har ironisk nok oppi alt hatt dårlig samvittighet for denne bloggen, men igjen! Har du ikke 4 ( noen ganger 5) unger skal du heller ikke si noe. Det å ha ett barn er en omveltning, når nr to kommer sier de at det føles som de to blir til ti… Jeg har fire barn og sammen har vi fem barn, og det sier seg da litt selv at en ny hverdag med enda et lite vesen må tilrettelegges uavhengig av hvor koselig og søtt det er når solen skinner, barna ikke går i bru, krangler eller er sure for at internett ikke fungerer som det skal.

Det å være flue på veggen hos oss en dag er ALT annet enn hva folk tror.. Haha…. Det er liksom ikke en normal A4 familie vi er, men på en eller annen måte får vi det til å fungere… Idag har dagen vært litt “tung”, men nå skal jeg kose meg! Det er rart med det, de små kan nesten få deg til å bli helt slått ut, men når de sover…. Åhhhhh, det finnes ikke noe mer uskyldig og vakkert!

Imorgen har jeg bestemt at det blir en ny “start” på dagene mine… Og det er faktisk litt motiverende !

Alt er ikke som det ser ut, men de små øyeblikkene gjør alt hektisk verdt hvert minutt likevel…

Helt komplett !

God kveld i stuen. Phu…. Ikveld er vi en smuuule svette, for lillegutt har ikke helt funnet roen og fått den søvnen han skal idag. Han er skikkelig sint på oss og vi har gått frem og tilbake – opp og ned på skift!  Sånn er det med småbarn og små kropper som vokser og utvikles hver eneste dag.

IDag er det to måneder siden vår vakre lille prins kom til verden, og disse to månedene? hvor har de tatt veien?

Livet med Victor er skikkelig fint, det er ikke bare deilig å bli kjent med den lille gutten vår, men ekstremt godt å ha en så fin gjeng å dele han med. Han er min lille halvdel og er med meg over alt! Tenk at han er den som binder alle ledd sammen og gjør oss til en komplett familie!

Nå flyr jeg rundt å sjonglerer livet som firebarns mamma som om jeg aldri har gjort annet. Det er rart hvordan man klarer alt til tider, men på et vis går alt veldig greit og morsomt for seg ❤️ Vi sover stort sett med to små mellom oss, lukter gulp, har bustete hår og skifter bleier med bæsj på rekord tid, men HEI- vi ville ikke byttet det ut med NOE!

Hipp hipp hipp hurra for to sinnsyke måneder med deg lille gull! Jeg elsker hver valk på deg og hver gryntende lyd- du er den fineste 7 kg klumpen i verden❤️

Nå er han 12 år!

Det er så rart, det er nesten litt vemodig, men det er også veldig-VELDIG fint!  1.3.2007 var dagen som endret mitt liv for bestandig !

Idag for nøyaktig 12 år siden tittet en liten gutt frem og jeg ble mamma. Blå øyne, liten nese og verdens beste hånd grep for første gang min. Følelsen av å bli mamma for aller første gang vil alltid følge meg som verdens fineste følelse! I 9 måneder gikk jeg å ventet, 17 år og uerfaren. Likevel er det ingen ting annet i livet jeg noen gang ville byttet rollen min ut med. Det å bli mamma var starten på et liv, og ikke bare mitt, men den “lille” gutten min sitt.  Sammen ble vi som hånd i hanske, Olíver var og er den snilleste personen jeg kunne hatt i livet mitt. Han var min skygge, min stolthet , og vi var så å si umulig å skille fra hverandre. Jeg gråt, han gråt hver eneste gang det var en overnatting vekk fra hverandre -vi gråt!

I disse 12 årene har jeg vokst på rollen min som mamma hver eneste dag, og den fine lille gutten min er ikke lenger så veldig liten.

Han har straks tatt igjen meg, men likevel ser jeg på han som min lille-lille gutt!

Min stolthet i livet, det beste uplanlagte valget jeg noen gang har måttet ta. Jeg takker Gud hver eneste dag for at nettopp denne gutten er min sønn.

Snill, omtenksom, sta, godhjertet og hjelpsom – det er noen av ordene som kan beskrive nettopp Olíver!

Kjære Olíver !

Gratulerer så mye med 12 år dagen din! Dette er ditt SISTE år før du runder inn i livet som tenåring og med en klump i halsen og tårer som presser seg på er med et stolt mammahjerte jeg idag kan takke deg for at nettopp du kom inn i livet mitt.

Jeg er så stolt av deg, av hvem du er og alt du er! Jeg elsker deg mer enn ord kan beskrive og håper at du får en kjempe fin dag! Til søndag er det Jump-land med guttaboys og til mandag er det avsted for å kjøpe gave til deg! Nå er du kommet dit at penger og gavekort på PS4 er det ENESTE som gjelder!

Hipp hipp hurra for deg gutten min! Verdens fineste sønn, verdens beste STORE bror! Jeg…Eller VI elsker deg høyere enn du noen gang vil klare å forstå !  Kos deg med pappa, onkel Cato og Mathilde idag! Jeg savner deg og gleder meg til å få deg hjem til meg igjen!

Verdens fineste sønn-  takk for at du ga meg meningen med livet mitt! Hipp hurra for deg, min kjekkas!

Jeg har dårlig samvittighet…

Det først møtet….

Nå går jeg mot det møtet med nervene i spenn, tanker som går i alle retninger og sommerfugler i magen. Vil han like meg? Vil jeg føle at jeg mestrer det? Svaret er nok ja, men jeg går likevel her å tenker, føler og drømmer om nettopp dette møtet hver eneste dag.

Når man venter sitt første barn går man å tenker ; “tenk om jeg ikke får den intense morsfølelsen med en gang” .. Når man går gravid og har små barn snur man det, og mange tenker at de er redd for å svikte de/den som allerede er der, og det er der jeg “faller” inn.  Ubetinget kjærlighet føler jeg til min ufødte lille gutt allerede, men jeg er så redd for å svikte Lila, og derfor merker jeg på en sånn redsel forbundet med den sinnsyke gleden.

Olíver og Mathilde er store, de har jeg på en eller annen måte alltid vært de jeg har følt så naturlig i livet mitt, til tross for at jeg var ung når de kom til verden. Lila har jeg en “innebygd” dårlig samvittighet til, ikke fordi hun har det noe dårlig, men fordi jeg føler hun liksom fortjener meg 100 % “alene”. Hun er jo så lita stakkars og nettopp derfor er jeg så redd for å dele meg med et annet barn som vil kreve kanskje enda litt ekstra av meg. Jeg husker jeg tenkte litt sånn når jeg skulle ha Mathilde også, men overraskende gikk det over all forventing. Lila er jo den perfekte fødte storesøster, men jeg er så fortapt i den lille jenta mi at jeg hver dag føler jeg må gi litt ekstra av meg til henne nå før babyen kommer… Jeg har heldigvis snakket med mange andre som også har følt på samme redsel, glede og samvittighet, men likevel føler jeg meg så “alene” om de følelsene som ofte kan dukke opp. En dårlig samvittighet ovenfor babyen og de som allerede er der, en skam over å føle det slik og en usikkerhet i å tørre å si det høyt.

Idag er jeg 32 uker og det nærmer seg april med stormskritt…  Selv om det ikke er begrensninger på hvor mange man kan elske i hjertet sitt, er det nok en del av reisen det å føle seg redd og bekymret til tider over alt som er nytt…

Om ikke lenge ler jeg nok av meg selv og denne tiden…

Jeg gleder meg veldig til vi blir kjent med hverdag med lillebror i. Jeg tror i sekundet han er her – er alt det skumle borte og gleden i å danne nye rutiner sammen overskygger alt annet!

Hjemme i kaoset igjen!

God kveld, snart er det julaften! 

Igår og sålangt idag har jeg ikke fått logget meg inn, sånt skjer når man er og har vært på tur og kommer hjem litt oversliten….. Vi hadde en fantastisk tur til London, storkoset oss så mye at vi faktisk ikke ville hjem, men hjem måtte vi. Jeg skulle ønske jeg kunne knipset Lila ned, for hver gang jeg så en liten en fikk jeg akutt savn til henne.

Mannen og Olíver var på Chelsea kamp, og kom lykkelige og pyntet i blått tilbake til hotellet. Olíver sa flere ganger at han ville oppleve en slik tur igjen, samt dra på MANGE flere fotball kamper. Han var i ekstase, i hundre og ti og kunne ikke få snakket fort nok om opplevelsen han satt igjen med – så søtt! Den kommende pappaen kom hjem med gave, og det er ingen hemmelighet at lillebror blir en liten gutt som vil bli “døpt” i blått før han kan velge selv.. Mannen har nemlig handlet Chelsea garderobe til lillegutt og kom med Chelsea bodyer i str 56 –  nydelig ikke sant? Minste drakten og bodyene jeg har sett tror jeg.

Nå er det ikek mer enn 14 uker til vi mest sannsynlig får Lillegutten vår, og det er faktisk like lenge som det er siden jeg delte nyheten om at han skal komme med dere. –Sprøtt altså! Jeg blir nesten litt tussete av å tenke på det…. Disse ukene har gått fort og nettopp derfor blir jeg nesten litt svett også- tenk at jeg snart er 4 – barnsmor…

Vel, her pakker jeg inn siste rest på gaver, nyter fredagskvelden. Imorgen er det 100 ting som må ordnes – siste rest før julaften!! Vi sees da!

Det tok tid og det var tøft…

Har det alltid vært og er det virkelig så enkelt ? 

Siden jeg traff Kim har folk fulgt med, spørsmålene tikker ofte inn, men så er det slik at jeg ofte velger å la vare å svare. Folk snakker uansett har jeg tenkt, så hva jeg sier er ikke det folk vil lese. Folk vil ha sladder, folk vil rett og slett ha Gossip, drama et skikkelig jag om mas og tjas.

Reisen til vårt forhold har jeg delt mange ganger. Jeg husker alle telefoner, alle anklager, frustrasjoner og trusler vi fikk når vi ble et par. Vi ble skikkelig mislikt og stemplet med en gang. Absolutt ingen hadde troen på oss, vi var i følge de aller fleste blitt sammen for å gjøre andre parter sjalue, sinte eller for å irritere.  Jeg har i ettertid fått høre kommentarer som ” Kim ble bare sammen med deg for å irritere det og det mennesket”. Ikke forstår jeg gleden i den påstanden, men det har kanskje løftet selvtillit og glede for de som har fulgt oss tettest i håp om å finne noe som vil gå galt eller vise seg å være dårlig. Når jeg har fått slike kommentarer tenker jeg bare at det vitner om noe trist, for alle telefoner, samtaler og etter vårt første møte var alt annet enn et spill for galleriet. Når to mennesker ikke klarer å holde fingrene unna hverandre, slutte å stirre på hverandre og det å ikke tilbringe tid sammen blir et problem – vel da er det lidenskap og kjærlighet. Ikke et spill for å gjøre de som ikke ser oss irriterte eller frustrerte.

Et forhold kan aldri spås, men man må gå for magefølelsen. Vi har det veldig bra og det er inget spill, men vi som andre har vårt! Det sier seg selv.

Det å bli sammen under slike omstendigheter som vi gjorde er på langt nær enkelt. Det krever mye vilje, styrke og tro. Mine, dine -vårt …. Hvem har sagt det å bli stemor eller stefar er enkelt ? Jeg tror alle som er det tenker sitt inni seg til tider. Uansett hvordan du vrir og vender på det blir du “presset” til å forholde deg til parter du helst kanskje skulle ønske du slapp å forholde deg til. Jeg kan såklart kun snakke for meg selv, men tør likevel innrømme at det å bli stemor ikke var enkelt. Som mor til tre barn selv fra tidligere forhold har jeg absolutt ingenting jeg skulle ha sagt, men likevel følte jeg for å være ærlig om mine følelser for Kim og rollen jeg fikk med en eneste gang. Det er viktig å skille mellom barn og et kjærlighets forhold, det er nemlig to helt forskjellige roller.  Barn er uansett hvordan vi voksene vrir og tenker på ting USKYLDIG, så å gi barn kjærlighet synes jeg er en selvfølge.. Jeg har heldigvis vokst opp i en familie hvor mine foreldre hadde både ekteskap og barn fra tidligere forhold når de traff hverandre. De fikk meg og min lillebror sammen, og aldri som barn vokste jeg opp å følte noen mindre elsket eller snakket om enn andre. Mine foreldre har alltid sagt at velger man en partner med barn, så velger du hele pakken, ikke bare han eller henne. Jeg har grått, fortalt og delt mye med mine foreldre, for å bli stemor ville jeg faktisk ikke. Jeg ville ikke forholde meg til andre sine barn, for jeg følte helt ærlig fortalt at jeg hadde mer enn nok med mine egne. Likevel er jeg glad jeg hadde en reaksjon som både mine foreldre og min kjære tok på alvor og ikke i sinne. Etter noen dype samtaler hvor vi la livene våre ærlig på bordet, sa mer enn kanskje vi burde delt gjorde det å skulle fungere sammen som en “moderne” familie mye MYE enklere. Jeg tørr ikke tenke på hva jeg hadde følt inni meg om vi aldri hadde tatt den praten. Kim var forståelsesfull og åpnet seg selv. Det skulle ta en rolle i to “store” barns liv var ikke enkelt for han heller. Mine barn hadde faktisk en skilsmisse og et brud bak seg i oppveksten sin med meg, det sier seg selv at en ny part da ikke vil gå for fort inn i rollen. Så var det et nyfødt barn i bildet, et stygt brudd og selv stod han med en fortid han helst skulle vært foruten i bagasjen. Vi gikk mange turer, satt timevis på kveldene å pratet og vi sa ALT. Ikke “stakkars” meg prat om hvordan vi hadde til felles dårlige forhold bak oss, men heller det faktumet at vi hadde bommet, ikke elsket, elsket og følt på disse følelsene før vi traff hverandre. Noe gjorde vondt å høre, men som vi sa- ALT VAR FORTID… Ingenting av det vi hadde følt, sett eller vært var der og da. Ingen ting hadde noe med oss å gjøre der vi stod.

Jeg kan ikke si at dette er å anbefale for alle, kanskje ikke de mest sjalue, men for oss var det viktig. For oss var det å vite hvem vi hadde noe ugjort eller ufint gjort med fra tidligere VIKTIG å vite, spesielt når man stikker seg litt frem slik som oss. Jeg har aldri gått rundt grøten med Kim, jeg har spurt om alt jeg har hatt lurt på uansett hvor dumt spørsmålet har vært. Noen ganger har Kim ledd av meg, andre ganger valgt å sette seg ned å prate med meg. Det samme så klart motsatt vei.

Når man ikke finner noe “gammelt” skummelt eller uferdig blir automatisk rollene enklere å fylle. Idag går det veldig fint å være stemor, men det skyldes at Kim for meg har valgt å være åpen med meg og mot meg. Han har aldri dømt meg, eller stilt “krav” til meg i den rollen. jeg fikk finne min plass selv, uten press på tid eller fra andre. Jeg er kanskje en smule “gammeldags” for jeg mener at det er kun en mor og en far, stemor og stefar er en siderolle til faren eller moren ( såklart betyr den noe). Personlig synes jeg det har vært vanskeligere å bli stemor enn mamma, nettopp fordi barnet skal ta deg som en god nr to, du kan bli nr en i din rolle men ikke som mor i barnets liv. Jeg har aldri ønsket å erstatte en mamma eller ta over den rollen for en mor,  men jeg har ønsket å bli en “bestevenn” , en trygg person barnet føler tillit og kjærlighet rundt. Det var når jeg selv aksepterte meg selv som en stemor, jeg fant gleden. Ordet høres skummelt ut, upersonlig og får ofte ufortjent mye tyn. Men egentlig er det ganske så fint.

Jeg har fått hundre spørsmål, og mange føler det “tabu” å innrømme at de i utgangspunktet ikke ønsket rollen. Det synes jeg er leit, for det er ikke slik at man blir født inn i rollen som en kjæreste, samboer, mor eller stemor – man må komme dit selv.Våg å snakk med noen om det, våg å innrøm dine egne svakheter. Når du da kommer ditt, gleder deg over det fine du blir beriket med og finner din verdi i den rollen du har fått gjelder det å ta godt vare på den. Jeg er hønemor som bare det, jeg er den som er livredd for at barn skal føle seg dårlig sett og legger hver cm av meg selv til barna. Er det en ting jeg er trygg på idag så er det at når alle barna våre er voksene og kan snakke for seg selv, vel da vil de aldri kunne si at jeg aldri var der.. At jeg ikke var kjærlig, snill eller god. De vil uansett hva lesere tenker om oss, eller mener om oss huske at vi alltid var til stede når de var med oss, alltid la dem og stod opp med dem, at vi alltid inkluderer alle, og elsket dem.

Jeg har idag ikke et hjerte med kun plass for de barna jeg har satt til verden selv. Det gjelder å være litt mer som barna er, åpne i hjertet med kjærlighet for alle- uansett hvilken sko man har på beina.

 Kjærlighet avler kjærlighet – husk det!  

Himmelen har fått en ny stjerne.

God kveld, ja så kom dagen vi har vist om i noen dager nå, men ikke ønsket.

Familien, ja den er der om man vil eller ikke, og er man heldig slik som meg har man en familie man virkelig er glad i. Jeg har vokst opp i en familie hvor jeg alltid har følt meg elsket, jeg har alltid hatt en stor familie som alltid har vært der for meg. Er jeg sint, lei eller sliten er de der alltid, og jeg har aldri følt meg alene- for det er jeg ikke.

Likevel…. Livet begynner alltid en plass, og en dag må det også avsluttes. Livet er en gåte, og svaret finner vi på den “andre” siden.

I dag, etter noen dager på sykehuset sovnet min kjære farfar inn. Selv om alderen en dag sier stopp er det også alltid leit og ” tomt” for oss som står igjen. I mine nesten 30 år var jeg heldig å være beriket med en god og kjærlig farfar. En sjel som alltid hadde hjerte for alle og et hjerte som alltid ønsket alle andre alt godt. I over 90 år fikk han oppleve livet på godt og ondt, men nå orket ikke kroppen mer. Den var sliten, og farfar var klar for må møte farmor, onkel og resten av alle han elsket igjen.

Oktober har vært den måneden som har tatt alle mine besteforeldre og per idag har jeg ingen igjen. Trist, sårt og veldig rart. Rart fordi man lever og føler at de som er der alltid skal være der, men så sier det stopp og man mister litt pusten. Så ser man at livet fortsetter, det stopper ikke- verden står ikke stille fordi vi føler at den gjør det når det står på som verst.

Det er rart, for en dag svever man på en sky av lykke og neste dag føler man at den lykken bare blir overskygget av det såre. Livet er rart, for her går jeg å bærer på et nytt liv, og i andre enden forsvinner et annet. Surrealistisk, hvordan livet er satt sammen på liv og død.

Kjære farfar – hvil i fred, i kveld skinner du ned på alle oss som den blankeste himmel stjerne! Det er veldig rart at jeg aldri skal se deg igjen her på jorden, men jeg vet vi en dag møtes igjen – inntil dethade så lenge <3 

Er det så rart?

God morgen.

Inatt har jeg ligget med verdens beste armer rundt halsen, Lila våknet nemlig klokken 03:30 og ville kun opp i sengen mellom oss. Vi har alltid kosetid en halvtimes tid før vi står opp, men idag våknet jeg før henne.Vil jeg sove lenge er det riktignok bare å ta henne med opp i sengen vår for da kan hun sove til både 08:00 og 09:00 …

Tanken på at vi skal få en liten til i huset har ikke helt begynt å gå opp for meg ennå. Jeg er glad for lille hjertet i magen, men jeg har ikke helt klart å plassere meg med en baby til.  Veldig mange har nesten fått hjertestopp når jeg har sagt vi skal ha baby, og når jeg sier det er min nr 4 skulle man trodd folk fikk beskjed om at vi skulle stå opp fra de døde.

Jeg elsker barn, men mine største er også “store” så det er ikke slik at jeg har mange bleiebarn eller 3 småbarn. Jeg husker alle sa at tilværelsen som alenemor når jeg gikk gravid med Lila kom til å bli kjempe hektisk. Jeg kan per idag med hånden hjertet si at Lila for meg har vært en drøm siden hun ble født.Hun sover om natten, hun er EKSTREMT kjærlig og hun er godt kjent med og måtte leke masse selv. Jeg tror man for hvert barn man får blir “immune” for det man med første kanskje opplever som et sjokk. Det er også forskjell på folk, noen passer ikke til å ha barn, andre har et liv der mer enn ett eller to barn ikke fungerer for dem, men for meg er det å skulle leve et helt liv med Kim uten et genetisk felles barn helt utenkelig. Det var ikke slik at jeg ønsket baby med Kim når jeg traff han, da hadde jeg en nyfødt en og nok med tanker rundt det å akkurat ha blitt mamma igjen. Tid er hva folk trenger, og tid er hva som drev oss til ønsket om et felles barn. Ønsket ble sterkere og sterkere, selv om vi tenkte at vi kanskje også kunne risikere og ikke være match å få barn sammen. Det er ingen selvfølge for noen å få barn, og selv om jeg har tre fantastiske barn er det ikke gitt at det å få barn går som en drøm. Jeg er stolt, takknemlig og ekstremt ydmyk for at babisen så langt har det kjempe fint i magen og at alt ser ut til å være helt perfekt med den.

Jeg har likevel tenkt mye over folk sine meninger, for jeg forstår ikke hvorfor det er mer akseptert å si at man er gravid med nr 3 enn nr 4. Når man sier 4 faller folk nesten i bakken, og svarer som man skulle trodd at livet vårt var over. “Husk det er hektisk med to små barn!” , vel altså … Jeg hadde to barn før jeg var 20 år, og kun et skoleår mellom dem. Nå er det snart 12 år siden jeg fikk min første og 10 år siden jeg fikk min andre, Lila blir over 2.5 år innen den nye babyen kommer, så jeg tenker det er den perfekte alder mellom barna. Det å ha under 2 år mellom barna og nærmere 3 år vet jeg med sikkerhet er en forskjell. Jeg har fått to “kull” med barn og jeg gleder meg hver eneste dag til dagen som 4.barns mamma skal starte. <3

Jeg har ikke 4 barn permanent i hjemmet( dessverre). Jeg er 4 barnsmamma annenhver uke på fulltid i hjemmet, annenhver uke har vi bare Lila og annenhver helg kommer vi til å være alene med babisen vår. Kim har såklart sin datter annenhver helg og den helgen er det 5 barn, men i den rollen er jeg stemor og ikke en mamma. Hun har en egen mamma, og den rollen kunne jeg aldri tatt. Slik tenker jeg jo selv på mine barn også, som igjen har stemødre.  Det er en forskjell på å være stemor/ stefar og det å være en mor /far, selv om hjertet alltid har plass til de barna som kommer og får sin plass.  Det er ikke snakk om rangering eller plassering av barna, men heller hvilken rolle man kan ta i barnets liv og ikke. Det er jeg som er mammaen til mine barn uansett hvor fantstisk stemor de har, slik er det og den rollen tar jeg å ofrer hele livet mitt for og den kan ingen ta ifra meg.

Ennå synes jeg det er godt å ha noen måneder på meg før vi blir en til, for det er mye som skal på plass før 4.mann kommer. De 9 månedene får vi for en grunn. Vi skal gjøre oss fysisk og psykisk klare, og det å bygge rede, tilrettelegge det nye livet og hverdagen som kommer.

Som 4 barns mor kan jeg kanskje ikke leve med hæla i taket og tenna i tapeten, men jeg får ikke barn for å gi slipp på noe annet. Vi får barn for vi ønsker å få det og for at det er det livet vi ønsker. Jeg synes det er overraskende mange “negative” meninger om det å få mer enn to / tre barn , er det virkelig så rart at vi ønsker oss en til?

Fjerde barn på vei, men jeg er like bekymret, like nysgjerrige, like lykkelig og like stolt!