Ikke bare en baby til, men to…

Hei og hopp! 

Nå er kvelden igang, og jeg har laget middag, tatt oppvasken, ryddet, sminket ungene og åpnet døren for skumle zombier og vampyrer. Lila er ikke ute på tokt, hun er året for lita til å i det hele tatt å tørre å møte noen i døra for godis… Kanskje til neste år, men akkurat iår ble det en liten godispose her hjemme, samt åpne døren for alle de “skumle” som plinger på.

Lila har også tatt på seg ansvaret for å passe på godis skålen. hihi

Altså… Min vakre lille jente, hun smelter hjertet mitt hver eneste dag.

Tenk at vi imorgen starter på november, og om 3 uker starter jeg med julepyntingen! Herremin, jeg gleder meg skikkelig! Jeg elsker julen, juletiden og ikke minst alt jeg liker å dille og dalle med hjemme!

Imorgen er det faktisk bare to måneder igjen av dette året, og året synes jeg har rast avsted. Jeg er sikker på at jeg ikke er alene om den følelsen, for med små barn går tiden ALLTID fort. Ved å se på de eldste ser jeg det selv. Om et år på disse tider har jeg snart en tenåring i huset og året etter følger eldste jenta mi etter. Da blir jeg tenåringsmamma, litt sprøtt!. Jeg har ofte tenkt på hvor “enkelt” alt hadde vært om jeg bare hadde hatt de eldste, for tiden hvor jeg fløy etter dem er forbi. Likevel er det noe med det folk sier, hver tid har sine bekymringer og sjarm. Når barna er små tenker vi på en måte for dem, men jo større de blir – jo mer må vi guide de inn på rett valg og tanker. Mine eldste har fått så sterke meninger at jeg til tider kan føle jeg må hente meg inn for å finne fornuften i meg på hvordan jeg skal svare og evt. hva jeg skal svare. De tester grenser på en helt annen måte enn små barn som skal trasse. Jeg har fått føle på frustrasjon når jeg ser visa delen på kortet er trukket i ulike utsyr til figurene i et spill, eller når nettbruken er oversteget på telefonen uten at jeg har godkjent det. Jeg har lært at slik MÅ man sperre og ikke ha åpent og tilgjengelig.. Haha.. Når barna blir eldre blir bekymringene annerledes, jeg er redd de skal sette seg i problemer, møte motgang uten å tørre å forsvare seg selv, jeg er redd de skal “vimse” ut og over veien ute å se seg for når de er på vei til trening eller skolen. Olíver er veldig klar over at jeg fikk han tidlig, og ofte har jeg hørt han si; om “bare” så mange år er jeg like gammel som du var når du fikk meg. Idag tenker jeg at jeg ikke ønsker det slik for han. Jeg unner han å være ung, reise og ikke ha store forpliktelser med en gang voksenlivet start. Jeg har aldri angret for noen av barna mine, men 17 år er for tidlig å bli gravid, det er så mye av livet man ennå ikke kjenner.

Dette svangerskapet runder jeg 30 år i før Amie kommer og Kim er 34 år, jeg hadde faktisk aldri trodd at jeg skulle få et barn i 30 årene. Når Olíver og Mathilde var små snakket jeg alltid om at jeg hadde tenåringer og 0 småbarn når min tid i 30 årene kom. Ja, så “feil” kan man ta- heldigvis. For å krydre det litt opp sa Kim så fint her om dagen ; ” jeg tror vi får en til om et par/ tre år jeg Camilla” Så det blir ikke bare en baby til på oss, men TO….  Da trodde jeg at jeg skulle falle i bakken altså, -GLEM DET!! Aldri si aldri sier dem…. Men nei, vi får denne lille shnuppa vår, og etter 4 svangerskap og 4 tilskudd til landes befolkning har jeg gjort mitt føler jeg…..

Her leverer Halloween og denne gravide hormonelle mora skal snart se “Truls ala Hellstrøm” Først må ungene komme seg inn, jeg får ikke ro i meg før jeg har de trygt i hus. Haha…

Jeg håper deres HalLoween har vært fin-fin med dere!

Vi skrives mer imorgen!

Da er dagen her…

Halloween er det en gang i året og idag kan dere selv tenke dere hvor mye barna er i fyr og i flamme her hjemme for å skulle fly rundt på dørene til folk for å si “knask eller knep”… Når jeg er ferdig med jobben idag er planen å ordne litt her hjemme, slik at alt blir ferdig til alle de små sjelene som kommer å dunker på døren.

Kim har funnet frem en skikkelig stygg dukke, en som lager de ekleste lyder. Dukken har følelses sensor og buer til i sekundet folk står på døren. Jeg kommer garantert til å skvette et par ganger idag, for med gullfisk minnet mitt vil jeg garantert glemme at den henger der. haha..

Oliver har fått seg en maske, Mathilde skal være et blomstrende skjelett, Kim, Lila og jeg skal bare være hjemme. Skolen har de ulike klassene arrangert en Halloween fest av den grunn slipper jeg mas og tjas med å stelle i stand noe selv her inne. Litt deilig det også, for i år hadde jeg lovet ungene det om det ikke ble noe med de ulike klassene. *takkoglov*

Altså, sjekk denne ekle dukka… Sikkelig ” the ring” preg over den. haha…

Utover jobb, Halloween forberedelser osv har jeg tenkt til å nyte en kveld på sofaen. Ingenting er bedre enn det når man har hatt noen ekstremt hektiske dager bak seg.

Jeg håper deres dag har vært super fin så langt, jeg titter innom igjen etterpå! Nyt dagen!

Holdt på å besvime av smerte…

God kveld, snart er vi halvveis inni uken allerede, altså.. Jeg sier det, tiden FLYR!

Idag har jeg vært helt låst på dag to, og nå sitter jeg å jobber for å komme meg i mål for denne dagen også.

Tiden går fort og jeg er allerede 17 uker på vei, dette svangerskapet har virkelig gått fort. Med Lila følte jeg alt gikk så utrolig tregt, men nå rekker jeg ikke holde ukene i balanse en gang. Jeg tror mye skyldes at det denne gangen er så “mye” jeg må rekke, finne tid til og bli ferdig med før Amie kan komme. Det er nesten litt uvirkelig å tenke på at jeg skal igjennom babytiden en gang til, at vi skal få en til liten prinsesse i huset… 4 barn…. Jeg gleder meg, men jeg skal innrømme at jeg er en smule nervøs også. Tenk om jeg ikke strekker til, det er faktisk mitt verste mareritt. Jeg er ikke redd for å få mye å gjøre, missforstå meg rett, men jeg er redd for å ikke klare å strekke til på alt jeg idag kjemper sånn for.

Dette svangerskapet har nå begynt å slite på bekkenet mitt, og magen vokser fortere denne gangen. Helt normalt med nr 4 sier dem, men noen ganger er det som alle musklene på innsiden av magen min får støt. Jeg har allerede begynt å våkne på natten for å tisse og inatt trodde jeg at jeg skulle svime av. Jeg ga en bevegelse som ga meg et støt i hele kroppen som ikke kan beskrives, det var så vondt. Når jeg stod opp på morgenen idag følte jeg magen hadde vokst og bevegelsene fra lillemor var enda mer tydelig. Etter en samtale med jordmor var visst denne smerten mer og mer vanlig jo flere svangerskap man hadde bak seg, og hun kalte det for et navn jeg ikke husker navnet på nå lenger. Hvordan har det seg slik at alle svangerskap er så ulike?  Jeg føler jeg er satt tilbake til start denne gangen også, redd og bekymret for alt mulig rart. Man skulle jo tro at flere svangerskap gjorde en tøffere, men ikke jeg. Jeg er kanskje “tryggere” på meg selv som gravid, men redd for alt jeg ikke umiddelbart finner en naturlig forklaring på. Noen andre som også er slik?

Vel, jeg skal ikke fremstille meg selv som den største pysen her, men som gravid har jeg også i dette svangerskapet alle følelsene på utsiden av kroppen og da sier det seg litt selv at alt analyseres.

Imorgen er forhåpentligvis hodet litt mer på plass, idag er det vinglete, slitent og en smule surrete….

Vi sees imorgen, en spennende dag jeg gleder meg til!

 

Gled deg over det du har!

God tirsdag!

Denne uka, hvor har dagen igår og idag blitt av? Her har det virkelig gått i hundreogti!

Igår satt jeg å jobbet til klokken var langt over midnatt, og idag var det opp med barn og på tide å komme seg avgårde før klokken var 08:00.. Jeg kom i mål igår, og har store planer om det samme idag! Det er bare ekstremt mye å gjøre og det merkes på denne gravid kroppen. Haha..

Jeg har startet å planlegge, planlegge plassen til babisen vår og rommet til Lila. Sistnevnte er nok ikke giret på rombytte i det hele tatt, hun koser seg så mye på det lille rommet sitt, og det er tydelig at hun føler seg trygg og “hjemme” der inne. Nå vil hun opp på rommet og pusle med tingene sine gjerne en time eller to. Lila har begynt å kose seg med Barbie og dukker og jeg hører hun ofte sitter å snakker med seg selv der inne. Skikkelig nydelig.

Lila sitt rom er ikke mer enn drøye 7 kvm med garderoben, så plassen hennes er ikke stor. Garderobe, lekehus, lekekasser og seng har hun fått inn på rommet sitt, så sånn sett mangler hun ingenting. Det har gått overraskende bra å la henne ha denne plassen, for hun våkner aldri om natten å er redd, legger seg frivillig og våkner hun ser jeg hun bare titter bort på meg, og legger seg ned igjen. Ikke noe gråt eller sipping i det hele tatt.

Lila skal få rommet til Olíver innen babisen kommer, Amie skal jo som nevnt få rommet til Lila. Jeg gleder meg skikkelig til å innrede rommene til våren, men jeg koser meg veldig med å ordne slik vi har det nå også! Alt til sin tid! 

Rommet til Lila har jeg malt i en dus blåtone, en blåtone som er kjempe fin til rosa og hvit! Valget er jeg SÅ fornøyd med !

Ved hjelp av noen knagger har jeg hengt opp noen lekekasser på veggene, det frigjør plass på gulvet og Lila får praktisk hatt mer ting fremme uten at det står i veien.

Det er ikke slik at alt må være så stort for at det skal være bra, alt handler om planløsninger og HJERTEROM! Jeg er super imponert over hvor mye vi har fått plass til på de kvm vi bor på, aldri har vi følt det trangt og aldri har noen klaget! Vi har det trygt og godt, det er det viktigste!  Det viktigste er å glede seg over det man har, ikke det andre mener du må ha.

Hadde jeg det slik?

God kveld alle sammen. Ja, så var den første dagen idag unnagjort. Jeg har lenge gruet meg litt til denne uken, nettopp fordi jeg har hatt så mye som må falle på plass, samt gå i orden denne uken. Jeg startet dagen min hos min advokat ( ikke noe farlig for min del) og derifra var det å komme seg hjem for å sette opp ukens jobbplan, bloggplan og plan for barna og oppfølging med trening, lekser osv. Den første delen av dagen idag forsvant før jeg rakk å blunke og først nå skal jeg sette meg ned med mailboksen min. X-antall mailer skal leses, svares og følges opp før dagen imorgen er her. Så jeg har 6 timer på meg før jeg i det heletatt kan tenke på sengen. Noen dager er slik, men sånn er det bare.

Jeg fikk spørsmål om jeg værsåsnill kunne finne noen gamle, og noen litt nye bilder fra stuen de siste årene, noe jeg såklart kan. Jeg fant noen bilder som er både søte, litt enklere, maskuline og romantisk…

Jeg har fremdeles den samme stilen, men jeg har gått fra beige til mørkt. Litt rart at jeg faktisk forandret fargepalett slik, men så er det jo slik at man forandrer seg bittelitt med årene også. Noen blir enklere i stilen, noen skifter litt farger osv. Det er nok en del av reisen innenfor hus og hjem tror jeg. Jeg er riktignok mer fornøyd med stilen min slik jeg har det idag, per idag elsker jeg hjemme mitt.

Noe annet dere ønsker å se bilder av? 

-Let me know! 

Nå skal jeg kaste meg over mail og regnskapet for den kommende måneden – usj…… Alltid en møkkajobb, men blir det ikke gjort blir hverdagen veldig ukoselig. Vi sees- nyt kvelden.

Det tok tid og det var tøft…

Har det alltid vært og er det virkelig så enkelt ? 

Siden jeg traff Kim har folk fulgt med, spørsmålene tikker ofte inn, men så er det slik at jeg ofte velger å la vare å svare. Folk snakker uansett har jeg tenkt, så hva jeg sier er ikke det folk vil lese. Folk vil ha sladder, folk vil rett og slett ha Gossip, drama et skikkelig jag om mas og tjas.

Reisen til vårt forhold har jeg delt mange ganger. Jeg husker alle telefoner, alle anklager, frustrasjoner og trusler vi fikk når vi ble et par. Vi ble skikkelig mislikt og stemplet med en gang. Absolutt ingen hadde troen på oss, vi var i følge de aller fleste blitt sammen for å gjøre andre parter sjalue, sinte eller for å irritere.  Jeg har i ettertid fått høre kommentarer som ” Kim ble bare sammen med deg for å irritere det og det mennesket”. Ikke forstår jeg gleden i den påstanden, men det har kanskje løftet selvtillit og glede for de som har fulgt oss tettest i håp om å finne noe som vil gå galt eller vise seg å være dårlig. Når jeg har fått slike kommentarer tenker jeg bare at det vitner om noe trist, for alle telefoner, samtaler og etter vårt første møte var alt annet enn et spill for galleriet. Når to mennesker ikke klarer å holde fingrene unna hverandre, slutte å stirre på hverandre og det å ikke tilbringe tid sammen blir et problem – vel da er det lidenskap og kjærlighet. Ikke et spill for å gjøre de som ikke ser oss irriterte eller frustrerte.

Et forhold kan aldri spås, men man må gå for magefølelsen. Vi har det veldig bra og det er inget spill, men vi som andre har vårt! Det sier seg selv.

Det å bli sammen under slike omstendigheter som vi gjorde er på langt nær enkelt. Det krever mye vilje, styrke og tro. Mine, dine -vårt …. Hvem har sagt det å bli stemor eller stefar er enkelt ? Jeg tror alle som er det tenker sitt inni seg til tider. Uansett hvordan du vrir og vender på det blir du “presset” til å forholde deg til parter du helst kanskje skulle ønske du slapp å forholde deg til. Jeg kan såklart kun snakke for meg selv, men tør likevel innrømme at det å bli stemor ikke var enkelt. Som mor til tre barn selv fra tidligere forhold har jeg absolutt ingenting jeg skulle ha sagt, men likevel følte jeg for å være ærlig om mine følelser for Kim og rollen jeg fikk med en eneste gang. Det er viktig å skille mellom barn og et kjærlighets forhold, det er nemlig to helt forskjellige roller.  Barn er uansett hvordan vi voksene vrir og tenker på ting USKYLDIG, så å gi barn kjærlighet synes jeg er en selvfølge.. Jeg har heldigvis vokst opp i en familie hvor mine foreldre hadde både ekteskap og barn fra tidligere forhold når de traff hverandre. De fikk meg og min lillebror sammen, og aldri som barn vokste jeg opp å følte noen mindre elsket eller snakket om enn andre. Mine foreldre har alltid sagt at velger man en partner med barn, så velger du hele pakken, ikke bare han eller henne. Jeg har grått, fortalt og delt mye med mine foreldre, for å bli stemor ville jeg faktisk ikke. Jeg ville ikke forholde meg til andre sine barn, for jeg følte helt ærlig fortalt at jeg hadde mer enn nok med mine egne. Likevel er jeg glad jeg hadde en reaksjon som både mine foreldre og min kjære tok på alvor og ikke i sinne. Etter noen dype samtaler hvor vi la livene våre ærlig på bordet, sa mer enn kanskje vi burde delt gjorde det å skulle fungere sammen som en “moderne” familie mye MYE enklere. Jeg tørr ikke tenke på hva jeg hadde følt inni meg om vi aldri hadde tatt den praten. Kim var forståelsesfull og åpnet seg selv. Det skulle ta en rolle i to “store” barns liv var ikke enkelt for han heller. Mine barn hadde faktisk en skilsmisse og et brud bak seg i oppveksten sin med meg, det sier seg selv at en ny part da ikke vil gå for fort inn i rollen. Så var det et nyfødt barn i bildet, et stygt brudd og selv stod han med en fortid han helst skulle vært foruten i bagasjen. Vi gikk mange turer, satt timevis på kveldene å pratet og vi sa ALT. Ikke “stakkars” meg prat om hvordan vi hadde til felles dårlige forhold bak oss, men heller det faktumet at vi hadde bommet, ikke elsket, elsket og følt på disse følelsene før vi traff hverandre. Noe gjorde vondt å høre, men som vi sa- ALT VAR FORTID… Ingenting av det vi hadde følt, sett eller vært var der og da. Ingen ting hadde noe med oss å gjøre der vi stod.

Jeg kan ikke si at dette er å anbefale for alle, kanskje ikke de mest sjalue, men for oss var det viktig. For oss var det å vite hvem vi hadde noe ugjort eller ufint gjort med fra tidligere VIKTIG å vite, spesielt når man stikker seg litt frem slik som oss. Jeg har aldri gått rundt grøten med Kim, jeg har spurt om alt jeg har hatt lurt på uansett hvor dumt spørsmålet har vært. Noen ganger har Kim ledd av meg, andre ganger valgt å sette seg ned å prate med meg. Det samme så klart motsatt vei.

Når man ikke finner noe “gammelt” skummelt eller uferdig blir automatisk rollene enklere å fylle. Idag går det veldig fint å være stemor, men det skyldes at Kim for meg har valgt å være åpen med meg og mot meg. Han har aldri dømt meg, eller stilt “krav” til meg i den rollen. jeg fikk finne min plass selv, uten press på tid eller fra andre. Jeg er kanskje en smule “gammeldags” for jeg mener at det er kun en mor og en far, stemor og stefar er en siderolle til faren eller moren ( såklart betyr den noe). Personlig synes jeg det har vært vanskeligere å bli stemor enn mamma, nettopp fordi barnet skal ta deg som en god nr to, du kan bli nr en i din rolle men ikke som mor i barnets liv. Jeg har aldri ønsket å erstatte en mamma eller ta over den rollen for en mor,  men jeg har ønsket å bli en “bestevenn” , en trygg person barnet føler tillit og kjærlighet rundt. Det var når jeg selv aksepterte meg selv som en stemor, jeg fant gleden. Ordet høres skummelt ut, upersonlig og får ofte ufortjent mye tyn. Men egentlig er det ganske så fint.

Jeg har fått hundre spørsmål, og mange føler det “tabu” å innrømme at de i utgangspunktet ikke ønsket rollen. Det synes jeg er leit, for det er ikke slik at man blir født inn i rollen som en kjæreste, samboer, mor eller stemor – man må komme dit selv.Våg å snakk med noen om det, våg å innrøm dine egne svakheter. Når du da kommer ditt, gleder deg over det fine du blir beriket med og finner din verdi i den rollen du har fått gjelder det å ta godt vare på den. Jeg er hønemor som bare det, jeg er den som er livredd for at barn skal føle seg dårlig sett og legger hver cm av meg selv til barna. Er det en ting jeg er trygg på idag så er det at når alle barna våre er voksene og kan snakke for seg selv, vel da vil de aldri kunne si at jeg aldri var der.. At jeg ikke var kjærlig, snill eller god. De vil uansett hva lesere tenker om oss, eller mener om oss huske at vi alltid var til stede når de var med oss, alltid la dem og stod opp med dem, at vi alltid inkluderer alle, og elsket dem.

Jeg har idag ikke et hjerte med kun plass for de barna jeg har satt til verden selv. Det gjelder å være litt mer som barna er, åpne i hjertet med kjærlighet for alle- uansett hvilken sko man har på beina.

 Kjærlighet avler kjærlighet – husk det!  

Ikke helt min smak …

God kveld i stuen, god kveld kjære lesere!

Ja, da er det bare å gjøre seg klar for nok en uke med jobb! *JIPPI* Jeg elsker hverdagene, men akkurat denne uken er det litt jeg gruer meg til også. Det er så sinnsykt mye jeg må igjennom for å i det heletatt klare å komme i mål den kommende uken og der er litt “stressende” å tenke på.

Idag dro mannen meg med på kino igjen, vi tok en ettermiddags kino rett og slett… Og takk og pris for det, ellers hadde jeg sovnet! Kim skulle på død og liv se ” the first man” og ettersom jeg ikke er så opptatt av slike filmer valgte jeg likevel å gå inn med åpent sinn… Filmen var LANG, helt greit at handlingen var basert på en sann historie, men når jeg ser små barn som dør, familier som rives fra hverandre i død og redsel forsvinner all glede jeg eier for filmen rett vest! Jeg blir rett og slett lei meg, jeg tåler IKKE å se at barn har det vondt, det er absolutt ingenting jeg føler verre enn det.  Det var heldigvis bare noen små brudd stykker som handlet om dette i filmen, men det var likevel det jeg hang meg oppi. Utover det, var det greit å forstå veien det var å komme seg opp og ned på månen. Helst hadde jeg lyst til å se oppfølgeren til Halloween, jeg husker nemlig jeg satt livredd i sofaen min med en pute foran meg sist jeg så de to tidligere filmene.. Haha… Kanskje jeg får sett den til uken ? Hmmm? Vi får se…

Her hjemme er lysene tent, og jeg merker allerede nå at jeg er helt skutt! Sånn er det å stille klokken en HEL TIME tilbake, jeg sover vel LENGE før klokken er 22:00 tenker jeg…. Merker allerede NÅ at jeg er kaputt i hodet. Vel vel,ny dag imorgen og den må jeg var opplagt til…

Jeg håper dere får en fin kveld… Vi sees mer imorgen!

Hun skal hete …….

Evigheten, den lille evigheten.

Sånn er det å gå gravid, vente på noe nytt, en ny person som skal komme å beriket livet og bli en del av deg for resten av livet ditt. Babyen min, den kommende fine lille babyen min. I magen merker jeg henne sparke, jeg merker på kroppen hver eneste dag at hun er der, på godt og vondt. Det har vært dager hvor jeg har ønsket å gi opp, ikke orket noe mer…. Men så sparker hun, magen vokser og jeg kan ikke annet enn å la tårene trille nedover skinnet mitt. Jeg er rørt, jeg er redd og jeg er veldig oppslukt i henne – selv om jeg ennå ikke kjenner henne annet enn på de små bevegelsene. Neste år skal hun få være med å gå tur her, jeg håper påsken gir oss godt vær så hun kan oppleve hvor vakker våren er her før sommeren kommer.

“Mamma og pappa snakker om deg hver dag, vi gleder oss til nettopp du kommer å skal knytte alle bånd sammen. Du kommer så ønsket at du aldri noen gang vil forstå hvor høyt du er elsket ved å bare være til. Jeg lurer på hvordan du vil se ut, hvordan du vil bli, men mest av alt hvordan du vil forandre livet vårt. Så langt har du forandret alt, ingenting er som de var, fordi vi venter på deg. Et lite menneske vi hver dag pleier i tankene og hjertet med kjærlighet og varsomt passer på så reisen i magen skal bli så fin som over hode mulig.”

Jeg har fire barn, jeg har tre på utsiden av magen, men et på innsiden. Et liv som hver dag avhenger av nettopp meg. Det er skummelt, for jeg er så redd for nettopp dette livet. Jeg blir varm i hele meg hver dag jeg forstår at jeg er en dag nærmere å holde babyen min i armene mine.  Hver dag prøver jeg å fortelle meg selv at nettopp dette VIL og SKAL gå bra, for man er alltid redd for det motsatte. Det forandrer seg ikke når barnet er på utsiden, det forsterkes hele tiden, men akkurat nå…. Vel, den lille jenta mi, den som ennå ikke kan komme – jeg lover å passe på deg!

“Så lille Amie, lille jenta vår! Lov oss å vokse deg stor å sterk på innsiden av magen frem til dagen kommer og vi skal få deg i armene våre! Vi lover å ta godt vare på deg”

Denne helgen har vært fin, kjempe fin! Og idag har vi mer enn noen gang pratet om livet som venter oss. Gått en LANG tur, og snakket om alt det fine som ligger forran oss.

Vi har lykkelig pratet om alle trilleturene vi skal gjøre nedover stien til havet og oppover løypene i fjellet!

Sammen har vi blitt en knasende fin familie, vi skal riktignok bli en til, men det er noe vi har ønsket! Vi gleder oss til vår felles lille klump skal bli en del av vår hverdag resten av livet… Ikke bare vil vi bli tullete forelsket i henne, søsknene vil nok ikke bli mindre begeistret! Tenk å ha så fine barn i livet som vi har- vi er heldige vi!

Navnet er bestemt og det fineste vi vet om på den kommende lille prinsessa vår! Vår helt egen lille Amie!  

tre fødsler og et keisersnitt.

God kveld kjære lesere! Åh, ja nå sitter jeg igjen plantet i sofakroken med en iskald Pepsi Max…. Besøket har akkurat dratt og vi har hatt en kjempe fin kveld, med god mat, dessert, part og latter! Såååå godt å få litt tid med venninna si igjen, går altfor lang tid mellom hver gang, og det er faktisk litt trist.

Nå er det “Skal vi danse” , etter fulgt av film! Wiiiii!

Mannen har også overrasket meg stort idag, først masserte han meg en halvtime midt på dagen, og nå har han jaggu tilbydd seg å massere meg igjen! Jeg er heldig jeg! Kim er nemlig veldig opptatt av at hverdagen min skal gå så godt for seg som mulig med den voksende magen, sååååå da MÅ jeg utnytte dette svangerskapet litt ekstra også. Det er jo ikke akkurat slik at Kim har hatt noe problem med mitt svangerskap så langt, for han slipper å føle svangerskapet på kroppen slik som meg.

Jeg har vært åpen den siste tiden om at jeg har fødselsangst og keisersnitt står høyt på ønskelisten min denne gangen. Hvorfor? Lurer nok mange på, men sannheten er at fødselen jeg hadde med Lila var rett og slett helt grusom, selv om hvert minutt SÅKLART var verdt det. Ukevis med inn og ut på sykehuset, og når fødselen skulle starte gikk det galt med igangsettelsen, så to tøffe dager med smerte, før en fødsel med stormrier, jeg glemmer det ALDRI! Smerten var så grusom, og jeg følte meg rett og slett som et eksperiment, selv om de på sykehuset var fantastiske med meg.

Fødselen med Mathilde husker jeg også som noe litt utrivelig, selv om den ellers gikk greit. Olíver sin var veldig fin, til tross for at jeg var førstegangsfødende.

Jeg har angst, er redd for så mye- sånn oppriktig. Jeg er redd for å igjen få stormrier, jeg er redd for å ligge i mer enn to dag i fødsel og smerter igjen. Jeg er skikkelig redd for at barnet skal ha navlestrengen rundt halsen og jeg er generelt nervøs for en stygg fødsel.

Jeg vet jeg har mange fine lesere, som sikkert ikke har hatt det noe lettere angående fødselsangst slik som meg. Hva fikk dere til gå for normal fødsel likevel, eller for å ende på keisersnitt?

Jeg har født TRE barn, så jeg VET at en fødsel ikke er en enkel oppgave, så det er ikke det jeg prøver å “snike” meg unna. Et keisersnitt er absolutt ikke noen enkel utvei, så jeg vet godt at det ikke er en snarvei. Jeg har så angst for fødsel at det i seg selv ødelegger mye i svangerskapet for meg, så om du har noen GODE råd eller historier trenger jeg de sårt.

Endelig et liv igjen!

God lørdag! Åh idag har jeg bare nytet roen, sett på film og latet meg skikkelig. Den siste timen nå har jeg drevet å forberedt mat, for vi får nemlig koselig middagsbesøk av et vennepar. Alltid så hyggelig å samles rundt bordet, prate om løst og fast, samt le så tårene triller.

Endelig er jeg i form til å få besøk igjen, samt ordne til middagsgjester, det er nesten en frihet og glede jeg ikke kan sette ord på! Det beste jeg vet er jo å samle familie og venner rundt et middagsbord! Idag er det endelig min tur til å ordne igjen- hipphurra! Det er jo bokstavelig talt som å få livet i gave på nytt når man merker man klarer mer igjen, jeg kan faktisk ikke sette ord på det. Jeg har endelig et liv igjen!

Biffen ligger å godgjør seg, potetene er i ovnen , og straks skal jeg starte på salaten! Nam nam!

Jeg titter innom etterpå igjen, men jeg måtte bare innom dere å si hei og hå, samt ønske dere en fin ettermiddag! Det synes jeg dere fortjener, når dere så ofte titter innom her!

Nyt ettermiddagen, så sees vi etterpå!