Hun er min redning.

21.02.2017 - 23:16 Ingen kommentarer

God kveld alle sammen, hatt en fin dag? 

Idag har jeg summet meg, dagen igår ble noe spesiell, men jeg hadde det kjempe fint. Det å bli skjemt bort er alltid like stas og såklart solet jeg meg i glansen av flere hundre gratulasjoner! 

Lila var min date nr 1, siden ungene dro til pappaen sin. Vi var nemlig en liten tur på bursdagsshopping og jeg skal si det er ei tulle som ELSKER vognen sin, der sitter hun jaggu som ei dronning. 

Vel, jeg har nok fått denne babytiden litt på hjernen, jeg er helt tullete i den lille babyen min, hun er jo så liten og søt. Helt uskyldig og uvitende til alt som skjer rundt henne hver eneste dag. Når jeg titter på henne svirrer det så mange tanker igjennom hodet mitt, jeg er virkelig redd for at jeg skal våkne og hun bare er en drøm. 

Imorgen er det et år siden jeg skulle oppleve mitt livs verste mareritt, men også oppleve min livs sannhet. Jeg husker ennå hvordan jeg lå å skalv på badromsgulvet, med kramper som fikk blodet til å presse seg ut av ører, nese - osv. Jeg husker kun det jeg klarer tenke igjennom, for noen ting har jeg valgt å blokke ute. Jeg husker sykesengen, lukten av sengetøyet, metall smaken i munnen og lydene fra de ulike alarmene ute i gangen. Jeg husker jeg lå der og tenkte, nå har det skjedd, nå er jeg virkelig alene og gravid. Panikken slo meg nok mer enn fornuften, men jeg vil tro at det er helt normalt. Jeg var i min uke 13/14 og hadde en skrekk blandet fryd over det å vite at jeg de neste 6. mnd. måtte klare meg helt selv.  Lila er så ønsket som et barn kan få blitt, hun er min lille jente, ei jente jeg hadde gjort absolutt alt i hele verden for. Sannheten er likevel den at jeg fakitsk ønsket en abort, en abort jeg heldigvis ble presset bort fra i god tid før uke 12. Idag er jeg så takknemlig for dette, jeg skammer meg virkelig når jeg tenker at det var en avgjørelse jeg fant ok den tiden. Hver eneste gag noen sier ordet abort får jeg en grøssende følelse nedover ryggen, for den tanken vil jeg aldri tilgi meg selv for. 

Lila har endt opp som min lille redning, hun er den lille engelen sendt fra himmelen til meg. Missforstå meg rett, Olíver og Mathilde betyr akkurat like mye, kjærligheten kan man ikke måle ved å rangere- tro meg! Men de er større og barna "utvikler" plassen i hjertet ettersom de vokser til. Kjærligheten blir ALDRI svekket, den blir bare sterkere. 

Jeg tror reisen jeg startet på i fjor på disse tider var og er 100 % avgjørende for den selvsikkerheten, tryggheten og åpeheten jeg har idag. Det å få lov å oppleve det å bli mamma i en "voksen" alder er helt fantastisk. Ikke bare er jeg roligere og trygg, men jeg har en mye større tålmodighet og ro i meg. 

En reise alene i et svangerskap er ikke noe jeg unner noen, det er veldig psykisk og sårende. Likevel er stoltheten når man er på målstreken så verdt alt sammen. Idag er jeg faktisk glad jeg har opplevd det også.... 

Min lille blomst! 

Vi skrives vakre! 
 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits