hun har blitt 3.mndér!

Hvor ble tiden av, hvor ble de siste 3´mndéne av? 

Lila er idag 3 mndér og jeg merker jeg synes tiden går så altfor fort! Jeg føler jeg alltid har hatt henne, men også at jeg fikk henne igår.... 


Dagen hun kom var dagen jeg ikke trodde hun skulle komme, jeg trodde aldri hun skulle komme. Svangerskapet føltes ut som en evighet, alt gikk så sakte og alt var så "ensomt" til tider. Jeg husker jeg lå på fødestuen alene og rundt meg var det fult opp av andre gravide som kom gående i gangene med sin kjære. Der gikk jeg, fram og tilbake for å få fortgang på riene mine. Jeg hadde det som heter "maserier" , og disse holdt på å ta livet av meg til tider. Jeg var inn og ut på sykehuset, hver uke til nye registreringer og hver uke så å si alene. Jeg tror jeg fikk en stolthetsfølelse over meg også, jeg hadde vært alene så fødselen skulle jeg også mestre alene.

Jeg ble satt igang den 24.august kl 10:00..  

Jg ble satt igång med en ballong, noe som ikke var vondt å sette inn i det heletatt. 

Problemet for meg var at ballong ble satt inn feil, noe som førte til at jeg i full hast måtte hentes i ambulanse av lege og jordmor. Smertene kan jeg ikke beskrive og fortvilelsen min var enorm. Jeg hadde nesten ikke krefter igjen. 

Tilbake på sykehuset var jeg helt ødelagt, jeg var skutt og helt sønderknust over at jeg nok en gang måtte igjennom smerter jeg ikke følte tok noen ende. 

Igangsettes skulle jeg så ny ballong ble ført inn, herifra gikk reisen alene. Jeg ble lagt inn på sykehuset og fortalt at hjem skulle jeg ikke før babyen min var ute, men det kunne dessverre ta noen dager. 

Jeg fikk minuttene og timene til å gå ved å prøve å sove, men jeg våknet hele tiden av smerter... Maseriene var ubeskrivelig vonde og jeg var nok på dette tidspunktet veldig sårbar. Den ene jordmoren kom ofte inn til meg, hun følte nok veldig med meg. Jeg gråt mye og var utrolig hormonell, ALT virket så skummelt, rart og IKKE rett. Det å sitte alene å skulle føde et barn, vel det er det såreste jeg noen gang har gjort.  Jeg ga litt opp, jeg hadde nok av folk som ville være hos meg, men jeg tror jeg aldri trodde jeg skulle bli ferdig så å "belaste" folk med å kjede seg hos meg var ikke hva jeg ønsket. 

Jeg våknet den 25.august av at legen og jordmor kom inn til meg, natten til den 25 vil jeg alltid huske som et mareritt.  Ballongen hadde falt ut og jeg hadde fått større åpning, kl var 09:00 og jeg hadde på dette tidspunktet 3 cm åpning. Fra dette tidspunktet fikk jeg Géle og det ble nok en prøvelse. Jeg gikk hele denne dagen fram og tilbake og gråt på rommet mitt. Jeg var så sliten og så lei meg over alt at jeg viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Det eneste lyset i tunnelen min var den lille jenta som skulle komme å møte meg. Hun som lå å kjempet for å komme ut på lik linje som jeg kjempet. Vi var jo et team- Lila og jeg. 

Nye registreringer og den siste før fødselen var den verste!  Den gikk fra 33-100 på noen sekunder og jeg trodde jeg skulle dø. 

Jordmor kom inn å sa hun ville kjenne på meg igjen, det viste seg å være 4.cm åpning så de skulle gi meg klyster. Klokken var 15:52 husker jeg ,og klyster ble satt- dette fikk fart på min fødsel. Det som skremete meg var at når jeg kom ut fra toalettet var ikke jordmor der og rierstormen min slo til ide jeg åpnet døren fra toalettet. Herifra husker jeg ikke så mye, men jeg husker jeg stod å hang over sengen uten mulighet for å klare å flytte på meg. Jeg klarte ikke komme meg rundt sengen for å trekke i den røde ledningen eller ringe noen med telefonen min, det var så smertefult og så vondt at jeg ikke klarte gjøre mer enn å puste meg igjennom rier som aldri slapp taket. 

Tidligere på dagen hadde jeg heldigvis avtalt med min søster at hun skulle komme etter jobb å holde meg med selskap. Hun ante fred og ingen fare når hun kom inn på mitt rom. Lite viste hun om at jeg hadde stått i 1,5 time alene uten en eneste jordmor innom rommet mitt og i full fødsel.  

Kristine ble sint og fortvilet på mine vegne og fikk hentet en jordmor. Vindre opp i rullestol og inn på fødestuen gikk turen. På fødestuen fikk jeg verdens beste og roligste jordmor, hun var rett og slett fantastisk.  

7 cm åpning hadde jeg og tre timer senere var Lila i armene mine. Klokken var  21:04 og jeg var endelig ferdig.




Tiden etter Lila kom til verden endret meg nok veldig. Jeg har måttet stå å se på mye rart rundt henne bare fordi jeg ikke har vært likt og jeg tror mamma innstinktet i meg har vært ekstra inntenst. Det var ikke bare jeg som fikk baby, Olíver og Mathilde også. Lila er vår baby, ikke bare min. De har vokst og jeg har blitt 100 ganger sterkere. Jeg stod kanskje alene med tre barn og for å være ærlig, det er og var ingen lett oppgave. 

Det eneste jeg vet er at alt har vært verdt det! Når jeg ser på hva jeg har klart å få til alene det siste året og i en alder av 27. tenker jeg at ingenting er umulig. 




Med et knippe gode venninner, en sterk familie og fantastiske barn hadde jeg all grunn til å smile hver morgenen! Jeg brukte bare litt tid på å akseptere at Lila hun var faktisk bare min. Og selv om jeg kanskje ikke klarte å glede meg helt over henne i svangerskapet kjempet jeg hver eneste dag for henne. Det var sårt, det var ensomt og veldig spesielt, men så kom hun og jeg hadde gjort alt igjen for henne! 

Idag er hun tre måneder - tenk dere det! 

Ei lita jente med verdens søteste øyner, deiligste susser og mykeste skinn. Hun kjenner folk mer og mer igjen og smiler dagen lang! Hun er god hjertet og hun er rett og slett hjerterota vår!  

Tenk å være så elsket og ikke eie en eneste beskymring! *SMILER* 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits