Lila har faktisk fått en pappa.

Den kjæreste vi har, den snilleste vi vet om , den godeste mannen, den beste! Han som går med henne på armen flere timer av gangen bare for å vugge henne i søvn. Han som står opp for å skifte bleie, bruker timer på å kose og alltid legger annet til side...Han som aldri klager på babyskrik og ikke bryr seg om han blir gulpet ned. Lila har fått en "pappa", ikke han som står for dna , men han som står for henne.  



Han som legger henne om natten og tar henne på armen hver morgen. Han hun roer henne når hun gråter, ja han som hun kjenner lukten av og stemmen til. Han som ikke driver sport av å ignorere henne eller gir henne skylden for noe galt. Nettopp han som elsker henne fordi hun er hun og ingen andre. 

Jeg er så evig takknemlig, noen synes det er sært, andre koslig. Men så har det seg slik at hennes biologiske far, han som står -kun på papiret aldri har vært i hennes liv, så plassen stod åpen til å fylles og ble aldri fjernet fra noen. Plasse blir fylt av en som ønsket å ta rollen på alvor, en som vil ta rollen og en som fyller hjertet hennes med kjærlighet. 


Han leter ikke etter mine feil for å finne feil, han velger å skape et langsiktig forhold med henne , basert på de to.



Jeg pusher Lila ikke inn i armene på han og han pushet(er) seg aldri på henne. Han er stolt når vi triller turer og er på små familieturer. Han smiler fra øre til øre når hun smiler til han, og han ler så han griner når hun lager de søteste grimaser. Han fikk det første beviste smilet og gode latteren. Lila vil ikke kjenne til noen andre, for det var ingen andre som var der. Hun er tre mndér og hun som alle andre barn fortjener nettopp en "pappa"...  Denne rollen skal ikke hysjes ned for å vise hensyn til den som aldri var der,rollen skal stolt vises frem!

Hadde alle menn vært som han her, vel ---- da hadde alle barn hatt en fantastisk far. 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits