Jeg trodde jeg skulle gi opp!

Det å gå videre er ikke alltid så lett, spesielt ikke hvis den bagasjen som er henger etter med åpene sår.

Ukene går fort, det er ingen hemmelighet og ettersom tiden går leger det også mange sår.  Det at jeg ble gravid i et dårlig forhold som var på vei til å rakne gjorden alt mye mer kompilsert. Jeg hadde to barn fra før og ansvaret som følger med er jeg godt kjent med. Når jeg da i februar ble alene raste riktignok verden sammen og tiden etter det ble fulgt med på , på godt og ondt. 

Det å bli alene virket sikkert veldig skummelt og bare negativt, men det var det altså ikke. Jeg lært en veldig viktig ting og det var hvordan person jeg ikke ville bli igjen, og hvordan kjæreste jeg ikke ville ha eller være selv. Stillheten fikk sin egen lukt og lyd og jeg lært at det å ta kontroll over ting helt alene ikke alltid er så vanskelig eller skummelt. 

Det verste som kunne skje hadde alt skjedd så hvor jeg skulle starte for å bygge videre var opp til meg.. 



Reisen min i livet har vært lærerikt og det å dele livet sitt på bloggen har etter alt faktisk vært positivt.  Jeg har opplevd det å være gift med ungdomsforelskelsen min og gikk ut av et 8 år langt forhold med min eks mann med to flotte barn og et vennskap.  Valget om å ikke leve med han var rett , ikke bare for meg, men også for han. Vi var venner og ikke kjærester og idag står vi heldigvis med et godt og solid samarbeid.  Vi skilte oss fra å være kjærester og livspartnere, men ikke fra å være foreldre eller venner....  Jeg har etter 11 år ikke et vondt ord å si om min eks mann når alt kommer til alt.. Barna forguder pappaen sin og jeg respekterer han som ungenes far og han meg som ungenes mor.   

Folk har heiet på at vi skal bli sammen igjen, samt håpet at vi skulle ta opp det som ikke fungerte for å gjøre det bra igjen. Sannheten er... Vi er ikke dårlige hver for oss, ikke sammen som mamma og pappa heller. Vi kan fint være i samme selskap, spise middag eller hjelpe hverandre og pusse opp hus og hjem , men som et par gjorde vi hverandre ikke noe godt.. Vi forventet forskjellige ting fra hverandre og kunne ikke være sammen pga en kunstig trygghet. Vi skilte oss i rett tid, vi var aldri uvenner og har i de tre årene senere ikke vært det heller. Det var best sånn, idag vet vi hvor rett dette var. 



Jeg har såklart tenkt at alt hadde vært lettere om jeg aldri dro eller seperasjonen ble tatt ut. Det å forelske seg når man er på vei ut av et dårlig forhold er aldri lett. Det skaper usikkerhet og ubehag mer enn noe annet. Det forholdet jeg var i etter min eks mann er riktignok det som lærte meg mest.  Vi var på vei fra hverandre etter 2,5 år og jeg endte opp gravid.... Igjen gikk jeg ut av et forhold med et barn, forskjellen var at dette ble omtalt som mitt og dette ansvaret ble jeg pålagt å ta alene uten at ønske om å stå i det i utgangspuktet var der.  Jeg tror den kamelen var hardest å svelge, spesielt når jeg var så tydelig på at dette var noe jeg ikke ønsket å gjennomgå alene.. Det er ingen menneskerett å få barn og det er ingen selvfølge at alle barn har en mamma og pappa. I min teori skulle det være sånn, jeg mener oppritkig at et barn skal man samarbeide om uavhengig av hverandre. Slik er ikke alle satt sammen, og slik er det.

I tiden min som gravid ble jeg nok mye mer oppmerksom på hvordan folk er og var, og de som snakket mest om meg var de som også la mest tid i meg. Jeg stod plutselig som en person som bare var grufull og slem, men jeg har lært at vil folk tro det er det også greit. Jeg har gjort mye feil, men en bro bygges aldri uten t sider. 

-De liker ikke meg, men det er ikke sikkert jeg like dem heller...

På slutten av dagen er det de som har vokst på innsiden av meg og som er en del av meg som rører ved hjertet mitt.  Jeg har lært man aldri har et for lite hjerte for å kunne elske noen, og de siste mndéne har vært et tydlig bevis på akkurat dette ovenfor meg selv. 

Min plass på blogglisten betyr overraskende nok ikke noe for meg, tro det eller ei. Bloggen kan skape en trygg fremtid og den har fått masse nye lesere og blitt mye større den siste tiden.. Det skyldes mitt liv i -berg-og-dalbane .... Ikke at jeg har gjort så mye "stort" ved den akkurat nå. Jeg valgte å la den bli en del av meg og jeg ikke en del av den, og det er der forskjellen ligger... 

Jeg hadde nok psykisk nesten gitt opp det å skulle finne en å forelske meg i igjen... Det er nemlig slik at hører man nok negativt har man lett for å begynne å tro på det, så enkelt er det fakitsk. 

Mai kom og en ny person sendte meg en melding , jeg tror aldri jeg har avfeid noen så bokstavelig som jeg gjorde her... Dette var ikke en "hei, skal vi date"  melding, mer eller mindre det motsatte... Vel, sannheten kommer alltid frem for en dag og det gjorde den også her. Når ting viste seg å være annerledes var det plutselig to "ukjente" personer som ville bli kjent. Situasjonen var så surrialistisk og rar at vi fleipet med "tenk om" praten hele tiden. Jeg tenkte , det skjer ALDRI at vi passer sammen, selv om vi snakket mer og mer sammen på telefonen. Vel, det var inntil han var i Fredrikstad og skulle på kamp og jeg tilfeldigvis var på pokemon jakt med Olíver i byen... Det var ikke mer som skulle til, for etter det møtet fristet det til gjentakelse .. Tenk dette var den 29. august... Det skulle riktignok gå en mnd til med prat og meldinger før han kom igjen. 

Alt i livet skjer som sagt for en grunn og jeg har lært å akseptere mye mer enn jeg før hadde sett for meg. Jeg hadde faktisk aldri sett for meg å bli sammen med eksen til min eks sin kjæreste. Folk har spekulert i om dette har vært en bitter hevn, men jeg kan avfeie det på stedet. Ikke bare er Kim kjekkere enn noen andre jeg kjenner, han er oppritkig snill mot meg, han er ydmyk og han er sinnsykt morsom og like rar som meg. Han har sin fortid og jeg min og han har tatt Lila til seg med åpene armer. Vi ble forelsket, selv om vi begge viste at det kanskje var en dum idé i forhold til xér og yér... Men det kunne ikke styre det at vi likte hverandre og at kjemien var som den var og er som den er. Jeg har faktisk aldri vært så forelsket før, men samtidig så rolig. 



Vi har nok truffet hverandre på rett tid i livet og har begge samme ønskene for fremtiden og den gleder jeg meg til å dele med dere også. Det er så koselig å kunne logge seg inn her og være lykkelig , ikke redd ,slitne og lei... På under et år fant jeg meg selv, fikk to barn med en ny glede i øynene, ei velskap jente og en mann, bonusen var at han også hadde et barn og Lila var klar for en pappa i livet sitt. 

Jeg trodde jeg skulle gi opp, men gjode det ikke og se hvor -vi står, sammen. 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits