Oss to(fire) til evigheten.

God onsdag alle sammen! 

Ja, så var nok en dag snart omme, Lila og jeg skal straks ut å gå en tur nr 3/4 idag - vi triller helst hele tiden om dagen. Lila elsker vogna si, hun elsker å trille lange turer og det å kose seg generelt! 

Som overskriften sier - oss to til evigheten. Spørsmålene på hvordan hverdagen har gått så langt triller jo daglig inn og jeg har trengt et par uker på meg for å se hvordan ting virkelig er. Før Lila kom var jeg veldig redd, det husker dere kanskje at jeg nevnte og skrev opptil flere ganger. (?) På fødestuen var jeg for det meste alene, jeg trengte det fordi jeg måtte overvinne "frykten" min og bevise for meg selv at jeg egentlig ikke har noe å frykte. Jeg tror møtet med Lila var det avgjørende, jeg fikk 1000 tonn slått ut av meg idet hun kom på brystet mitt. Jeg følte en enorm lettelse og alt vondt ble da byttet ut med en enorm stolthet. Jeg ville være alene på sykehuset i dagene etterpå, kun meg og Lila. Deretter ville jeg ha hun og barna alene når jeg kom hjem selv om rommet hos mamma og pappa stod å ventet på oss. Jeg ville hjem, jeg ville starte et liv som trebarnsmor alene, for det er hva jeg også er - "alene" .. 

Jeg er alene med Lila, det er bare meg og henne her hjemme. Jeg har valgt å ikke bukke under og bli redd, men heller bite tenna sammen. Selv om jeg vet det er 1000vis av andre mødre som har det slik som meg så er det rart hvor "alene" man kan føle seg i en slik situasjon likevel. Når Lila har vært lei seg og grått og jeg har gått time på time med henne på armen, eller de nettene hun ikke vil sove og maser på puppen, da har det vært litt skummelt, men mestingsfølelsen jeg sitter igjen med for hver dag vokser jeg også på. Det er hektisk når to barn skal følges opp med turn, fotball , lekser, skole og disse skal også ha mammaen sin, sin fulle oppmerksomhet.  Jeg kan ikke bare kaste meg i bilen å kjøpe en ting jeg evt. har glemt på butikken, jeg må planlegge, jeg har ikke anledning til å kaste meg rundt på vinkvelder med jentene eller spontan jentetur til Riga ... Jeg har en liten person som trenger mammaen sin 24/7 og to litt større som trenger balanse, grenser, kjærlighet og oppmerksomhet. Det å være alene med tre barn 50 % og ett barn 100% er en utfordringer. 

Det er liksom Lila og meg... 



Og slik vil det også være. Jeg viste ikke hva jeg gikk til ved å bære frem et barn alene og ihvertfall ikke hvordan det ville bli å stå i en hverdag med tre småpersoner som trenger meg så brutalt og ærlig - samt konstant! 



Som mamma er det helt greit, det er slik det skal være! Jeg kan definere meg som lykkelig og jeg står hver dag opp uansett hvor sliten jeg er å smører matpakker, kler barn, sender avgårde barna på skolen,ammer og starter dagen. Det er ingenting jeg heller ville byttet eller erstattet det med. Jeg er umennskelig stolt, jeg oser over i mammahjertet mitt. Jeg takker gudene hver eneste dag for at valget var å bære frem Lila, få den lille vakre jenta mi. Hun er ei solstråle, hun er ungene og minsin lille redning --- hun er vårt! 

På to uker har hun begynt å feste blikket, hun løfter på hodet sitt, hun kan hyle så det rister i alle vegger, hun bæsjer seg gjerne helt ned og gulper så å si hele tiden... Vaskemaskinen går på full maksin her hjemme til alle døgnes timer og klokken er de umulig å følge. 



Jeg trenger ikke lenger si jeg har det bra for å så føle meg misslykket, jeg trenger ikke leke at jeg ikke har vondt eller er såret og skuffet. Jeg har akseptert hverdagen som alenemamma og Lila fylte kanskje et tomrom som gjorde vondt veldig lenge.. Men så kom hun, og når hun kom ble tomrommet fylt opp med en nyforelskelse og glede jeg tengte så sårt. 

Hun er liten, hun lukter deilig og hun er mer enn jeg hadde turt drømme om. Lila er født inn i en litt utenom det "vanlige" hverdag, hvis man definerer mamma,pappa og barn som det "normale" i dagens samfunn fremdels? Hun har et knippe flotte mennesker i livet sitt, hun har familie som forguder henne mer enn noe annet og som vil gjøre absolutt alt for henne. Jeg setter også gjerne mitt liv på vent .. For denne tiden, den er hellig og jeg får den heller aldri tilbake. Hun er baby en gang og den tiden skal jeg nyte med henne før vi skal begynne på "storjente" hverdagen sammen. 

Du och jag Lila... Du och jag...  



Hun og de to store barna mine - takk for at dere valgte nettopp meg som mammen deres <3

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits