Tiden som brått stod stille.

13.08.2016 - 19:19 13 kommentarer

God lørdag alle sammen! 

Det er nå helg og jeg ligger rett ut etter familieselskap til mitt vakre tantebarn Maja, det å få tiden til å gå litt er veldig godt og idag tenkte jeg å fortelle litt om tankene mine, dere lurer jo veldig - og hyggelig er det. 

De siste ukene har tanker og følelser kommet veldig til overflaten og jeg har nesten følt at alt rundt har stoppet litt opp. Ukene i svangerskapet har gått forhåndsvis fort, men med alt som har skjedd har det til tider vært hardt og fordøye alt og la ting passere... Forrige lørdag våknet jeg med smerter midt på natten, dette var min andre gang på en uke. Smerten gjorde meg både kvalm og uvel, jeg svettet og gråt om hverandre og siden jeg ikke liker sykehuset og veien det er dit skal det MYE til før jeg faktisk kontakter føden. Jeg har hele veien fått høre at jeg har vært flink til å følge opp alt og lytte til kroppen, men med x-antall turer frem og tilbake til lege og sykehus blir man til slutt også kjent med smerten og takler kanskje også mer ettersom kroppen "vender" seg til det. Forrige helg ville ikke smerten forsvinne og siden min x-svigersøster ( hun som er gift med broen til Håkon) var på besøk ble hun også med meg på sykehuset. Hun var en enorm støtte og jeg kunne ikke vært mer heldig med besøket. Vi telte varigheten og avstanden på riene og ettersom de kom ugjevnt, men ofte ringte vi til føden. Ditt måtte vi komme med en gang og jeg røsket med meg bagen og papirene mine. Jeg var helt på gråten, smerten var så vond og jeg følte det borret seg ned mellom beina på meg med støt. Inne på registrering ble det påvist rier og 1,5 cm åpning, Lila lå med hodet ned og jeg fikk beskjed om at jeg nå var kommet i latensfasen, en fase som kan ta lang tid. Siden jeg ikke var i uke 37. var det lite å gjøre og at legene ikke vil ta ut en baby før fullgått svangerskap er helt naturlig og sier seg selv. Jeg skal likevel innrømme at det å telle timer, dager og kanskje også 1-2 uker der og da nesten ga meg en psykisk knekk. Jeg har stått i så mye og slitt med så mye alene i dette svangerskapet at jeg har kommet til et punkt hvor jeg føler jeg har nådd min grense og har begynt å bli sliten. 

Etter 14 timer på sykehuset fikk jeg lov å dra hjem igjen på eget ansvar, da hadde jeg blitt sjekket x-antall ganger av jordmødre og leger og de kunne med sikkerhet si at Lila hadde det bra. Hodet mitt var tungt, kroppen helt utmattet og maseriene like slitsomme. Det som er så slitsomt med slike rier er at de er vonde, harde og tøffe, men de fører deg ingen plass. Du står på en måte bare å stangnerer og det med en kropp som snart ikke henger sammen. Ann Karin ble med meg hjem, å være alene måtte jeg ikke for smerten kunne gå på og bli verre. Natt til søndag fikk jeg to timer sammenhengende på øyet. Jeg våknet ellers hvert kvarter av smerter herifra til månen og jeg priset gudene for hver gang de slapp opp. Pga smerten kastet jeg opp, uansett hvordan jeg la meg var ingenting behagelig. Slik har dagene gått etterpå, jeg er sliten og jeg er enormt lei. Det eneste som gjør dette smertehelvette (beklager ordet) verdt det er den belønningen som kommer til slutt, nemlig den lille jenta mi. Jeg har gode timer innimellom på dagen, det skal jeg ikke lyve å si jeg ikke har, når de er der smiler jeg bredt og sover mest mulig, samt prøver å være en mamma til de to jeg alt har her. Det at jeg har dem er så godt, de får meg til å "glemme" og plasere tankene mine over på annet hyggelig. De er rett og slett mine hjertesteiner og uten de nå som alt føles så tungt og slitsom vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. 

Nå er jeg straks fullgått i uke 37. og på mandag er det inn til ny sjekk. Jeg merker jeg sliter veldig nå, igår var en dag hvor jeg bare følte meg helt hjelpesløs og oversliten når kvelden kom. En periode trodde jeg at jeg skulle dø av smerte - bokstavelig talt, men så avtok også disse og jeg sov i 4 timer før jeg våknet igjen. Natten ble lang, jeg har hengt over spisestuestoler, sovnet litt, våknet på nytt, grått og vært fortvilet. Jeg føler hun borrer seg mer og mer ned og alle som er rundt meg nå ser at jeg er tydelig preget selv om jeg kan gå rundt å late som ingenting til en viss grad. Jeg har heldigvis to fødsler bak meg så jeg vet hva det vil si når en skiekklig fødselsrie kommer. Det som er nå er mer eller mindre mas, slit og en enorm påkjenning pga smerten er såpass stor. Jeg har en smerteterskel som er veldig høy og kjenner kroppen min utrolig godt, men jeg vet også at dersom dette fortsetter nå vil det også snart si pang! Smerten har gått på, den er mer konstant nå enn for bare noen dager siden, men likevel ikke der at jeg føler meg klar for å trappe opp på sykehuset med bagen min igjen. Jeg er ikke noe glad i sykehus og holder heller en hyppig dialog med leger og jordmødre per tlf og klargjør meg med folk rundt nøye før jeg skal kjøres dit. Jeg har søstre som siter i 3 minutter avstand til meg og en bestevenninne som sitter klar på tlf når som helst. Hadde det ikke vært for at smerten avtok såpass "lenge" avgangen hadde jeg såklart vært på sykehuset, men noe sier meg at hun ikke kommer akkurat nå. Lila sparker og jeg følges såklart opp( jeg er ikke dum) , men jeg velger å være hjemme i mitt eget hjem siden det ikke har "skjedd" noe mer ennå. Det kan gå timer og det kan ta flere dager, dette vet man jo ikke og jeg vil ha mest mulig ro rundt meg frem til hun kommer. Jeg prøver å hvile og sove så mye som mulig slik at jeg har energi når fødsele trer inn for fult. 

Det eneste jeg vet er at hun snart er her, jeg er nærmere målstreken nå enn noen gang. Det er utrolig hvordan denne kvinnekroppen er bygd opp og hvordan den jobber, jeg smører meg med tålmodighet og tar en og en dag av gangen. Puster meg igjennom det som kommer og slapper av når det avtar, drikker og spiser masse og itillegg nyter det å merke spark på innsiden. Snart er dette historie og jeg sitter med verdens beste belønning. Jeg vil nok bli utrolig eiersyk på henne for jeg føler jeg har gått igjennom ild og vann for henne. Jeg hadde gjort alt på nytt og om igjen også. men så er hun min lille kjærlighet. 



Det er rart med det, jeg går faktisk å venter på enda verre smerter og gleder meg til evt. vannet mitt går. Jeg har aldri før følt meg så klar og sterk som jeg gjør nå. Tenk nå er jeg straks trebarnsmamma <3 

 

13 kommentarer

Ann Karin Fladseth

13.08.2016 kl.19:44

Hei, kjære deg. Sitter her så altfor langt unna deg med tårer i øynene nå. Blir veldig rørt av å lese alt du skriver her. Jeg verdsetter vennskapet vårt høyt og forrige uke delte vi nye opplevelser. Det er godt å oppleve ditt sterke bånd med din familie og ikke minst Sabrina. Det gjør det litt lettere å bo så langt unna.. Men jeg er alltid her for deg, Oliver, Mathilde og ikke minst Lila *smil* FaceTime har fått ny betydning for oss. Skal hilse så masse fra tanteungene dine og si at de gleder seg til å få et nytt søskenbarn! Stor klem fra meg

nina 2

13.08.2016 kl.19:45

Du er ei tøff og sterk dame :)Jeg har selv født 4 barn,så det er en tung,smertefull prosess før de kommer:) men smertene er borte når du får den lille på magen,da vet du at alt var verdt slitet :) Ha en nydelig lørdag :)

Tine

13.08.2016 kl.19:45

Lykke lykke til Camilla ❤️🍼💪🏻

Vanja

13.08.2016 kl.20:00

Kjære Camilla 💗

Snart er reisen over og det tror jeg blir veldig bra for deg. det å gå med maserier er faktisk ett helvette, så du trenger ikke å beklage deg 😊 Som du sier er det jo verdt det. Lykke til, får håpe hun har tenkt seg ut snart 💗✨

Linn

13.08.2016 kl.20:45

Masse lykke til Camilla:) tenk nå er du snart i mål! :)

13.08.2016 kl.21:33

Du er så sterk og flink! Dette klarer du med glans! Jeg har en smertelindringstaktikk som jeg ikke aaaaner vil funke på deg. Jeg visste ikke om den da jeg selv fødte, så vet ikke hvordan det blir å bruke den der. Men da jeg lå etter en operasjon og morfinen Gikk ut av kroppen, trodde jeg at jeg skulle stryke ned av smerte. Virkelig. Søsteren min satt ved siden av meg og sier plutselig: "tenk på stortåa di! Fokuser KUN på den høyre (eller venstre) stortåa di. Kjenner du den? Du skal KUN tenke på den"

Og det funka, tro det eller ei. Tror det ble en slags ekstrem avledning av en sort.

Du kan prøve hvis du vil. Følte bare for å fortelle om det i tilfelle det hadde noe for seg. Men alle er forskjellige og jeg har som sagt ikke prøvd det under rier.

Uansett så er det ikke lenge til du ser lillejenta di nå :) Snaaaart er hun her! Tenk på åssen hårfargen hennes ser ut, og tenk på hva slags form nesen hennes er :) Du har så mye å glede deg til. Hun har en sterk tigermamma <3

Silje

13.08.2016 kl.22:13

Nå er du så nærme mål, hold ut! Skjønner at det blir slitsom psykisk og fysisk med mye smerte som ikke er til noen nytte.. Jeg syns varmeflaske fungerer veldig bra på smerter! Masse lykke til med tiden som kommer😊

Freshsister

13.08.2016 kl.22:23

Nå felte jeg en tåre altså. Bare en mor kan forstå hvor sterk kjærligheten til barnet er. Og dere blir så ekstra knyttet siden du er alene nå. Slitsomt med smertene. Håper alt går sin gang. Lykke til<3

Malin

13.08.2016 kl.22:34

Jeg bare lurer på hvor mye det kostet å pusse opp hele huset? Måtte du leie inn hjelp til alt?

Toril

13.08.2016 kl.22:47

Lykke til! Heier på deg😊

Solfrid.

14.08.2016 kl.00:09

Føler med deg❤️ Jeg gikk med rier fra uke 36, og han kom ikke før uke 40+1. Det var slitsomme uker kan man si😳 Hadde også åpning lenge. Håper virkelig du slipper å gå så mange uker med riesmerter slik jeg gjorde. Masse lykke til. Dette kommer du til å klare😄💪🏻

Jes

14.08.2016 kl.02:33

Tror du at du og Håkon kunne funnet tilbake til hverandre en dag?

Anne

14.08.2016 kl.10:54

Hei, kjære deg💖

Nå er du snart i mål og den siste tiden er tung når ting blir litt trøblete.

Husker godt hvordan det var da vi fikk lille jenta vår. Hun kom til slutt med haste keisersnitt, siden hun fant ut at det var helt greit å ligge opp ned med beina først😂

Masse lykke til og jeg gleder meg til å se lille jenta de💖 Og all frustrasjon, smerter og sorger blir borte. Masse lykke til skjønne deg☺️

Klem

Skriv en ny kommentar

hits