Det blir aldri oss igjen.

Noen ganger våkner man og man er velsignet med et klart syn som endrer alt rundt oss. Vi vet ikke alltid når det vil skje, men for meg kom styrken og forståelsen over situasjonen når jeg minst ventet det og mest trengte det. Alle har lurt på hva som har skjedd(?) Sinnet har svart og lite konstrutivt har kommet frem. Jeg har vært sint, jeg har vært lei, men sannheten er at savnet og fortvilesen har vært så stort at ingenting har blitt fortalt på en skikkelig måte.Lila er rett rundt hjørnet og spørsmålene er så mange og diskusjoner så stygge at jeg føler jeg nå må si ting fra hvordan jeg følte dette. 

Det er ingen hemmlighet at når Lilas far dro fra meg raste verden og hverdagen min i grus, ungene mine var og er jo ikke så store og vi stod ved et veiskille som vi ble enige om å gå sammen selv etter mye vingling og dårlige uker og mndér bak oss. Det er ingen unnskylding, men vi var nok midt opp i vår vanskligste periode i livet når Lila ble unnfanget og konkursen og hussalget hadde gjort meg en smule paranoid og sint over alt. Jeg var kanskje ikke meg selv, men jeg var nok blitt en usikker utgave av den jeg hadde vært før fordi virkligheten tok meg igjen. 

Til tross for dårlig felles balanse i forholdet tok jeg satset om å fortsette bokstavelig og fulgte opp alt av husarbeid og jeg tok selv over alt med barna mine og det som fulgte med der. Uavhengig av hvor hardt jeg på dette tidspunktet kjempet og jobbet valgte han å dra. For meg var dette helt uforståelig, for selv om jeg fikk servert at jeg hadde vært den "verste" som også var roten til alt vondt mener jeg at mannen hadde det også godt. Hva med alt jeg gjorde bra(?). Jeg hadde i over 2 år stått for at et ferdig dekket middagsbord var på plass etter jobb, alt av husabeid, vask av klær, alltid rene klær i kleskapet og ren seng... Jeg var blitt borte, alt jeg hadde gjort var visket ut. Jeg husker jeg alltid tenkte at det måtte være deilig å kunne dra "hjem" å sove middag mens jeg stod og holdt fortet eller sove til langt på dag hver eneste søndag. Jeg var aldri noe glad for alle de seine kveldne med trening, men jeg gikk i meg selv å valgte å prøve å backe opp fremfor å trekke ned. Det var for sent, for uansett hvor mye jeg endret var valget tatt, det som var det tøffeste var at det kom sist til meg.  Det at han ikke ville mer var uforståelig og jeg ble helt dratt ut av meg selv og totalt knust. Det nederlaget det var å miste noe jeg mente var det viktigste i livet mitt var helt uoverkommelig. Jeg var helt ukontrollert og slet med en panikk og store tvangstanker. Jeg ventet og ventet på en unnskylding som jeg innerst inne viste at jeg ikke ville få. Jeg fikk høre i ulike klartekster hva folk virkelig mente om meg, om han og selv om jeg "hatet" han av sinne, stod jeg å tittet og ventet på å se bilen komme " hjem" på parkeringsplassen igjen. Jeg viste og alle viste, han hadde gått, han hadde truffet en ny og ei annen hadde tatt min plass. Jeg stod igjen som den slemme, den onde og begynte å forsvare meg bak bloggen..Et dumt valg,men slik ble det. Han hadde truffet en ny dagen jeg fylte år, de hadde nok "dårlige" forhold til felles og hun var selv blitt alene en liten tid tilbake. Jeg følte et svik, for i en periode ble ord hvor det ble fortalt at vi skulle få det til sagt side om side med utvikeligen av det nye forholdet han hadde gått inn i. Jeg var bitter, for mens jeg hadde gått hjemme å trodd på at vi skulle få det bra igjen, at alt skulle bli bedre og en ny start ,var han alt på god vei inn i en annen jentes armer. I en slik situasjon tenker man ikke realitstisk og klart, man tenker kort, fjernt og er drevet av et savn om at "alt skal bli bra igjen. Alt jeg ville var å få "familien" min tilbake igjen og desperat prøvde jeg også på dette. 

 

I dager og uker gråt jeg meg selv i søvn hver kveld etter at barna hadde lagt seg.På repeate gikk de siste to årene igjennom hodet på meg millioner av ganger og jeg prøvde å lete etter hvor jeg alene hadde gjort så mange feil. At de siste mndéne har vært min største prøvelse og utfordring er ingen hemmelighet! Jeg har måttet igjennomføre et svangerskap alene og gått til x-antall timer på familievernkontoret. For tro det eller ei, uavhegig av hva jeg har gitt utrykk for her inne har jeg aldri ønsket at Lila skal vokse opp i en dra kamp mellom mor og far og for henne ønsker jeg at pappaen skal stifte et bånd med henne. Årsaken over bruddet lå nok 50 % også utenfor meg, det var hans ønske om å gå og den andre jenta som også var mye av grunnen til at bruddet kom når det kom. Selv om han ristet på hodet og sa nei hver gang jeg spurte om hun var grunnen ble nye unnskydlinger bringt til overflaten og livet vårt de siste 6-7 mndéne ble visket ut med en forenklet historie av hva som var sant. Når jeg prøvde å skrike den ut ble jeg møtt med en lydmur som stoppet meg, for selv om det som ble sagt i klartekst rundt ikke var og er sant var det historien folk likevel ønsket å høre og den var enkelst å sluke rått. Fra her hadde han ingenting godt å si om meg og dette opplevde jeg som helt uoverkommelig, sårende og ubegripelig.  Jeg gikk i uke etter uke å drømte om at han skulle komme tilbake og jeg savnet alt som en gang hadde irritert meg med han. På dagtid måtte jeg ta meg sammen så barna merket minst mulig, de lurte jo, spørsmålene de stilte var ikke få og jeg følte meg skyldig til at de på nytt i sitt unge liv måtte oppleve et brudd og det å bli røsket fra noen de uavhengig av meg elsket og så opp til. For dem var han en helt, han var en beste venn og de var på sine 2,5 år blitt utrolig knyttet til han. Uavhengig av hvor sint jeg var skal jeg aldri ta fra han at barna var oppriktig glad i han og selv idag kan de spørre. 

Bloggen har gitt meg en makt til mye, men jeg synes likevel ikke at det gode i mennesker skal forsvinne fordi sinne og frustrasjon kan ta over når det stormer som verst. 

Jeg er ikke lenger sint, jeg ei heller lenger bitter eller skuffet. Jeg har igjennom disse mndéne vist meg fra mitt verste, men også måttet stå å se på det samme tilbake. En sak har alltid to sider og det skal dette også få ha. Jeg er ikke guds englebarn og jeg står nå med et ansvar større enn jeg noen gang har følt på, til tross for at jeg har to barn. Alle mennesker kan gjøre feil og følge han var jeg han sin. Idag klarer jeg å se dette fordi jeg er ferdig med han som mann, måten jeg har måttet stå i alt dette alene føler jeg ikke kan settes plaster på eller leges, men heller må bli sett og fordøyes med tiden. Jeg har måttet selv få følelsen av å ikke ønske han tilbake og se at jeg ikke ønsker å bli noen sin reserveløsning. Jeg har gått videre med en hverdag jeg ufrivillig ønsket å bli sendt ut i. 

Jeg har lært meg å akseptere at vendinger i livet ikke alltid er som man tror, jeg har sett mine egene feil, lært av dem og lærer ennå. Jeg var aldri en enkel person å leve med, det har jeg aldri påstått så mye av feilen lå hos meg. Vi kan si 50/50 , hadde jeg vært "nok" hadde jeg ikke blitt byttet ut og jeg vil fakitsk ikke være en reserveløsning eller en uønsket parner fordi noe annet ikke fungerer. 4 /5 mndé er en lang tid og i fremtiden skal jeg kun gi meg og barne det vi fortjener og den selvrespekten må jeg nå etter alle opp-og-ned turer gi meg selv. 

Jeg vil ha familien min hel igjen og nå kan jeg endelig se på livet rundt meg og faktisk føle stolthet over å endelig ha kommet dit. Uavhengig av hva som har blitt sagt og gjort håper jeg faren til Lila er lykkelig og at lykken vil vare for han der han nå er og at alt på denne bloggen kan som jeg for noen dager siden skrev - holde seg positivt. <3 Jeg forstår at det ikke er moro å bli diskutert i et kommentarfelt og jeg ser selv at når jeg lar meg provosere blir jeg like ille som de som ønsker å oppnå nettopp det- min dårlige reaksjonsevne når sinnet koker over. Selv om det ikke er noen unnskylding bak bloggen, har også jeg blitt fóret på mye ufortjent tull og det har resultert i at jeg har skriket mitt frem her inne. Bloggen har vokst og jeg må fakitsk også stå til ansvar for det som deles her inne på lik linje som de som sprer ondsinnet rykter om meg. Jeg er ikke slem, det mener jeg ikke om Lilas far heller, men situasjonen har gjort meg presset og da svarer og tenker man ikke konstrutivt. Beklagelig nok. 


 

Livet går videre og alt skjer for en grunn.. Og hadde "vi" ikke tatt de "feil" valgene vi tok hadde heller jeg aldri stått her jeg står nå- ventende på ei vakker lita jente og en sterkt ønsket lillesøster! <3  Det blir aldri oss igjen for nå er vi begge to ferdige med hverandre og livet smiler til oss begge! 

Det handler om å åpne øynene å se fremover, lukke en dør og åpne en ny! 

 

17 kommentarer

Anita

20.07.2016 kl.22:30

Åpent og ærlig skrevet Camilla❤ Vi er alle mennesker og lærer av våre feil hver dag❤ Goklem til deg fra en tobarnsmor❤❤

Mai

20.07.2016 kl.22:37

Jeg har vært med på hele reisen din og det har føltes vondt med deg, selv blitt forlatt av barnefaren under siste svangerskap, og det føles som og få slått beina under seg og det gjør så vondt når noen man elsker forlater en. Alle som sprer hat hvorfor gjør man det? Uansett så er jeg så glad du har kommet deg ett stykke videre og tiden leger sår men det tar tid. Og så skal du nok se den lille som kommer vill gi deg mye velsignelse det opplevde jeg med min lille når jeg var litt i samme situasjon. Mange som heier på deg :)

Stine

20.07.2016 kl.22:38

Så fin kjole, hvor er den fra? Er det gravidkjole?

Anette

20.07.2016 kl.23:13

Jeg har fulgt bloggen din noen år nå, vil bare si at du er virkelig et godt menneske Camilla. Du fortjener alt godt❤️ Forhåpentligvis vil alt du har vært igjennom gjøre deg sterkere. Ingen har fortjent alle tårer og kamper du har måttet tatt i det siste nå, håper lykken snur. Du vil nok oppleve kjærligheten snart, med en skikkelig mann!

Synnøve

20.07.2016 kl.23:50

Så fint innlegg! Alt ordener seg til det beste, skal du se. :)

Lena

21.07.2016 kl.06:38

Du er en inspirasjon når det gjelder interiør. Og ei klok og reflektert jente, stå på videre🌸

sixblingohboy

21.07.2016 kl.11:42

<3

Katrine- kosthold & trening

21.07.2016 kl.11:46

du har helt riktig instilling, bare å tenke fremover :)

nina 2

21.07.2016 kl.11:52

Et godt og et flott reflektert innlegg camilla:) Stå på videre :)

Lisbeth

21.07.2016 kl.12:03

Lykke til vidre i livet Camilla :) du virker på meg som ei veldi fornuftig dame og jeg er helt sikker på at du kommer til å treffe den store kjærigheten snart.<3

Eva

22.07.2016 kl.00:59

Kjære vakre Camilla. Jeg heier på deg. Pleier ikke å kommentere her på bloggen. Men idag føler jeg at jeg måtte. Skulle så ønske jeg kunne åpne mine armer og gitt deg en god klem. Og at du kunne fått gråte på min skulder. Ingen fortjener å bli behandlet slik som du ble behandlet da VP gikk konkurs, eller da din x forlot deg. Du er et menneske slik som alle oss andre. INGEN er perfekte og INGEN er feilfri! Vi er alle mennesker med våres feil og mangler. Hvis det er noen perfekte folk der ute er det de som må jobbe med seg selv desverre. Og hvordan du blir behandlet på KG er håreisende ( leser den ikke men, ser du har nevnt dette tidligere). Er så utrolig hyggeligt å følge deg. Du er en stor inspiasjon og utrolig dyktig med interiør❤ ta godt vare på deg selv og dine 3 søte små. Ha en flott kveld videre😊 stor klem til deg.

ullie

22.07.2016 kl.01:32

Jag älskar din blogg <3 måste skriva det igen . jag tar google translaet för det jag inte förstår =)

jag har varit med om samma sak som dej men nu har jag hittat mannen i livet och gift mej och fått tre barn så ja han finns den rätta för dej oxå

Du är sååå stark och klarar allt

Stor styrke kram till dej och fina barnen

kraaaaam

V

22.07.2016 kl.20:30

Kjære Camilla <3

Sier som min far sa til meg en gang, da jeg trodde livet gikk skikkelig feil vei ; "Livet er ikke for amatører" - og det er så sant. Du har bevist for deg selv, og alle andre at man kan reise seg opp igjen, gang etter gang. Du har vist for alle at man kan faktisk fungere i hverdagen selv om ting går rett vest. Og du er så absolutt en inspirasjon for mange. Jeg er innom bloggen din mange ganger om dagen, og gleder meg til hvert ett innlegg du publiserer. Ikke bare for at jeg elsker stilen din, og det klør i fingrene etter å pusse opp (vi har ei leilighet som er kun 1 år, så jeg får ikke lov for mannen enda :p) - men også fordi at jeg har termin like etter deg, og ser mye inspirasjon i de innleggene om Lila.

Jeg hadde en lignende historie som deg med min første unge, og det har gjort at jeg sliter veldig med dette svangerskapet. Har enda ikke knytta meg til ungen, og det er for at jeg er så redd for at mannen (selv om jeg vet det ikke skjer), gjør det samme som bf til nr 1. Han lurte rundt med 5 andre under svangerskapet og frem til jeg ferska han, så er så redd for å få en til unge som må vokse opp uten sin pappa. Men i innleggene dine finner jeg glede, og klarer faktisk å glede meg over svangerskapet en liten stund <3 Så husk for all del, at du betyr mye for mange - selv om vi ikke kjenner deg <3

Frupedersen

22.07.2016 kl.22:55

Med tårer i øynene leste jeg dette innlegget. Jeg får så uendelig vondt av deg. I mine øyne har du aldri gjort noe feil. Men det var et veldig fint innlegg. Camilla , du er ei så utrolig flott jente. Du fortjener det aller beste her i livet. Barna dine er heldige som har deg ♡

Sandra

23.07.2016 kl.14:45

Klem til deg, vakre Camilla ❤️

VillaPaprika

23.07.2016 kl.15:13

Sandra: stor klem tilbake og til alle dere andre som legger igjen koselige kommentarer til meg her <3 dere er fantastiske! <3

24.07.2016 kl.15:20

hei! har du forsatt kontakt med Håkon?

Skriv en ny kommentar

hits