Det kan noen dager være litt trist, men så blir det positivt.

Vips, kvelden kom fort som fy i dag. Helt utrolig at jeg ikke klarer å henge med på tiden. 

Mange spørsmål blir stilt hele tiden, og uansett hvordan jeg svarer blir det ofte tolket negativt når det er ment rolig og konstruktivt uten angrep.  

Det var desember, høytiden stod for tur og jeg gikk rundt i en rar boble. En boble var hva jeg gikk rundt i, en boble i total likegyldighet der jeg kun var til uten å ha det spesielt bra med meg selv. Som jeg har sagt flere ganger har jeg vært langt nede, så juletiden i fjor var helt forferdelig. Jeg brukte hver anledning på å lappe sammen noe som ikke fungerte og hadde hver gang en ny tro om at det skulle bli "bra" igjen. Når man er så langt nede som det jeg var blir du til slutt likegyldig og redd. 

Korthuset hadde allerede rast og jeg tenkte ikke noe mer på å bygge det opp igjen. 

Januar kom, Hans og jeg stod og ønsket hverandre gått nyttår sammen, en ny start og vi skulle få det bra igjen. Lite visste jeg at jeg stod der gravid med vårt felles barn, et barn vi sammen hadde ønsket lenge, men som vi aldri fikk. Hans var aldri den som maste om barn, men han sa hele tiden at han ønsket seg et eget barn, men slik ble det ikke trodde jeg. Hver måned kom "tanterød" og uansett hva jeg tok av vitaminer og fulgte av råd ble det aldri noe barn på oss. Jeg visste at sjansen min var liten, men jeg levde i troen om at vi skulle få et barn sammen også. Ting dalte som dere vet mellom oss, men Hans var likevel med på flyttelasset, hadde egen nøkkel og jeg klarte aldri å gi slipp på håpet om at vi skulle starte på nytt og få det bra igjen. Jeg var villig til å snu helt om og ta all skyld bare vi fikk det bra, men en sak har alltid to sider og det jeg har sagt er min side. 

Vi er kanskje ikke alltid bra for hverandre, men vi elsket hverandre og var begge enige om at vi ønsket å prøve litt hele tiden. Forskjellen vår var hvilken verden vi lever og levde i. Jeg forventet kanskje litt mye og har slitt med mitt etter alt med VP, det skal jeg ærlig innrømme. Jeg kan være en skikkelig idiot jeg også -tro meg. Når vi begge er såpass gamle er det også på tide å ha noe som heter "vår" familie, og samlet familie, ikke min - ikke din, men vårt. Her stoppet det, prat har ført til splid. Bloggen har ført til sinne for de som bare hører og leser, og ikke vil se begge sider - dessverre. Det gjelder alt fra venner, familie, felles bekjente osv.  Jeg blir skrevet om på sosiale medier og jeg vet jeg ikke bør dra med meg andre hit, men det er ikke slik at folk ikke ringer rundt, snakker om meg, ber folk holde seg vekk, ikke ønsker meg velkommen heller. Jeg har hele mitt voksne liv vært offentlig til en viss grad og det stopper ikke fordi ikke noen misliker det, men navn nevnes ikke og jeg er ikke ute etter å henge ut folk - kun fortelle MIN side av saken som allerede er godt omdiskutert i ulike forum nettet rundt. Det betyr ikke at andre er slemme, ikke har vært snille, er omsorgsfulle osv. 

Vel, januar kom og spliden mellom Hans og meg var brått blitt brutal. Ingen av oss klarte å snakke godt til hverandre noe mer. Jeg ble mer og mer trøtt og tisset hele tiden. Ikke én gang tenkte jeg at " jeg er gravid" ... Nå skal sant sies at jeg og Hans ikke gjorde det vi skulle for å ikke lage barn, men dette var vi begge fullstendig klar over, men vi trodde ikke vi kom til å få barn sammen da det hele tiden hadde vært så vanskelig, så jeg tror ingen av oss tenkte på dette engang. 

Mensen kom ikke og jeg glemte å tenke over det. Innkjøp stod for tur og jeg hadde akkurat tegnet opp en ny avtale som var så sinnsykt bra med Nettavisen. Endelig så jeg litt bevegelse i livet mitt og jeg var i hundre over å skulle få en ny start. Vi var på innkjøp i Amsterdam og jeg var over gjennomsnittet trøtt, men ting var morsomt så det gikk unna likevel! Da jeg kom hjem var jeg helt rar, jeg husker at jeg la meg og var skikkelig rar i hele kroppen, tung i hodet og murringer i magen. Jeg tenkte at jeg sikkert gikk og ventet på omgangssyken siden absolutt alle hadde det. Dagen etter våknet jeg og tok en telefon til min venninne, vi snakket om løst og fast til vi kom inn på meg. Jeg sa jeg var utrolig sliten og følte jeg skulle kaste opp når som helst. Da sa hun " du er sikker på at du ikke er gravid da?" Jeg bare, nei herremin, mensen var så grusom denne gangen så det er ikke mulig. Men så stoppet hjertet mitt. Det var jo i Desember at jeg fikk mensen... Dagen husker jeg godt fordi det var da jeg kom hjem fra London. Jeg var kjempedårlig og trodde jeg skulle blø ihjel, men etter en time hos legen fikk jeg høre at alt var normalt selv om jeg selv trodde jeg hadde fått kreft eller blitt ødelagt. Prøvene mine viste at jeg var helt frisk og den 11. Desember var jeg endelig ferdig med mensen. Etter dette gikk ting i ett så her må jeg ha blitt gravid. Hans og jeg var jo sammen mye denne tiden så jeg måtte begynne å tenke om vi hadde vært "uforsiktig" ... Joda, det var vi... 

Jeg hastet ned på Apoteket og kjøpte flere ulike tester, jeg var livredd og håpet der og da at jeg IKKE var gravid. Det passet så dårlig og var absolutt ikke noe jeg så på som positivt, jeg var jo illsint på denne mannen... 

Da jeg kom hjem satt jeg meg rett ned og testen ble positiv med en gang... To streker... Vel, den kan jo være feil, så jeg tok en til og deretter en digital. 2-3 stod det på den... Jeg tror hjertet mitt slo så fort og jeg ble helt svimmel og begynte å hylgrine! 

Jeg tok med meg testen og løp i rekordfart opp til mamma. Mamma fikk testen kastet i ansiktet og svarte med å egentlig le. Hun mente ikke å le sa hun, men jeg var hysterisk. Ja, du er gravid? Hva tenker du om det? Jeg tenkte at dette gjennomfører jeg IKKE, men så var det noe som sa at dette måtte jeg gjennomføre også. Stakkars lille frø, der stod jeg kald og sint, og den lå og kjempet i magen min for å skulle være et liv verdig. 

Jeg sendte melding til Hans og han svarte med at -" dette går bra, vi klarer dette vi"... En del av han var nervøs, en annen virket glad. Jeg tenkte hva i huleste er det jeg plasserer oss i nå. Jeg har to barn fra før og vet veldig godt hva det vil si å få barn... Jeg har hatt barn med kolikk, gått igjennom helvetes svangerskap, hatt veldig krevende småbarn og to veldig tette. Når man ikke lever sammen er jo ikke barn det man ser for seg å lappe forholdet med, alle vet at det ikke gjør ting lettere selv om barn er en berikelse og kjærlighet uten like! 

Helgen etter tok jeg en ny test og da stod det 3+. At jeg ble gravid midt i desember var derfor helt sikkert. For å vite nøyaktig hvor langt jeg var på vei bestilte jeg meg en ultralyd. Jeg hadde jo tatt meg en fest helt i starten av graviditen og var redd hjertet kanskje ikke slo. Etter en grunding undersøkelse på Volvat viste det seg at den 25.januar lå en 1 cm lang liten reke i magen min med termin i september. Hjertet slo, men fordi jeg ikke var mer enn 7+1 på vei kunne jeg ikke høre hjertet ennå. 

Fra 16. januar kom kvalmen og den har vart og varer ennå. Etter mange samtaler og mye grining ble vi enige om å beholde. Jeg tilbød meg å ikke belaste Hans  en eneste gang, men her har han sagt at han vil være en del fra dag en, selv om vi lever to ulike liv og jeg kan være aldri så sint for å måtte gjennomføre alt "alene" ...

I går fikk vi se babyen vår sammen og jeg tror aldri jeg har sett Hans mer stolt. Han staket meg på kinnet og gjennom håret. Han fikk vite alt han lurte på av legen og vi fikk se armer og bein bevege seg. Vi ble rørte begge to. Alt ser kjempebra ut, dere har en fin, liten baby på vei ser det ut som fikk vi høre. Jeg fikk bekreftet at jeg ikke burde føle at babyen ikke hadde det bra fordi jeg er kvalm. Den tar ALT den skal og den som "lider" er meg. Nå er jeg der at jeg finner meg i all smerte bare den har det bra. Jeg har felt noen tårer av glede siden i går og føler nesten at jeg ikke fortjener dette. Tenk at vi skal ha et lite barn, en liten minibaby ligger på dette tidspunktet og kjemper hver dag for å bli stor og frisk. Uansett hva jeg har gjort galt eller Hans, har vi gjort noe veldig bra sammen også, og det får vi en belønning på i september. 

Her ser dere overkroppen, to små lår og legger på babyen vår. Hver gang jeg tok litt ekstra på magen der den ligger, fikk vi se at babyen hoppet rundt og hjertet slo i rekordfart! 



Så i dag har jeg hatt en ny, dårlig dag med kvalme, men likevel var alt annerledes psykisk i dag fordi jeg vet vet at den har det bra! 

Så den 10.09.2016 skal det i følge min mens komme en liten baby. Er det gutt tror jeg den skal hete William eller Filip, er det ei jente holder vi en knapp nå på Maria eller Emma. Så det gjenstår det å se da, i mars får vi vite hva det er - gutt eller jente... Men viktigst av alt - om alt fremdeles er helt fint <3 

 

 

 

20 kommentarer

Marita

18.02.2016 kl.21:09

Kjære Camilla <3

Du virker så ærlig, omsorgsfull og positiv. Helt herlig er du. Måten du beskriver ting på gjør alt så virkelig for leserne dine.

Jeg ønsker deg, Hans, bollefrø og barna ALT godt. Dette går nok fint skal du se <3 <3 <3 Bloggen din ligger på maskinen min på "favoritter". Må innom for å lese hver dag.

Takk for at du er til inspirasjon og glede i hverdagen min. Liker at du deler dine tanker på godt og vond. Det er slik livet er noen ganger <3

Stooor klem og nyt dagene som kommer.

Nina

18.02.2016 kl.21:41

Synes det er så koslig å lese om dine betraktinger rundt det å bli mamma igjen, og holder en knapp på at det order seg for snille jenter :)

Linda

18.02.2016 kl.22:36

Så flott og lese. Lykke til videre .

Silje

18.02.2016 kl.23:58

Du er ei flott jente, Camilla :-) Lille frø er heldig som får deg som mamma, og jeg er helt sikker på at du og Hans kommer til å klare dette veldig fint. Det man vil får man til! Jeg har selv en liten Filip, så det var jo litt gøy at dere tenkte på akkurat det navnet! Det er jo selvfølgelig verdens fineste navn :-)

Masse lykke til i tiden som kommer <3

Anniken

19.02.2016 kl.02:00

Kan ikke annet enn å smile når jeg leser dine innlegg altså...om lille reka eller lille frø😍 Dette var flott lesning, men...trist om du føler du må utlevere deg selv på dette, fordi leserne ønsker det, og ikke fordi du vil det selv. Jeg har sett hva folk krever å forventer av hva du skal dele med oss, jeg syns rett å slett at det er frekt.

Masse lykke til videre i svangerskapet, å husk at du er god som du er💜

19.02.2016 kl.07:18

Har jeg misforstått helt, solgte dere ikke huset fordi det ble slutt?

Lykke til videre i svangerskapet :)

Ida

19.02.2016 kl.08:31

Synes det er helt ufattelig tøft av deg å dele så mye som du gjør, når vi ser hvor slemme mange kan være i kommentarene sine. Jeg er midt oppi et samlivsbrudd nå, der barna er 5 mnd og 2,5 år, og hvis jeg skulle fått masse kommentarer på åssen jeg kan gjøre dette mot barna mine, påføre de dette, da hadde jeg knekt. Samvittigheten til en mamma kødder du virkelig ikke med altså, for der er vi gode på å straffe oss sjøl fra før av ;)

Dette kommer jo til å ordne seg, et nytt barn er jo alltid velkomment sjøl om det kanskje ikke var helt planen der og da.

Christine

19.02.2016 kl.08:38

Hei fine deg! Jeg har vært vekke fra nettet en stund og når jeg klikket meg inn å siden din igjen, ser jeg du har blitt gravid. Så utrolig koselig! Jeg har følgt deg siden Du var med på ungemødre. Vi var i samme situasjon. Jeg var også ung mamma til en liten jente og nå venter jeg 3 mann jeg også. Har også termin i september. Gratulerer så mye❤️ Blir kjekt og følge deg videre.

God klem

Tardikua <3

19.02.2016 kl.08:41

Du er så sterk og modig, og har et pågangsmot uten like! Full av kjærlighet hele veien <3 Aldri stå opp av sengen uten å huske på hvor fantastisk du er kjære du! :) <3

19.02.2016 kl.09:10

dette er en vel egentlig en interiørblogg, men du deler også personlige ting og oppturer og nederlag. tror det er derfor jeg elsker bloggen din. for jeg føler jeg får lov til å være din venn som du deler dine tanker med. å det gjør at jeg forsetter å trykke meg inn her året rundt. i motsetning til de som kun skriver om bloggen "hovedtema". jeg føler at jeg kjenner deg litt (selv om jeg vet jeg ikke gjør det) jeg kjenner meg selv igjen i mye av det du skriver.. tenker det kunne lett vært meg :) samtidig inspirer du meg, jeg merker jeg gløder opp og tenker: klarer hun det så skal jeg klare det! synes du er en fantastisk sterk kvinne! eg jeg er så glad for å få være med deg gjennom livet :) takk for at du er du <3 ps. synes stua ble fantastisk etter oppussingen! kan jeg få spøre om et tips med det samme; hvilken gråfarge har du vært mest fornøyd med på veggene (tenker av alle variantene du har prøvd :) )

Linda

19.02.2016 kl.12:49

Du er en tøff, herlig, sterk og ærlig dame💜

Jeg beundrer deg veldig!

Og du måtte dele det med leserne fordi de ønsket det, er trist. Men uansett, det er utrolig gjort av deg! Og det var en flott lesning og måten du skrev på💜

Jeg har ikke barn selv, men ønsker å få barn snart. Hehe.. Så jeg gleder meg til å følge med bloggen din og svangerskapet ditt😍

Forresten, du inspirerer meg!

Masse lykke til i tiden som kommer💜

Irene

19.02.2016 kl.19:49

Så utrolig fint at alt er bra :D

Jeg håper virkelig at alt kommer til å gå bra og at du er kvitt kvalmen :)

Dere finner en ordning på dette og det er bra at Hans gleder seg også :D

VillaPaprika

19.02.2016 kl.23:46

Irene: Tusen takk snille deg.

Marianne

19.02.2016 kl.20:02

Lykke til, men beskytt deg selv...åpenheten gjør deg veldig sårbar..

VillaPaprika

19.02.2016 kl.23:45

Marianne: jeg tror nok det også gjør meg sterkere <3

Natalie

20.02.2016 kl.07:54

Lykke til! Dette klarer du så bra som bare av det!

VillaPaprika

20.02.2016 kl.10:50

Natalie: Absolutt <3

torild aasheim

21.02.2016 kl.16:08

Ønsker deg all lykke til,høres ut som du har alt klart og jeg tror at dette kommer til å gå fint.Du er dyktig,kommer til å følge spent med på bloggen din

22.02.2016 kl.13:16

For ett fint innlegg! Ønsker deg mykje lykke til, dette klarer du :)

25.02.2016 kl.23:10

Så fine navn...vi har en Philip, Emma og Maria;) Vittig! Lykke til med svangerskapet, og veien videre.

P.S. Håper du forstår at du ikke trenger å forsvare at du ikke er "god nok" av alle de som angriper deg på nettet. Du er et helt normalt menneske, med normale verdier i livet og ett ønske om at barna dine skal ha det bra. Du er mer enn god nok.

Skriv en ny kommentar

hits