Har du barn med kolikk?

Idag hadde jeg som vanlig på "God morgen Norge" og fikk en liten flashback til mine barns babytid. Det var nemlig snakk om barn med kolikk, noe som ennå sitter friskt i minnet hos meg. 

Når jeg fikk Oliver husker jeg veldig godt den konstante grinngen han hadde, han hylte hele tiden ( følte jeg) ,og jeg slet med fødselsdepresjoner. Jeg husker spesielt en natt hvor han hylte og ikke roet seg ned. Jeg tok han med meg, la han i vognen og satt vognen på rommet han hadde å lukket døren. Håkon husker jeg ikke syntes noe om dette så han hentet han ut av rommet og tilbake mellom oss. Vi endte opp med å gi han flasken, for han fikk ikke nok melk fra meg, jeg var for stresset og produserte ikke godt med det. Etter 6 uker fikk han flaske i tillegg til puppen og han forandret seg helt. En blid fornøyd baby som jeg begynte å forgude ! Jeg husker ennå dagen jeg knakk sammen med kjempedårlig samvittighet. Når jeg fikk Olíver var jeg bare 18 år, jeg var livredd og turte ikke knytte meg for mye til han fordi jeg var redd han skulle forsvinne. Jeg husker jeg gråt når jeg brettet tøyet hans, jeg tenkte ofte han var for fin for at jeg kunne ha fortjent han. Likevel var det den dagen på badromsgulvet som skulle gjøre at alt endret seg for meg. 



Jeg husker han lå på lammeskinnet sitt i bare bleien, for selv om jeg ikke var så veldig flink til å susse og klemme på han de første ukene var jeg alltid opptatt av at han hadde ren bleie, mykt tøy, mett mage etc.  Han ble ikke dårlig behandlet, han fikk bare ikke sånn veldig nær kontakt med meg som en baby gjerne skal med mammaen sin. Jeg var usikker på meg selv rett og slett, det var grunnen. Vel, tilbake til når han lå på badromsgulvet.



Jeg stod i dusjen, og mens jeg stod å dusjet så lot jeg meg fascinere av den lille kroppen og magen til Olíver, han var så liten så perfekt. Jeg husker jeg bare ville klemme han , kysse på han og vips satt jeg der klissvåt halvveis ute av dusjen med Olíver klemt til brystet, jeg gråt og gråt. Jeg tror jeg fikk en akutt mammafølese som hadde vært der hele tiden , men ikke kommet til overflaten før der og da. 

Etter dette gikk alt så mye bedre, Olíver var verdes snilleste baby. Han elsket mat, var tidlig ute med alt. Han ålet i en alder av 3 ,5 mndér , krabbet som en rakett 5.mnder gammel, han gikk rundt bordene i en alder av 6.mndér og når han var 9.mndér løp han rundt. Han ville aldri være baby, det hadde han ikke tid til. Jeg husker jeg gikk over til sportdelen på emmaljungavognen når han var under 4 mnder gammel, da ville han ikke ligge lenger, men sitte å følge med, og han satt seg opp selv. På helsestasjonen var han et tidlig tilfelle og når de andre barna hadde lært og snu seg fra rygg til mage , var min gutt på vei mot en bokhylle eller annet. Jeg tok det nesten som en selvfølge at han var tidlig ute, jeg viste jo ikke om noe annet. 

14 mnder gikk og vi hadde blitt huseiere og graviditetstest nr 2 slo ut på positiv. Jeg er sikker på at jeg bare kunne se på en babyvogn så ble jeg gravid.  Vi ønsket to tette, men det jeg ikke så komme var den utrolige kvalmen. Jeg ble veldig syk, begynte å blø titt og ofte , var ut og inn på sykehuset og ble også pasient da jeg ikke tok til meg væske eller næring - alt kom opp igjen!  Jeg husker jeg i perioder bare ønsket det hele avsluttet og ting skulle ikke bli lettere. Svangerskapet med Mathilde var et mareritt, jeg fikk alt man kunne av ubehag og redsel. Og selv om hun kom ut frisk som en fisk kom hun 5 uker før termin. Jeg husker hun var SÅ liten , og når vi dro fra sykehuset hadde hun gått fra 2630 og ned til 2490 gram. I magen tok hun ikke til seg næring slik hun skulle på slutten og av den grunn ønsket hun å komme ut en god stund før termi.  

Mathilde var puppejente og jeg ammet i over 14 mndér. Men hun var så konstant og krevende. De første ukene husker jeg at jeg sa at jeg ikke hadde vært borti en snillere baby så sa det PANG!  Mathilde gulpet som en gal, hadde i de første årene store problemer med lukkemuskelen og var ut og inn på sykehuset pga alt mulig. Hun hadde ikke noe som het å sippe, men vræle! Hun hylte så fort hun ble satt i vognen, lagt på gulvet eller i sengen. Jeg måtte ofte stå å lage mat med bæresæle på ryggen med Mathilde oppi, hun skulle være i høyden der alt kunne følges med på. Hun var konstant og familie ville faktisk ikke passe henne alene, nettopp pga det konstante hylet hun startet med så fort hun bestemte seg for noe eller så at Håkon og jeg ikke var i nærheten. Jeg husker jeg sa at hadde jeg fått Mathilde først så tror jeg at hun ville blitt enebarn. Selv var jeg helt knekt i denne perioden, jeg var livredd for å være alene over tid med barna, nettopp fordi Mathilde var så krevende , hun var god og snill også misforstå meg rett, men hun var en veldig krevende jente. 



Idag har jeg store barn, tenk det er snart 10 år siden jeg ble gravid med oliver og over 7,5 år siden jeg gikk gravid sist. Trøsten i de mest krevende periodene er at det blir bedre og gode dager kommer det alltid innimellom alt strevet. Olíver er idag en mye roligere gutt enn Mathilde, men også en litt mer redd person for alt mulig. Mathilde er mer full-fart og det skal gjerne skje noe hele tiden, hun er en veldig tøff jente som vet å sette hjertet til store bror og oss andre i halsen til tider. En ting er sikkert, ingen barn er like og vi foreldre er nokså ulike vi også. Jeg er en veldig sårbar mor, som elsker barn og er livredd for at Olíver og Mathilde skal føle ubehag over noe som helst, men jeg er kjent for å være veldig streng og "hard" . I gjengjeld har jeg to veldig høflige barn med utrolig mye føleser som sitter sammen med meg og griner til filmer, knytter seg veldig fort til mennesker og alltid ønsker å gi mest mulig av seg selv. De snakker ofte om følelser, vil alltid inkludere alle og har en tålmodighet svært få jeg kjenner har. 

Så til alle mammaer med små barn med kolikk eller dårlig søvnrytnme, seprasjonsangst o.l  kanskje du som mor har fødselsdepresjoner, tro meg det blir bedre! I starten er det krevende så jevner det seg ut. 

Det jeg lurer på er ? Har dere en historie som er interessant har jeg veldig lyst til å høre den.. Det er tydelig mange flere enn vi tenker på som siter med dette , og når man sitter midt oppi dette selv er det alltid godt å dele erfaringer , tips og historier. 

 

 

8 kommentarer

21.01.2016 kl.17:38

Åh, du vakre deg, tårene renner her! For et inderlig rørende innlegg og jeg kjenner bare så ekstra sterkt på kjærligheten <3 <3 <3

Ann Kristin

21.01.2016 kl.17:40

Kjenner meg så godt igjen. Hadde fødselsdepresjon, men var ikke klar over det selv før 3 mnd etter sønnen min ble født. Da knakk jeg fullstendig sammen på helsestasjonen og fortalte til helsesøster hvordan jeg virkelig hadde det. Jeg var livredd mitt eget barn, følte ikke han var min sønn. Følte at jeg bare hadde han på lån. Det er helt forferdelig å tenkte tilbake på nå. Jeg fikk uansett fantastisk uvurdelig hjelp etterpå av både helsesøster, familieveileder, jordmor og etter hvert psykolog. Det var med meg også som med det det sa bare pang en kveld når han var 5 mnd. Han lå å sov og jeg bare fikk en trang til å gå inn å se på han ligge der å sove og bare pang det slo meg hvor ufattelig glad jeg har i han og ville bare kosemose med han hele tiden. Alt forandret seg den kvelden der. Jeg ble mye mer selvsikker som mor og ble endelig kjent med barnet mitt. Så jeg vil si til andre som sitter å kjenner på at noe ikke er som det skal være, søk hjelp, si ifra! Det er ingen skam og ikke noe å være redd for! :)

Tonje

21.01.2016 kl.17:42

Veldig fint skrevet😃 kjente meg igjen i så mye av det❤️ Ingen tvil at du e en kjærlig og flott mor! Heldige barn som har så fresh og sporty mor💋

cuskima

21.01.2016 kl.20:16

Åh for et vakkert innlegg Camilla......

ikkje alle kommer med lykkerus og superfølelser rett etter fødsel....

Eg fikk datteren min en uke før mamma døde-hun rakk å se og holde henne, noe eg setter utrolig pris på i ettertid<3

Min følelse av henne var at hun ikkje var min, hun var sendt til meg for å hjelpe meg mens mamma var syk og i koma.....og sku dra igjen så snart vi ikkje trengte henne lengre....vet du....en merkelig følelse.nesten så eg ikkje forsto at eg sku ta henne med meg hjem....

Min datter var som din minus grining. Hun gren i 3 dager etter sykehuset etter det null grining,men ville aldri sove. Da hun var 4 mndr sto hun i vuggen sin og eg måtte bytte til sprinkelseng og ha henne på nederste hakket for de større barna. 5 mndr fløy hun over gulvet krypende og 6 mndr gikk hun så lenge hun hadde noe å holde seg i..

pupp vill hun ha til hun var 12 mndr eller har hun vært en drømmebaby og drømmebarn

Hun var veldig vanskelig tenåring,men hun er verdens nydeligste vakreste skatt....hun er følsom med verdens største hjerte, mot som en løve, tøff og sterk og sliter med en kronisk sykdom...epilepsi...alikevel går hun på skole og tar lappen, hun har samboer og er bonusmamma for hans barn...

Barn altså....de blir fantastisk mennesker....den tøffe babytiden varer ikkje evig

<3<3<3

Aina

21.01.2016 kl.20:21

Så fint innlegg,virkelig :-) har selv to barn på 2,5 år og 8 mnd. Kjente meg så godt igjen, det er skikkelig stress og mas ofte. Men som du sier så er det gode dager innimellom, og mange gode øyeblikk innimellom så er ikke helt avskrekket :-)

21.01.2016 kl.22:30

Kjenner meg godt igjen! 5 barn alle med kolikk i varierende grad! Grusomt ... Men det går over💜 hjelper og bytte mann! (Har samme😝)

Heidi

22.01.2016 kl.12:13

Dette var et nydelig innlegg Camilla! :D Som mor til to herlige gutteskatter kjenner jeg meg igjen i mye av det du skriver :) Tommel opp for slik blogging, rører ved hjertet <3 Ønsker deg en fin helg.

Elisabeth

22.01.2016 kl.18:18

Jeg liker hvor ærlig du er, Camilla :) Tusen takk for at du deler! Du er utrolig heldig som har to flotte barn, nyt tiden sammen med dem! :)

Skriv en ny kommentar

hits