Det har ikke vært lett.

Noen ganger er det å skulle skrive her inne vanskelig, ikke bare fordi temaer skal være ulike, men fordi man som blogger i de gode tidene deler mye. Lykken er overveldende, den er fantastisk og den får deg til å se alt så flott pakket inn, gjerne i det berømte silkepapiret. 

Jeg liker ikke å måtte falle, det er da smerten blir så vond og den flotte pakken som var i det nydelige silkepapiret er røsket opp og ligger i fillebiter overalt. Alle virker likegyldig og snakker bare om at det var for det beste det ble slik, men "alle" vet ikke alt. For at man skal kunne bygge en bro, må man ha to sider, nå skal jeg fortelle hva som delte seg på min side av denne bruen, 

Norge er et lite land, ord sprer seg fort. Det kan føles ut som alle viker likegyldige og fortstår ikke hvordan ting sårer meg. For det gjør vondt, veldig vondt. 

Jeg husker jeg satt å følte meg som verdens heldigste, jeg hadde den "pakken" alle drømte om, dere vet den som ligger der så pent pakket inn at du nesten blir blendet av hvordan innpakning har blitt gjort. Jeg var lykkelig, han var min og vi var sammen. Alle sa ting gikk for fort, men selv sa han hver gang jeg spurte at jeg ikke skulle høre på alle. Tiden gikk, som den alltid gjør, han lært seg å kjenne meg, mine svake sider, men jeg lærte hver dag noe nytt om han også. Måten han holdt rundt meg på fikk meg alltid til å føle meg trygg, han hadde en måte å klemme rundt meg på som alltid fikk nervene mine til å slippe taket. Jeg tenkte ofte at jeg levde i en drøm, og som dere vet varer ingen drømmer evig. 

Året 2015 var året som skulle bli vårt og 2016 var året vi snakket om å gi hverandre vårt ja, et ja som for meg var så evig. Turbulentet startet med uenighet, pluss og minus og mange motbakker. Jeg vet ikke hva som gikk fra å være oss til å bli så minus og så pluss. Når den ene hoppet stod den andre rolig. Jeg tror ofte det skyldes at vi var for like, for vi kunne ofte si det til hverandre. 2015 var ikke vårt år, vi hadde nedturer og jeg lot ofte det negative gnage på meg selv om jeg kjempe så innmari for å holde masken. Maksen ble bare tynge og tyngre, det var som om jeg kjempe for "oss" alene og alt jeg trodde var "oss" var ikke lenger oss ,men meg. 

Plutselig var jeg roten til alt det som ikke funket, jeg har ikke telling på hvor mange legebesøk og panikkanfall jeg har hatt, men når verden faller hjelper det lite at det siste grepet du har slipper og du faller. Jeg husker jeg sa hver gang han spurte meg om jeg stolte på han at jeg ikke viste eller turte. Jeg så ofte hva som ble skrevet om meg "bak" min rygg og om jeg hadde hatt en fallskjerm hadde jeg ikke turt tenke på om den hadde holdt hvis han skulle vært den. Jeg gikk fra å være jenta han gjorde alt for til å bli den som begynte å tvile, ikke til meg.. Til meg var talen alltid den samme, men til andre ble det sagt at nå var det slutt. Kranglen som utløste bølgen som fikk det til å velte hard, men  sannheten ble vridd og det ble snudd rundt til at jeg stod i med andre menn i diverse forum, selv om det ikke gjaldt et sidespang fra meg. Siden jeg var den "rampete" av oss ble det likevel slik. Jeg tror folk syntes det virket mye lettere å tro at jeg boltret meg med flere menn enn å tenke at sannheten var en helt annen. Siden jeg gikk fra min første mann ved å forelske meg i en annen var det jo nå helt naturlig at jeg hadde tullet det til igjen. Han hadde det ikke lett og jeg tror han følte seg dratt mellom to plasser. Folk sa jeg var for rotløs til å passe med han, men sannheten var at jeg prøvde å slå ihjel den tiden jeg tilbringet ofte alene med noe jeg syntes var moro. Som å male en vegg, snu om på interiør eller dra på små utflukter. Det ble sagt at presset ble for stort for han og at jeg krevde for mye, men her brude folk heller gitt meg ros for hvor mye jeg ordnet med hver dag og han for at han var flink med barna og aldri var redd for noe... 

Vi var nok i et kjæresteforhold forskjellig, jeg mente at hus og hjem og familie var noe vi var sammen om, ikke hver for oss. Jeg var nok for glad i å bruke tid med han, så når han begynte å trene igjen husker jeg at jeg en periode sa at jeg syntes det var leit å sitte alene hver søndagskveld. Jeg var jo så glad i de søndagene vi tuslet rundt på besøk eller var hjemme og så søndagsfilmen sammen. Jeg måtte ta meg i nakken å jeg lover jeg tenkte at det var bare jeg som overdrev og jeg endte opp med å kjøpe nytt treningsytstyr til han for å motivere han og beklage meg. Likevel ble tiden vi var sammen mindre og mindre. En uke har 7 dager og jeg følte meg heldig hvis jeg fikk et par dager, kanskje noen ganger også tre dager. Helger forsvant til han sine venner og jeg var den som kom på parmiddager vi var invitert på alene fordi han måtte til en eller annen som jeg ikke kunne bli med til. For meg ble dette for tungt, vi var ikke lenger oss, men han og meg. Jeg begynte å sperre han ute tilbake, men klarte det gjerne bare en dag eller to. Hjertet mitt bristet hver gang og jeg savnet det vi hadde hele tiden, dette var jo mannen jeg ville være sammen med. Den mannen som lo av alle vitsene mine, alltid heiet meg frem, kom smilende inn døren og barna forgudet. Han som alltid sendte meg go´morgen melding og hadde mye rart for seg.. Jeg kjempe for han, ikke det vi var blitt mot hverandre. 

Det å gi det en siste sjanse 100 ganger for mye ble en del av min hverdag, komfortsonen min var jeg utenfor for lengst, så jeg hadde ikke mer å tape nå. Jeg kjente ikke meg selv igjen, følelser jeg aldri hadde merket på kom til overflaten og hver helg var en ny panikktid. Det å komme til meg i ukedagene ble plutselig en "vane" og helgene ble lagt opp etter ungkarslivet. Jeg viste ikke hvor jeg stod, hva som skjedde og det å bo hos min venninne ble noe jeg måtte. Jeg klarte ikke sitte alene, det var da angsten tok meg og jeg falt på nytt. Alle ellers var helt ubrydde og snakket om oss som et rot, men ingen klarte å heie på oss. Det å oppfordre til en splid var det som skjedde og idag sitter nok ikke han igjen noen lykkeligere enn meg. Jeg vet jeg elsket den mannen så høyt at jeg kunne bodd i campingvogn med han bare han var der med meg, men det var ikke godt nok. Folk har lagt ord i min munn, gjort om på det meste av hva som har blitt sagt bare for å sverte meg opp mot han. Det som jeg idag synes er trist er at det ikke bare meg som svertes i den praten og at ting som ble gjort i utfall mellom oss ikke var like greit hver gang. Jeg blir så klart lei meg når den jeg elsker snakker stygt til meg eller viser tempament og bringte frem mitt, men han blir også lei seg av å få så mye pepper at det ble et utfall. Jeg klarer helt fint å se begge sin side, men det klarte ikke vi. Jeg valgte å gå nå fordi vi ikke var bra for hverandre, men at han var den mannen jeg elsket ubetinget er ingen tvil uavhegig av hvor sinte vi har vært på hverandre. 

Å gjøre veien tyngre å gå for noen er ikke det som er å hjelpe. Men så vet jeg jo også det, så lenge -jeg er i bildet er vel det å heie frem noe uaktuelt. 

Jeg elsket han og jeg jager ofte etter pusten, men så får jeg satse på at siden jorden går rundt hver eneste dag vil mitt liv det samme. Det virket aldri som om noen forstod hvor mye det såret meg, fordi det var meg var det jo dette lett. Jeg unner han og han sin familie alt godt og jeg håper folk som legger ord i munn for meg i fremtiden kan tenke seg to ganger om og en "venn" som sitter der å mottar ditt dypeste på dit såreste er ikke den rette til å straffe deg.. 



Så da håper jeg nå med dette innlegget som var en smerte å skrive får de som snakker til å slutte, om ikke alle ihvertfall noen. Byen er liten, ord sprer seg fort og det gjelder alle ikke bare meg.

Jeg har det ikke godt, jeg savner "oss" , men jeg kan ikke trylle eller be folk om å leve med meg.. Et forhold skal være gjennsidig og ikke bare en drahjelp fordi noe annet virker skummelt. 

Så ta godt vare på din kjære, gi han eller hun en ekstra klem og si du elsker personen en gang for mye enn en gang for lite. Jeg skulle gjort mye annerledes om jeg kunne gått tilbake i tid, fjernet personer fra livet mitt, situasjoner og utfall. Men som vi nå vet er ikke det et alternativ og man kan bare få straffen sin, bygge videre og håpe at en dag blir ting veldig bra. Alt skjer for en grunn. Selv om det ikke har gått så lang tid, tror jeg at å se tilbake på det som var bra er det du bygger deg best på i livet. Vi hadde noe veldig bra og jeg takker gudene for at je fikk nesten to år med den mannen, som jeg elsket og "hatet" mer enn noen andre.  

Du er din egen lykkesmed <3 

 

 

 

 

36 kommentarer

Kari

06.12.2015 kl.21:45

Dette fikk meg til å gråte. Jeg håper han velger å satse og du velger å gi det et nytt forsøk. Jeg er selv mor til en sønn på 27 og datter på 32 og hadde jeg vært han eller din mor nå hadde jeg bedt dere holde hardt rundt hverandre og leve livet sammen. Dere elsker garantert hverandre og jeg håper han leser dette og forstår hvor høyt du elsker han.

06.12.2015 kl.21:56

<3

06.12.2015 kl.22:25

💕Sender over en Klem 💕

Nicole

06.12.2015 kl.22:30

Utrolig modig av deg å dele dette. Det er så mange som går gjennom slikt men alt bak lukkete dører. Har gått gjennom brudd selv og kjenner meg igjen. Sikkert mange som kan relatere seg til det. Og ikke tro at alle håper å se deg lide og falle, bare fordi det finnes noen hatere.

Sandra

06.12.2015 kl.22:34

Det viktigste i all her nå er at du/dere vet hva som har skjedd. Det vil uansett hva du skriver og sier alltid være noen som mener de vet bedre enn deg hva som har skjedd. Dessverre må du godta at det er slik, for mennesker elsker å hate og dikte opp historier om andre. Jeg har selv opplevd dette og det holdt på å spise meg opp innvendig. Men en krisepsykologi sa den gang at jeg ikke måtte bry meg med hva folk sa, for de som snakket mest og høyest var de som selv hadde størst problemer, men gjemte seg bak det med å snakke om alle andre. Så et godt råd legg det bak deg, du kommer aldri til å vinne over sladder, men hev deg over det. Lykke til søte deg dette klarer du å komme deg gjennom og bli en mye sterkere person. Sladder legger seg og snart er det dessverre andre som får gjennomgå. Litt å tenke på for alle som sladrer. Det kan være deg som får svi neste gang, snu på situasjonen og tenk på om du ville syns det var greit at andre sladret og diktet opp "sannheten"om deg på den måten. Damer må lære seg å støtte hverandre ikke slå hverandre ned. Stor klem til deg Camilla

Hege

06.12.2015 kl.22:36

Størst av alt er kjærligheten <3

ragnhild

06.12.2015 kl.22:39

Kjære Camilla. Jeg har ikke ord...

Men sender deg mangen varme tanker og gode klemmer.

Ble så beveget av det du skrev at jeg gikk rett ut på kjøkkenet og klemte på min kjæreste. Ønsker deg alt godt, og hell i både livet og fremtidig kjærlighet.

May

06.12.2015 kl.22:52

❤️❤️ Gode fine snille deg🌸

Mai

06.12.2015 kl.23:02

Jeg har selv vært igjennom ett brudd som jeg følte føttene ble slått vekk under meg, så når jeg leser dette får jeg så vondt av deg. Du er en flott jente og att andre skal blande seg og ødelegge det fortjener du ikke. Vill sende deg en klem.

Mona

06.12.2015 kl.23:07

<3 <3 <3

ullie

06.12.2015 kl.23:17

åhh lilla du <3 skickar de största kramarna ja kan .. det är ju ofta så så att elaka saker sprids väldig snabbt o ja hoppas all lycka för dej kramar

Linn

06.12.2015 kl.23:38

Mange varme tanker til deg💜

06.12.2015 kl.23:56

Virkelig fint skrevet, jeg ble helt rørt.

Har opplevd noe av det samme men vi fant tilbake å lever lykkelig i dag.

Klem💖

Kristine

07.12.2015 kl.00:28

Uff😢

No trilla tårene her 😔vondt i magen og i hjertet på dine vegne . Du er ei utruleg modig og tøff jente som mange ser opp til . Ønsker deg alt godt , og håper at ting kan ordne seg 😘😘

Lise

07.12.2015 kl.01:24

Stå på Camilla.

Her i Bergen er det mange av venninnene mine som liker deg og bloggen din sikkelig godt.

Håper du får en strålende fin jul, det fortjener du

Siv

07.12.2015 kl.01:52

Sterkt!

Vil holde hardt rundt dæ og gi dæ en lang klæm!

-Siv

07.12.2015 kl.06:14

Dette var godt og vondt å lese. Etter alt du har måttet høre og sikkert bare lese igjennom for. eks kvinneguiden er det sterkt at du ikke svarer noe aggressivt , jeg hadde hatt et problem.

Det at folk hele tiden mener du skal si minst mulig må

Være slitsomt. Såklart må du få fortelle din side når så mye annet om deg blir diskutert og spurt om til en hver tid.

Hans hadde en flott jente, om han og du ikke fikk det til er ikke noe du alene skal ta imot all dritten for. Du fortjener en mann og familie som ønsker deg og de vakre barna dine like mye tilbake og der ute finnes dem. Jeg skal nå klemme godt rundt min mann og bli flinkere på å ta vare på ham, det budskapet dette innlegget ga meg var å åpne øynene og det gjorde jeg nå. Ikke bare til mitt eget liv, men også om dere. Jeg unner dere begge alt godt.

Frida

07.12.2015 kl.08:00

Kjære camilla, leit å lese hvor vondt du har hatt det:( Men det virker som du ble litt "brukt", helgene levde han livet og når uka kom var du gull verdt, men ingen fortjener å oppleve sånt, iallfall ikke gode deg! Håper det ordner seg for deg, og at du finner den mannen som fortjener deg:)

Tonje

07.12.2015 kl.08:01

Kjenner deg ikke, men skulle gjerne gitt deg en klem ❤ Heier på deg! Klem fra Drammen

Line

07.12.2015 kl.09:04

Dette var sterkt, Camilla! Det krever mye å legge ut noe så personlig for alle og enhver, men på en annen side så betyr det er du er sterk, og at du har masse følelser enda... Håper ting ordner seg for dere, uansett om det blir dere som et par, eller hver for dere. Du er ung, dyktig, du har et massivt talent for det du driver med! Du kommer til å komme langt, også med deg selv som person:) Ønsker deg og dine en fantastisk jul!

07.12.2015 kl.09:20

Kjærligheten kan være brutal, håper det går fint med deg.

Therese

07.12.2015 kl.11:12

Hei! Jeg har fulgt bloggen din en stund, og får jo vondt av deg når jeg leser. Strevde litt med å forstå hva jeg leste, hva du mener, og det sier meg kanskje at du fremdeles strever med å sortere ting i hodet.

Jeg prøvde derfor å tolke meg igjennom innlegget ditt, for å forstå, og tenkte jeg ville sende det til deg. Jeg har ikke gitt mine kommentarer på det du skrev, jeg har bare prøvd å skrive det du skriver med litt mer forståelig syntaks (setningsoppbygging).

Jeg vil deg bare vel!

Fant ingen epost jeg kunne bruke, så hvis du vil så sender jeg deg det jeg har gjort, bare bruk eposten jeg oppga til denne kommentaren. Du trenger ikke å publisere denne kommentaren heller.

Jeg vil deg bare vel.

Mvh,

Therese

Anna

07.12.2015 kl.12:23

Hei igjen.

Jeg har skrevet til deg før om det å ha mistet alt.

Når jeg leser dette kjenner jeg igjen mye.

Om ikke situasjonenen er helt like er nok mange av følelsene det.

En ting jeg lærte i denne prosessen. For at jeg kunne ha det bra med andre, måtte jeg ha det bra med meg selv. Hvordan fikk jeg til det? Jeg dvelte ikke mer med fortiden. Tok ikke med meg de finte stundene, men skapte meg nye.

Hvis man hele tiden ser seg tilbake går man med ryggen inn i fremtiden. Det sier seg selv at det da er lett å trå veil og veien blir vinglete.

Jeg snudde meg rundt. så inn i fremtiden, minutt for minutt, dag for dag. Jeg ble herre i mitt liv. Jeg ga mer f.. . Tonet ned aktivitetene, satte barna og meg i fokus.

En kollega fikk meg til å tenke. Jeg hadde opp dager der jeg var gira og alt var bra, også kom nedturene der jeg ikke orket noe. Hun sa " Du må ikke bruke opp energien di på disse oppturdagene, men spare dem til de tyngre dagene" Dette fikk meg til å finne en middelvei der svingningene ikke var så store.

I dag er dette nesten 10 år siden- og alt kaoser er bare vage minner som ikke er vonde å kjenne på en gang. Ikke "dyrk det" og gi det næring. Da "dør" det ut av seg selv.

Jeg lover deg, om enn så inni helvete vondt det gjør nå, at det med tiden vil slippe taket- hvis du tillater det.

Ønsker deg fine, magiske øyeblikk- det er det som er livet. Ikke den evige lykken :)

Nyt en kopp kaffe. Ha det godt i 5 minutter- kjenn at det ligger der i deg et sted. Sett ting i perspektiv. Det er vanskelig, det er hardt og det er smertelig vondt i hele kroppen. Aksepter deg selv. Alle kan vi vel gjøre ting anerledes, men vi kan ikke slå oss selv i hjel for at vi ikke viste utfallet. Sånn er det faktisk med livet. INGEN vet hva som kommer neste gang.Ikke still så høye krav til deg selv, eller sett deg selv i den posisjonen der du tror du skulle/ kunne/ burde. Husk- du var ikke alene i forholdet. Du var deg- og sånn må det nesten være. Alle andre er opptatt ;)

Du er ung enda.Dette greier du.

Livet gjorde vondt, gjør vondt og kommer til å gjøre vondt. Men det er faktisk grei. Fordi jeg vet at det går over :)

Stor klem

Marianne

07.12.2015 kl.14:19

"Siden jeg gikk fra min første mann ved å forelske meg i en annen..." Du har jo skrevet tidligere at hans ikke hadde noe med bruddet mellom deg og Håkon å gjøre..?

Lena

07.12.2015 kl.14:36

Har selv vært i et slikt forhold og det varte 2 år lengre enn det du hadde. Det beste du kan gjøre er å legge det bak deg, kutte kontakt og gå videre med livet ditt. Etter en tid vil du forstå at det var det beste. Ikke kast bort tid på et slikt forhold, du blir bare sittende igjen i ettertid å angre på alle årene du kastet bort. Du er ung og har hele livet foran deg, vær positiv og gå videre med livet ditt :)

Lajla

07.12.2015 kl.17:26

Kjære Camilla <3

Sender deg gode tanker, og gode energier <3

Liker deg godt, og ønsker deg og barna dine en fantstisk fremtid <3

Nå må du kreve hele ditt liv tilbake, for deg selv og dine vakre barn, skap derers nye liv. Ikke la det som har vert få styre deg lengre. Du gjorde det beste du kunne, og mere kan du ikke gjøre kjære deg.

Jeg følger bloggen din, og ser at du dag for dag skaper et nytt trygt hjem, en stabil platform <3 Slipp deg selv fri fra fortidens spøkelser. De skal ikke lengre styre deg og ditt liv, nå er det du som står ved roret, og jeg er 100% sikker på at du fører den skuta trygt i land :) Have faith <3

Ønsker vakre deg og dine fantastiske engler en flott jul <3

Store klemmer <3

Og du: I believe in you <3

Anette

07.12.2015 kl.20:20

Sterk lesning 💜

VillaPaprika

07.12.2015 kl.22:03

Marianne: Hans var ikke det som var grunnen, men avgjørelsen og det har jeg aldri lagt skjul på =)

Siv Torill Hauge

07.12.2015 kl.22:48

Kjære flotte, vakre deg<3 Lykken vil smile til deg til slutt, hold ut og du vil se st det var en grunn til å vente :-)

E.

07.12.2015 kl.23:13

Jeg leser bloggen din, fb - som :)

Jeg leste om hvordan dårlige øyeblikk.

Ryktet gjør vondt, det ødelegger livet .... "venner"? Misunne? Sjalusi?

Du er ok, så bære hodet høyt og være stolt av deg selv. De som er skyldig i dette - skjebnen straffe dem selv - "Hvem kjemper med sverd, dør ved sverdet."

store klemmer

(feil i skriving - dette er Google Translate :) )

Lisbeth

08.12.2015 kl.01:53

Vil bare gi deg en klem <3

Elin

08.12.2015 kl.09:23

Du skriver så godt om noe som er så vanskelig.. Det er synd at folk lager sin egen versjon av sannheten og en historie de ikke kjenner fra innsiden, men sladder blir man nok aldri kvitt.. Det viktigste er at du vet at du gjorde ditt beste og prøvde så godt du kunne, for så å ta en (fornuftig) avgjørelse om at det ikke er en kamp som er verdt å kjempe alene. Det er ikke riktig når det gjør mer vondt enn godt. Å være sammen handler jo om å være to om noe, samarbeid, å bygge hverandre opp, gjensidighet i et ønske om at den andre parten skal ha det best mulig. Jeg får ikke inntrykk av at ditt forrige forhold var på den måten den siste tiden. Nå har du bare deg selv (og de nydelige barna dine) å fokusere på. Bygg deg selv et fint liv, skap din egen lykke. Det fortjener du <3

Anne

08.12.2015 kl.13:18

Hei! Jeg følger med på bloggen din og også Instagramkontoen din. Har gjort meg opp noen tanker om det du skriver.

De som snakker, slutter nok ikke å snakke selv om du skriver innlegg som dette. De som snakker og slenger dritt om deg og til deg, har det ikke bra med seg selv og er ikke fornøyd med livet sitt. De snakker om- og rakker ned på andre for å selv føle seg bedre. Noe som igjen bunner i ren og skjær misunnelse. Mennesker er utrolig lette å gjennomskue på det området.

Jeg tror disse menneskene ikke takler at du har reist deg igjen, og at du tydeligvis har god økonomi. Noe man ser av innkjøp som du legger ut. (Om man har litt greie på merker innen interiør, hage, klær, vesker etc). Er det noe som virkelig får fram misunnelsen blant folk, så er det penger.

Jeg tenker at det ikke er så bra at du gir næring til "haterne"/mate trollene ved å nevne dem i dine innlegg. De som kjenner deg, kjenner deg, og det er familie og gode venner som støtter deg. Hva fremmede mener, tenker, sier, burde være totalt likegyldig. Selv om jeg forstår at det er vanskelig i praksis.

Selv blir jeg mislikt og hatet av enkelte. Jeg vet at de prater dritt om meg, og spekulerer i det ene og det andre når det gjelder meg. Noen sier at jeg burde forklare meg, slik at det spekulasjonene tar slutt. Men jeg tenker at de får spekulere å holde på for jeg ser ingen grunn til at jeg skal måtte forklare meg for dem. Har de et problem med meg, så er det deres problem, og vil de bruke tid og engergi på å prate om meg, og gjøre meg til midtpunkt i livet sitt, så vær så god. Alt de sier, sier mest om dem. Det handler ikke engang om meg, men om at de ikke har det bra med seg selv. Så om jeg forklarer meg, så vil det ikke hjelpe noenting.

Jeg ser av kommentarer både på bloggen og på Instagram at du får masse støtte. Håper du kan glede deg over det, å glemme de stakkarslige trollene.

Jeg tenker ellers at det er ei mening med alt som skjer. Man lærer noe nytt om både seg selv og andre. Motgang gjør forhåpentligvis sterkere. Dessuten, har man opplevd mørke, så setter man så utrolig mye større pris på lyset.

Syns det må være flott for barna dine og måtte dele rom, og at dere bor i en relativt liten leilighet. Har lagt merke til at du beskriver den som liten, men for meg er 80 kvm stort. :-))Regner med at det gjør dere mer sammensveiset som familie, og at dere får et tettere og nærmere bånd til hverandre enn kanskje mange andre familier.

Syns du er utrolig dyktig på interiør. Fantastisk hva du klarer å trylle fram. Morsomt å se bilder og hente ideer og inspirasjon her og på IG. :-)

Ønsker deg en flott dag! :-)

Sara

08.12.2015 kl.15:40

Dette har ikke så mye med innlegget å gjøre, men unnskyld meg, har du fullført ungdomsskole/vidregående? Skriftspråket ditt er veldig muntlig og det er vanskelig å skjønne hva du egentlig vil frem til...dette bortsett fra alle skrivefeilene som ikke akkurat bidrar til å få deg til virke særlig utdannet.

Anne Line

08.12.2015 kl.20:54

Får så vondt av deg, Camilla! Dy får så utrolig mye pepper for ting du virkelig ikke fortjener. Folk mener nok at siden du er en offentlig person kan de behandle deg akkurat hvordan de vil! Du skal vite at jeg alltid har heiet på deg, og har troen på at du kommer til å føle deg på topp igjen. "Alt ordner seg for snille jenter". <3

Linn

09.12.2015 kl.14:28

Hvem i all verden bryr seg om rettskrivingen?

Les en annen blogg da! Utdannet eller ikke, bloggen er fantastisk og bildene er knall fine! :)

Skriv en ny kommentar

hits