Skillsmisse og barn.

17.03.2015 - 22:46 12 kommentarer

Denne uken på barnetv er temaet skillsmisse og barn. Hvordan skal man få gjennomført en skillsmisse uten at barna tar " skade" av det. 

Det var i vårt tilfelle like vanskelig som for andre i samme situasjon, for man gjør det man kan for å holde sammen pga barna. De kommer alltid først, men noen ganger vil skjebnen det annerledes. 

Jeg husker ennå den samtalen hvor vi satt oss ned med barna og og skulle fortelle det, hendene mine skalv og var kjempe klamme og jeg gruet meg til å fortelle det. Situasjonen var vanskelig, Håkon var trist og jeg hadde så mange tanker at jeg ikke viste hvordan ting skulle arte seg.  -"Skal vi ikke prøve litt til? for barna våre sin skyld?" Spørsmålet kunne vi stille hverandre annerhver dag, men det forandret ikke at vi nå satt i situasjonen og skulle gjøre alvor ut av det.  Tårene presset seg på, jeg prøvde mange ganger å svege gråten, men uansett spinnet tankene mine rundt.. Alt som var rundt oss, alle tingene våre, hjemmet vårt , plutselig var det mitt og ditt og ikke vårt!  Hvor på veien ble vi av, oss , den familien vi hadde skapt, vi to var plutselig blitt en historie og det skulel vi nå fortelle to små barn.. Hvordan gjør man det ?

Tårene trillet på, for oss og ungene. Mathilde var helt panisk, hun fikk nesten litt panikk, Olíver var redd for hva som skulle skje med hjemmet vårt, det som var dems hjem, tryggheten og en plass de fant lykke. Olíver tok det best, han klarte på en måte og "forstå" at vi ikke skulle forsvinne på noen måte, det var det Olíver sitt spørsmål var.. Må jeg velge mellom mamma og pappa?... Hvordan skal man løse en slik "seperasjon" fra de små uten å få de til å føle at de har gjort noe galt... Jeg husker Olíver lovet å bli flinkere til å rydde rommet sitt bare vi holdt sammen og bare at han kunne tenke den tanken fikk hjertet mitt til å føle seg helt knust.. Vi satt oss sammen og sa at han og Mathilde ikke var noe skyld i noe, det var det vi som var voksene mennekser som var...  De lurte veldig på forskjellen, hva skulle skje nå?  Vi fortalte den " enkle" versjon for å få de til å forstå det så små barn kan klare å forstå og det at vi skulle være "bestevenner" var det som fikk ungene til å slappe av, da var det ikke så farlig lenger. 

I tiden etter valget slet Mathilde med seperasjonsangst , til tross for at Håkon og jeg snakket om alt og prøvde å tilrette legge alt for dem. Det sier seg litt selv, i en slik situasjon vil man ikke klare å lappe alle sår, men man kan prøve å få de til å slutte å blø til tiden leger det.  Vi måtte gå mange runder, begynne på nytt, skape en ny tryggehet, en hos mamma og en hos pappa... To hjem, to rom , to kleskap, to av alt, vi ønsket at hverdagen skulle holdes så "normal" som man skal kunne i en slik situasjon.. Jeg husker jeg hver gang de dro i starten, alltid knakk sammen på gulvet, det å ha gjort dette mot dem støtet igjennom meg hver eneste dag, Situasjonen var ikke en drøm og jeg trodde nok det skulle være enklere enn det var å få barn til å forstå noe så "stort" og som de ikke skal måtte forstå.. 

Dagen sitter klistret til minnet mitt ennå, i alt fra lukt og følelser .. Jeg kan ennå ikke fordra vaskemiddelet som luktet i klærene denne perioden, det knyter seg en ball i magen min hver gang. Alt faller da tilbake til den dagen hvor alt ble endret og det ikke var noen vei tilbake , fremtiden som lå der var "borte" og en uviss med nye personer lå der forran meg.. Det å ende noe er aldri hyggelig uansett hvordan man vrir og vender på det, samme hvordan man prøver å innbille seg noe annet. 

Valget ble tatt i felleskap, vi var enige ..... Uansett hvor mye vi prøvde å gi ga det ikke nok og vi ble to dårlige bilder av oss selv ovenfor barna.. 

 

Med tiden som gikk ble barna også mer vant til sin nye livssituasjon, en ny hverdan ble innarbeidet og et "nytt" hjem ble på ny et hjem med lykke. Barna våre har vært flinke, de har selv ønsket å gråte på skulderen og det har vært helt greit, det at de har hatt en sorgeprosess i dette er helt normalt.. Vi vlagte å la barna få velge hvor de ville være i starten og ble enige om at hjemmet de hadde skulle stå urørt slik at de skulle merke minst mulig forandring i hjemmet. De har fått stille spørsmål, ingen har vært dumme og alle har fått svar. De har fått fortelle hva som er vitkig for dem og de hensynene har blitt tatt... Til å state med ønsket de at vi skulle spise middag sammen, det gjorde vi og trappet sakte, men sikkert ned på dette. De ville ha nattkos av begge hver kveld, dette ble også gjennomført og sakte men sikkert trappet ned. 

Med nye rutiner kom nye hverdager som ble lettere og lettere og gjennomføre, men alle valg angående barna skulle bli tatt i felleskap og vi valgte å kjøre samme legge rutiner med klokkeslett regler rundt dette. Når ting ble innført var det lettere og lettere og gjennomføre de hver for seg og Olíver og Mathilde ble veldig sprudlene og trygge fort. 

Hans Kristian var i prosessen en trygghet for ungene uansett hvordan det høres ut, jeg tror de slappet av med tanken på at det var enda en der som passet på dem, seperasjonen var tatt ut før vi ble et par og ungene ble ikke kjent med Hans som min "kjæreste" før etter noen uker. Han gikk under "venn" av mamma og pappa før noe annet. Vi har hatt våre stunder, men alt har gått veldig bra og bedre enn jeg hadde turt og tenke på. 

Ingen av oss er følelsestomme vi forstår jo at ungene skal skånes så godt det lar seg gjøre, men så er livet slik at man ikke alltid kan følge den "perfekte" veiviser.. Jeg kunne gjort mye annerledes, men når jeg ser hvor harmoniske og lykkelige barn vi har idag vet jeg at jeg har gjort noe riktig også. Jeg hører mange morsomme historier om hvor grusom jeg har vært og at det var slik at jeg bare stakk, folk med litt mellom ørene forstår nok at slik var det ikke, selv om jeg traff en ny.. Vi hadde endt det og hadde ikke jeg gått da hadde jeg ikke blitt så mye lenger uansett, det hadde ikke Håkon heller. 





Idag har jeg lært at en familie ikke nødvendigvis består av bare en -mamma og pappa , men hvordan du selv setter den sammen og skaper en. I alle brudd med barn er barnas følelser og tanker viktigst, men istedenfor å bruke de som en brikke for å holde sammen må man finne brikkene som kan knytte alle sammen uten å måtte "velge"...  Vi snakker aldri stygt om hverandre eller til hverandre forran barna. Vi samarbeider med alt fra idrett, skole, aktiviteter, lekser og det som hører hverdagen til, men vi er istedenfor 2 voksene 3. Og Ungene sier idag at de husker mindre og mindre fra tiden vi bare var 2 voksene og vi har alle mer enn nok plass i hjertene våre til å elske og bli elsket av så mange som mulig.  Vi fikk en oppgave når vi fikk barn, jeg en som mor og Håkon en som far. Vi skal ta vare på barna våre, gi de en god oppdragelse, trygg oppvekst og uendelig mye kjærlighet, dette uavhegig om vi er et par. Nå som Hans er en del av oss også har han også tatt et valg og det valget setter samme linjer- trygghet, kjærlgihet og lykke!








Det er ingen oppskrift som kan gis til noen som blir satt i samme situasjon, men et råd kan jeg gi: Kjør samme linje rundt barna uansett hvor mye manmissliker hverandre, prat godt sammen alltid, snakk alltid pent om hverandre, ros hverandre og gi hverandre støtte når det kommer til de små.  Barna våre sier de synes det var trist når vi gikk fra hverandre, men idag er de så fornøyde med situasjonen de lever i, at om de nå hører om familier som ikke har taklet det like bra prøver de å fortelle at det faktisk kan gå bra der også!   I vårt tilfellet var enden på visa idag to fornøyde og lykkelige barn med 3 voksene som elsker de ubetinget. De venter nå på at pappa skal finne seg en kjæreste og for Mathilde er det viktig at hun er flink til å ordne henne på håret og lakke neglene sine, for når hun er hos pappa er ikke han så god på det.. For meg er det vitkig at uanset hva fremtiden bringer , at barna har det bra.. Barna skal alltid vite at uasnett hva er de hovedpersoner nr 1 og slik vil det i vårt tilfelle alltid være! 



Et lykkelig liv og en flott barndom er det jeg vil gi mine barn, dessverre måtte de lide for valg de ikke ville ta når det ble tatt, men idag er de lykkelige og kjenner ikke til noe annet! 

 

12 kommentarer

Kari

17.03.2015 kl.23:13

Dette var både veldig vondt,og veldig godt å lese. Dere har alle vært en klippe for dem nydlige barna:) Det er jo ingen tvil om hvor bra dem har det,og hvor lykkelige dem er! Det stråler kjælighet fra alle ender og det er imponerende hvor "perfekt" dere har gjort alt! Det er viktig å inkludere barna,selvom ting er vanskelig og forstå,og det er jeg så glad for å lese at dere gjorde. Det å ikke få vite som liten er forferdelig og det henger seg ofte på i voksen alder.. Men både Olíver og Mathilde er så heldige å ha noen så flotte voksne rundt seg som virkelig har gjort det rette. Og deler all kjælighet så mye,det er imponerende og herlig og se :)

En god natt ønskes både deg og dine Camilla,du er en råtøff dame med bein i nesa, du stråler godhet og lykke! Du er en inspiasjon på alle måter! <3 :)

Linnea

17.03.2015 kl.23:28

Ikke vondt ment men herregud så lik Marhilde er på Hans!!! Skremmende !!!

Fredrikke

17.03.2015 kl.23:40

Så utrolig flott skrevet camilla, og lykkelige barn er det aller beste, dere er så dyktige og flinke idet dere gjør ,st på og masse lykke til vidre i livet alle sammen ❤️Klem fra fredrikke

Marie:)

18.03.2015 kl.09:26

Sitter hos frisøren å leser dette.. Mens tårene renner. Har selv gått gjennom dette og kjenner meg så godt igjen!

❤️

Stine

18.03.2015 kl.10:19

Utrolig bra skrevet! Veldig, veldig bra!

Linn

18.03.2015 kl.12:26

Klapp på skulderen til dere! Ikke alle foreldre som klarer å samarbeide like godt som det dere klarer! Lykke til videre 😘 Ha en fin dag Camilla🌸

Liv

18.03.2015 kl.18:08

Det var fint skrevet! :) Satt med tårer i øyekroken midt inni der et sted. Dere har vært flinke!

Cathrine

18.03.2015 kl.18:11

Er veldig imponert over dere :)

Karoline Liland

18.03.2015 kl.20:01

Dere har vært flinke og tapre! All ære til dere! <3

Hilde

19.03.2015 kl.09:54

Så fint skrevet Camilla! Tårene trilla mens frokosten spises ;) Dokke har vært så flinke og det skinner gjennom alt kor mykje barna betyr for dokke! Veldig glad på dokka vegne, at alt har gått så bra <3

19.03.2015 kl.23:53

Så utrolig bra blogg du leverer alt med presisjon

Jeanette

23.03.2015 kl.09:16

Utrolig flott skrevet!! Er så glad på deres vegne over at alt har endt så godt <3 <3

Skriv en ny kommentar

hits