Grønnere på andre siden?

02.03.2015 - 00:19 15 kommentarer

Vi har vel alle hørt det ordtaket? Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden! Vel, det er det ikke heller, men det kommer jo ann på hva du har på siden du står. 

Skillsmisse, ordet får meg til å få frysninger på ryggen og tanken på hva alle mener om ekteskap og skillsmisse får meg til å tenke at jeg ikke vet om jeg vil gifte meg igjen.. Du hører jo om de som gifter seg mange ganger og "aldri" blir klokere på det.. 

Vel, mange spør meg hvorfor jeg giftet meg når jeg var 18 år og hvordan jeg kunne "plutselig" skille meg og svaret har jeg faktisk ikke alltid lyst til å gi eller svare på, for mange familier er jo dette en privatsak og for meg er det jo til dels det også! Jeg skal likvel prøve å si litt om mitt synspunkt på dette, det betyr ikke at du må være enig. 

Når du er 16 år og blir storrmende forelsket er bildet av et evig lykkelig liv det eneste som står i hodet på deg, ihvertfall var det slik for meg, jeg tror også jeg kan si oss. Vi var ikke gamle når vi tok det steget og bestemte oss for å gifte oss, men vi var da overbevist om at dette var rett når vi haddekjærlighet, og barn sammen, det var liksom slik vi mente det skulle være. Jeg mener fremdeles at kjærligheten ikke har noen fasit på hva som er rett og galt, du hører om de som har vært gift siden de var 18 år og sammen siden de var barn og ennå er det. Jeg var hodestups forelsket i den mannen jeg giftet meg med og var overbesvist om at vi kom til å vare livet ut, vi lovet jo trossalt hverandre evig troskap. Ønsket mitt var ikke at dette ikke skulle fungere. 

Nå nesten 10 år senere tenker jeg at det er et valg jeg er glad vi tok, selv om vi idag er skilt. Vi fikk til mye bra sammen og jeg er så rik på erfaring jeg aldri hadde hatt hvis vi ikke hadde tatt de valgene vi tok den gangen. I vårt tilfelle bestod ikke ekteskap bare om det hva andre mente det var, men om oss som personer, vi elsket hverandre og det var grunn nok for at vi ønsket å gi hverandre et løfte "til evig tid". Det er vel i de fleste tilfeller kjærligheten som ikke setter grenser, er det ikke? 

Jeg er idag en livserfaring rikere  og en mye klokere kvinne, men jeg er ennå ikke utlært og det blir jeg aldri heller. Når du skiller deg betyr ikke det i alle tilfeller at man ikke har kjærlighet for hverandre lenger, men i vårt tilfelle var det en anne kjærlighet der og den for hverandre som kjærester og partnere var blitt borte på veien mellom babyskrik,jobb og våkennetter. Vi ønsket ikke å se enden på forholdet og holdt det gående, men er det ikke ærlgihet for hverandre som "partnere" der lenger, hvor er kjærligheten da? Jeg var naiv, jeg var redd og veldig opptatt av å holde en fasde som var "RETT" jeg ville ikke at alle de som hadde hatt fordommer til oss som par skulle få rett, de skulle ikke vinne dette..  Sirkelen jeg beveget meg inn i var ikke bra, den var overfladisk og mer opptatt av andre sine meninger enn min egen. 

Når du tid etter tid går å lager  deg et liv for å ikke gi andre en glede i å ha "rett" blir ting bare enda værre, du blir til slutt veldig usikker og redd og det av ting som ikke har noe med forholdet å gjøre. Jeg var opptatt av at mine barn ikke skulle vokse opp i to hjem, det var ikke slik at det stod på listen min når jeg gikk opp kirkegulvet akkurat, men når du blir en person du ikke er for å virke som noe andre tror du er,er heller ikke det noe bra.  Idag er det nesten like vanlig å skille seg som å gifte seg når jeg snakker med folk rundt, og uansett hvor trist jeg synes dette er, er det slik det har blitt ,Jeg lurer likevel ofte p(?)å for hvem er en av disse alternativene en sikkerhet og mest riktig når begge også er like vanlig? Vi lever ikke lenger på 18 og 19 hundre tallet og jeg tror ikke dette er det eneste som har endret seg nå som vi lever i 2015.... Det er som om ting er mer "greit" samtidig som det ikke er det.. 

Jeg synes selv at man burde være sammen en god stund før man gifter seg, men HEI, er du forelsket, lykkelig og "klar" hvem er jeg til å si det?  Jeg har ingen ønske om å skille meg flere ganger og om det da betyr at jeg ikke vet om jeg  vil gifte meg igjen får tiden vise.(bare tanken på å ikke få det til igjen skrememr meg jo) Når jeg vet hvordan ting kan endre seg og hvor kort livet er synes jeg det er mye viktigere å fokusere på det man har fremover hvor negativt det er å endre kurs eller hvor "vanlig" det er for folk å gifte seg. Må man virkelig gifte seg for å ha det bra som par? Noen ganger føler jeg at man blir tatt mer "useriøst" som par når man ikke er mann og kone.. Jeg vet det ikke nødvendigvis er slik, men likevel er det mye som kan hintes frem slik. Man skal ikke gifte seg for å bevise noe for noen andre, man gifter seg vel fordi man vil ta det steget sammen.(?)  

Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden, men i noen tilfeller er det jo det. Og det er ikke en synd å være ærlig for seg selv og de rundt,men det er en synd å leve i trosakp om det da betyr at man må lyve for å ikke "synde" .  Det vitkigste er livet og at man skal ta godt vare på hverandre og hvor du velger å ta ditt liv er det ingen andre enn deg som kan uttale seg om.. Du er din egen lykkesmed og det er faktisk sant! 




Ikke forhaste deg med noe, ikke gi ettter for noe du ikke vil, følg hjertet ditt og tro på deg selv og kjærligheten du er heldig å bli beriket med. For noen er giftemål hellig, andre ikke, jeg står litt dratt mellom "barken og veden" .. Jeg synes man skal gifte seg av kjærlighet og hvis man mener selv at dette er rett, men ikke bli i det for en hver pris om det du trodde var sikkert en dag viser seg og ikke være det!Kjærligheten er til låns og ikke alltid er vi alle like heldige å har den med oss livet ut.  For meg er det umulig å love noe for resten av livet mitt, så kanskje det at jeg syndet er rett..  Jeg var ikke ærlig når jeg lovet evig troskap, nettopp fordi jeg ikke viste og ennå ikke vet hva livet vil bringe, men jeg synes det er helt greit idag. Jeg vil heller være tro  å være ærlig med den som står der med meg, enn å late som noe annet fordi vi er 7 milliarder mennesker her på jorden hvor kanskje halvparten mener at det å gifte seg er forpliktet til livet ut uansett hva som skulle skje og andre halvpart ikke? .

Dette er noen tanker jeg har rundt dette og ting jeg har følt på veien til der jeg står nå. Jeg syndet i løftet mitt, men jeg var tro mot å være ærlig med mine følelser og det var det som var min grunn for mitt valg. 

 

Hva er dine tanker om ekteskap?  Og synes du at man skal leve sammen for en hver pris "bare" fordi man burde vite bedre når man tror man vet alt? 

15 kommentarer

Mona

02.03.2015 kl.01:35

Fint skrevet :)) Å eg er så enig. Det er ditt liv, det er mitt liv, å vi må velge sjøl hvordan vi vil leve det. Så lenge ein ikkje gjør andre noe vondt. Hvertfall gjøre så godt ein kan. Og ein lærer. Sjøl om kanskje ikkje valgene ein har tatt har vært feil, så kanskje ein vil velge annerledes neste gang. Livet kommer ik med bruksanvisning :)

02.03.2015 kl.08:20

Veldig bra skrevet! :) Jeg har vært sammen med mannen min siden jeg var 15 år. Vi har tre gutter sammen. Vi har vært gift i 8 år. Vei vår sammen har ikkke vært enkel. Livet er ikke en dans på roser og man må ta de valgene så er best for deg og din familie. Veldig fint at du delte dette.

Jeanette

02.03.2015 kl.10:06

Bra skrevet.

Jeg har nok vært veldig heldig 😄 ble sammen med mannen min når jeg var 15 år , nå har vi vært sammen i 24 år å gift i 15 😄 . Vi har hatt det helt fantastisk .

Så vi må ha vært veldig heldige ..

Er nå 39 år å begynner å få store barn . 14 og 17 år så det kan gå .. Var ingen som trudde det for 25 år siden 😄😄

Camilla

02.03.2015 kl.10:19

Du er såutrolig dyktig Camilla.. Fint å sette ord på følelser som er vanskelige og ikkje minst tema som mange mener noe om....

Jeg selv er noe usikker på om jeg hadde kunnet gifte meg igjen dersom jeg hadde blitt skilt. Men det jeg vet er at noen ganger mister man kjærligheten på veien, jeg og min mann har vært sammen i 11 år og vi har måtte jobbe med kjærligheten og ekteskapet. For noen år siden hadde vi et veldig sykt barn og der hun sveve mellom liv og død og da slet vi veldig med ekteskapet etter på. Vi hadde vært på samme sted,men opplevd det så ulikt.

Så jeg har kjent godt på kroppen når det ikke fungerer, men for vår del heldigvis kom vi sammen ut av det!,, men det var ikke em selvfølge..

Livet er dessuten for kort til å leve sammen dersom man som par ikke er kjærester lenger,men kun venner. Jeg syns du er tøff som tok et nytt valg for deg selv og ditt liv videre., livet er for kort til å tulle det bort!,, stå på nyt kjærligheten som du har funnet på ny. Ikkje hør på alle andre,men stå på det du selv mener er riktig...

Eg digge deg og det du har fått til har eg stor respekt av!,:-)))

Hilsen fra ei i Stavanger som har fulgt deg i mange år....

karianne

02.03.2015 kl.10:47

Heisan.Har lest denne setningen en gang gutt/mann som sa : Heller skilsmissebarn enn BURDE vært skillsmissebarn. ligger mye i den setningen. ha en flotters dag camilla

Hilde

02.03.2015 kl.12:13

Du tar opp et viktig tema, helt klart.... Det viktigste er nok at ingen er lik, har samme erfaringer eller opplever det samme, derfor fins det nok ingen fasitsvar på dette heller! Når det er sagt syns jeg personlig at veldig mange gir opp alt for tidlig! Ved første motbakke er det "bare" å gå fra hverandre. Ofte hører man at de ikke er forelsket lenger, forholdet er gått over til at man er bare venner. Og her tror jeg mange vurderer feil; å være hverandres gode venn er fantastisk, og hvis man skal gi opp når sommerfuglene i magen har lagt seg til ro, da tror jeg aldri man blir fornøyd. Forelskesen går i bølger og sommerfuglene i magenkan våkne til liv, hvis man bare er forberedt på at livet ikke hele tiden er rosenrødt :) Spesielt viktig syns jeg dette er når man har barn, man skylder dem å prøve. Så vil jeg til slutt si at jeg her ikke uttaler meg om ditt liv Camilla eller noen andres, bare helt generelt! Og i ekteskap med vold eller overgrep gjelder selvsagt ikke dette.

baredilldall

02.03.2015 kl.13:05

Kommer en til det punktet hvor en står foran en skilsmisse er det som regel kommet så langt at det er til det beste for alle. Spørsmålet da bør vel være hvordan gjøre dette på best mulig måte for oss alle.

Noen ganger er de voksne så bitre at de vil straffe den andre parten, men det er jo de stakkars barna som egentlig blir straffet. At det er vanskelig å tenke klart forstår jeg, men det ansvaret tok en på en måte allerede da en ble gravid! Når en blir forelder så er barnet over bryllupsløftene, og til barnet har begge parter evig troskap!

Hørtes gjerne litt prektige ut det😄 uansett, dere høres ut til å ha løst det hele på en bra måte! En lever ikke for andres meninger - men for å leve og omfavne det livet en har fått.

Akershusjente

02.03.2015 kl.13:44

Et reflektert å bra innlegg fra deg,Camilla!

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 10 1/2år nå og gift i snart 3. Vi har ei jente som blir 7år nå denne mnd... Og vårt samliv har ikke alltid vært en dans på de rosa skyene,men grunn fundamentet i forholdet vårt er bra... Når vi ble sammen var jeg akkurat i ferd med å bli erklært frisk etter flere år med alvorlig psykisk sykdom,med innlegglse i 2 1/2år og et tidligere samboerforhold i sjela som var grunnen til at jeg ble syk..... Min kjære har vært med på hele denne prosessen,og det er ingen andre som vet så mye om hvordan livet mitt har vært enn han! Jeg har fortsatt perioder der han er den eneste som slipper helt inn,han er den eneste som får frem smil og klarer å dra meg opp fra sørpa! I dag er jeg så fryktelig stolt over at jeg er forholdsvis oppegående,at jeg har hus og bil,en frisk datter,et stabilt ekteskap og ikke minst at jeg har flere bra dager enn for drøye 10 år siden!

De valgene du har tatt i livet ang ekteskap,seperasjon,skilsmisse,delt omsorg for barna,ny samboer og nytt ekteskap på gang vitner om en voksen jente som vil det beste for seg og de rundt henne.

Jeg har fulgt bloggen din lenge,men ikke kommentert så mye før. Nå klarte jeg ikke å la være!

Ønsker deg lykke til med forestående bryllup og alt det fører med seg! Hurra for kjærligheten!!!!!!

Klem fra en mamma i akershus som heier på deg!

Heidi

02.03.2015 kl.15:11

Kanon innlegg

Anita

02.03.2015 kl.15:57

Så flink du er å formidle tankene dine :)

Du tar dine valg og det som er rett for deg, du har bare ett liv og det skal du ikke leve for andre:) og husk veien blir til når man går, man kan ikke leve for det som er gjort, og heller ikke det som skal komme. Man må rett og slett gjøre det som man føler for i nåtid :) garanti finnes ikke uansett :)

ikke ofte jeg legger igjen komentar, men leser bloggen din hver dag, og du er en stor inspirasjonskilde :)

Ha en fin dag :)

Maria

02.03.2015 kl.17:27

Virker som om kanskje ikke alt er på stell med deg og Hans?

En mann

03.03.2015 kl.09:54

Folk er forskjellige og vurderer ekteskap og skilsmisse ulikt. Emosjoner avgjør valg i de aller fleste tilfeller, ikke fornuft og erfaringer. De fleste angrer på skilsmisse. Jeg har aldri hatt andre kvinner, ikke kjærester heller, enn henne jeg har vært gift med i 26 år. Skilsmisse har streifet mine tanker noen da jeg ble møtt av nagging, ellers har livet vært både oppturer og nedturer. Noen forestiller seg ikke at livet kan bli slik etter forelskelsen avtar. Slik er livet, man må godta at slik kan det bli, eller velge et dårligere alternativ: skilsmisse.

03.03.2015 kl.11:06

Hva var det for en kommentar, Maria 17.27?

Synne

04.03.2015 kl.06:18

Veldig bra skrevet.. Jeg er enig med deg, og du har gitt meg innspirasjon som har gjort at jeg har klart og ta noen tøffe valg. Jeg ble sammen med min eks-mann når jeg var 15år, og så fikk vi to nydelige barn sammen, og giftet oss etter 12 år, men nå etter 17 år sammen valgte jeg å skille meg.. Jeg hadde tenkt på dette et helt år, men bitt tennene sammen og kjempet for "oss", men klarte liksom ikke lengre å være lykkelig. Det jeg mente med at du inspirerte meg var at jeg har alltid lest bloggen din, og jeg må innrømme jeg ble ganske sjokkert når du skrev at du skulle skille deg. Men så fulgte jeg deg videre og så at du klarte deg faktisk bra :-) Og etter at du "presenterte" Hans på bloggen så fikk du en gnist over deg, og da fant jeg ut at jeg kan faktisk velge og leve for meg og klare meg fint. Jeg skal ærlig innrømme at det har vært mitt livs tøffeste prosess og måtte gå gjennom en skillsmisse, og det å ikke se ungene hver dag, men en blir vant til det og alt blir lettere og lettere for hver dag som går. Om jeg villa giftet meg igjen? Ja absolutt hvis den rette mannen dukker opp. Men om jeg kan love å være med den personen livet ut, det vet en aldri, for i livet skjer det så utrolig mye som kan forandre alt. men jeg synes at et giftemål er en fin ting å gjøre som en hyllest til kjærligheten <3 Stå på videre, du gjør en super jobb og inspirerer mange

Mona

19.06.2016 kl.16:32

Jeg har vært gift før og skilt, var ganske ung da vi giftet oss. Ble skilt etter 16 år, og jeg angrer.

For det var jeg som ville ut av ekteskapet. Senere giftet jeg meg på nytt, og valgte feil mann for meg. Han økonomisk uansvarlig og fulgte ikke opp i starten med felles barn. Han var ikke slem, men ustabil person. Av den grunn kan jeg ikke si jeg har hatt det trygdt og bra som i det første ekteskap.

I dag tenker jeg, aldri skulle jeg skilt meg.

Gresset er langt fra grønt på andre siden for mange. I noen tilfeller kanskje.

Det beste hadde vært å leve alene, da hadde jeg hatt det bedre.

Skriv en ny kommentar

hits