Det er lov..

Det er lov å ikke være perfekt,ha feil, mangler, være egen og mene noe eget. Det er lov å lete etter følelser, se etter utveier, jobbe mot mål og gi seg selv en klapp på skulderen når man får til det man har jobbet for. 

For noen mndér siden skrev jeg  et innlegg om at jeg hadde fødselsdepresjoner når jeg ble mor for første gang. Den siste tiden har jeg fått mange mailer og spørsmål på dette. Mange har lurt på hvordan jeg kom meg ut av det og hvordan jeg tenkte og taklet situasjonen. 

Jeg som sikker alle andre hadde store forventninger til meg selv og det livet som ventet meg når jeg skulle bli mor, tankene mine rundt hvordan jeg skulle føle ting, se ting å gjøre ting var alt ferdig uttenkt.  Jeg tenkte at selv om andre hadde en mening om at jeg ikke kom til å få det til, klare det å bli en god mor osv, - pjuttt! Jeg skulle virkelig vise dem... 

Men så kom dagen jeg ble mor og ting tok en helt annen vending enn jeg hadde sett for meg. Jeg merket ikke hvordan jeg hadde det før jeg kom hjem fra sykehuset og måtte klare meg mye alene. Håkon jobbet mye overtid for at vi skulle ha nok til alt som den lille lønnen min ikke dekket. 

Jeg husker jeg skammet meg, jeg skammet meg for at jeg ikke hadde mammafølelsene på plass, jeg var redd og fattet ikke hva jeg hadde satt meg selv oppi. Hvordan skulle dette gå? hvorfor var alt så ukjent og skummelt? Olíver bare hylte, ha ville ikke ta puppen og jeg stresset med å få til ammingen. Han sov ikke om natten og jeg var helt tom for energi. 

Jeg klarte ikke si at jeg elsket han, kysse på han eller kose for mye med han, jeg var livredd for at dersom jeg ble for glad i Olíver kunne noe farlig skje, jeg var redd for å binde meg til noe så fint og perfekt. 

Jeg husker en dag idag at jeg satt å brettet klærne til Olíver mens jeg luktet på de å gråt. Jeg ble nesten helt tullete, jeg var redd for absolutt alt! 

Det tok meg nesten 1 mnd før jeg forstod hvor mye jeg elsket han, brydde meg om han og turte å knytte meg til han. Dagen som forandret livet mitt var 28 Mars 2007, 4 uker etter at Olíver kom til verden. Jeg husker jeg var alene hjemme med Olíver og skulle ta meg en dusj. Oliver lå på badromsgulvet foran dusjen slik at jeg klarte å se han når jeg dusjet. Jeg husker ennå den dusjen, jeg stod lenge og lot det varme vannet renne nedover ryggen. Jeg tror de lydene Oliver lagde på badromsgulvet slo på bryteren min. Jeg knakk sammen når jeg så den lille vakre gutten min lå der og smilte til meg og viftet med de vakre små lankene sine. Jag falt ned på kne og gråt og og gråt mens jeg susset og gjentok - "elsker deg, mamma elsker deg-åå som jeg elsker deg" gang på gang. Jeg hadde så utrolig dårlig samvittighet ovenfor han og jeg følte at jeg hadde mistet så mye tid, samtidig som jeg var lettet over at jeg ikke måtte lete etter følelsene mine lenger.  Selv om jeg gikk inn i en depresjon når jeg kom hjem fra sykehuset var jeg nøye på at han fikk mat, stell, hadde det godt og varmt, trygt og godt. Jeg vet ikke hvorfor det ble slik, men jeg tror jeg rett og slett fikk sjokk over tilværelsen som mor  og tenkte - hmmm er dette hva jeg skal føle, hvorfor føler jeg det ikke annerledes, hva er feil med meg osv...

Itillegg til at jeg fikk sjokk følte jeg meg veldig ensom og usikker samtidig som jeg følte meg så annerledes. Jeg gikk opp i vekt, var sliten og ønsket kun å sove. Jeg tror dette med fødselsdepresjoner er mer "vanlig" enn hva mange vil ha det til, men at mange føler at det er tabu å snakke om det. 

Alle mødre- husk dere klarer det og når jeg klarer det tror jeg alle andre får det til også, det krever bare tid og tillatelse fra en selv til å forstå at det er lov å føle slik.  

Det eneste "tipset" jeg kan gi er; gi deg selv tid! 

Du har lov til å være usikker du også... 

6 kommentarer

Åh sterkt skrevet. Kjenner meg igjen i det å ikke tørre å bli glad i babyen sin. Jeg sov ikke de første ukene, jeg bare lå og planla hva jeg skulle gjøre om det kom en kidnapper. Jeg hadde planen helt klar og ble nesten helt psyko av det. Jeg tenkte "hvorfor har jeg fått denne perfekte saken til denne grusomme verden, det kommer jo uansett til å skje noe med henne".

Elin

28.03.2012 kl.00:18

Viktig å huske på at man kan be om hjelp også enten hos fastlegen eller gjennom helsestasjon. Nå har ikke jeg barn selv,men har venninner som har opplevd å slite.Det er ingen skam å føle sånn,det er nok vanligere enn man tror. Godt du kom deg gjennom det Camilla:)

Mari og Lillegutt

28.03.2012 kl.08:12

Så utrolig rørende :) Jeg kjenner meg mye igjen i det du har skrevet og det tror jeg mange mange andre gjør å :) Livet blir snudd på hodet første gang man blir mamma, alt er nytt og litt skummelt :) Men det ordner seg til slutt :D Dette var ett flott innlegg og veldig personlig og ærlig skrevet :)Ha en fin dag :D

nathalie

28.03.2012 kl.09:21

Flott skrevet!! Tårer i øynene og kjenner meg helt igjen i det du skriver!!

ine

28.03.2012 kl.11:59

Kjempe fint skrevet;) Lurer på hvor dere har gjort av hunden deres???

Ida Tønnessen ?

28.03.2012 kl.18:45

Så fint skrevet! :) Jeg fikk klump i halsen, og tårer i øyene. Håper dagen din blir/har vært fin! :)

Skriv en ny kommentar

hits